I wondered Should I go or should I stay.

Etter å ha vurdert litt fram og tilbake har jeg funnet ut at det kan være på tide å avslutte denne bloggen, som jeg mer eller mindre trofast har drevet siden 2006. Ni og et halvt år må man da også  kunne si er ganske lenge til en blogg å være, men jammen har jeg hatt mye moro underveis.

Før jeg avslutter med (nok) en god gammel sviske fra populærmusikken vil jeg takke alle som har vært innom denne bloggen, og ikke minst de som har giddet å komme med en og annen kommentar eller flere. Takk takk alle som én!

For mine norske lesere: Tusen takk

For my American readers : Thank you very much

Für meine deutschen Leser : Vielen Dank

Pour mes lecteurs français : Merci beaucoup

Для моїх читачів українських

För mina svenska läsare: tackar så mycket

For my English readers : Thank you very much

Voor mijn Nederlandse lezers : duizend dank

अपने भारतीय पाठकों के लिए धन्यवाद


Lenke til Youtube-videoen

Og dermed fikk jeg jo også gjort litt ære på Petula Clark før denne bloggen toner ut i The Last Waltz! 

Du och jag, Astrid, eller hvor heldig går det egentlig an å bli?

Den aller største opplevelsen på den tidligere omtalte Stockholmsturen var – og hold dere fast nå folkens – daaaa raaaa : et besøk i Astrid Lindgrens leilighet i Dalagatan 46!!! Ja, dere leser riktig, jeg av alle har vært en av de heldige som har fått lov til å sette mine ben i dette nettopp nyåpnede forfatterhjem, som er fullbooket langt ut i 2016! Hva jeg har gjort for å fortjene dette? Absolutt ingenting! Bekjentskaper, folkens! Bekjentskaper. Takk og takk til fru Landes venninne Lena Törnqvist (kanskje verdens største kapasitet på Astrid Lindgren) som viste oss rundt og øste av sitt overflødighetshorn av kunnskaper om den største barnebokforfatter gjennom alle tider! Ohhhh lucky meeeee!

Her er det altså! Huset i Dalagatan hvor Astrid Lindgren bodde fra 1941 til hun døde i 2002.

Og her ser man en forventningsfull fru Frisvold utenfor gateporten

og her en sikkert like forventningsfull fru Lande.

Døra inn til det aller helligste. Astrid Lindgren var like lite glad i reklame som alle oss andre.

Oversiktsbildet av leiligheten. Og bordet hvor Astrid samlet familien sin til middag om søndagene.

Av ærefrykt, respekt og pietetsfølelse gikk ikke Fru Frisvold kamera så varmt som det pleier. Men  Astrid skrivepult med utsikt over Vasaparken, hvor blant annet småfolket Peter og Petra (fra Per Pyssling you know) gikk på skøyter måtte med. Og skrivemaskinen hvor hun førte sin enorme korrespondanse - med hjelp fra sin sekretær.

Nærbilde av brillene og forstørrelsesglass. Som alle veit fikk Astrid Lindgren svært forverret syn med alderen, og ble mer eller mindre blind.

Men stikk i strid med hva man kanskje kunne tro, var det ikke her hun skrev bøkene sine. 

"På förmiddagen ligger jag i sängen och skriver, sen går jag till förlaget och talar om för andra författare hur de ska ändra sina böcker så att de bliver läsvärda, sen går jag hem och arbetar vidare, det går som ett urverk utan uppehåll, så fort jag har en ledig stund, så arbetar jag. (Brev till Louise Hartung i Berlin)"

Jeg har fotografert senga til flere store forfattere,  men jeg fikk meg ikke til å fotografere i Astrid Lindgrens soveværelse. Kanskje fordi det ble for nært i tid. Det er jo ikke så lenge siden hun døde. Og kanskje fordi Astrid som person føles nærere enn f. eks. Strindberg, Victor Hugo og Charles Dickens.

Derimot tillot jeg meg å fotografere datteren Karins seng, hvor Pippi Langstrømpe ble født. Historien skulle vel være kjent for de fleste: i 1941 var  Karin 7 år gammel, hun var syk, og ba sin mor fortelle om Pippi Långstrump.

Av alle de utallige "prylar" som befant seg i den innholdsrike leiligheten knipset jeg dette vakre fatet som hun fikk av - av alle - Boris Jeltsin! Ganske rørende at denne brumlebassen hadde et forhold til Astrid Lindgrens bøker! (Ellers er hver eneste liten ting, nips, gaver og diverse hedersbevisning nøye bokført av Astrid Lindgren-sällskapet.)

Det er ca 4000 bøker i leiligheten, alle selvfølgelig behørig registrert, her et nærbilde av Durrells Aleksandriakvartetten, som det er grunn til å tro at Astrid må ha lest! Bøkene vitner om at Astrid Lindgren var en særdeles allsidig leser. Derfor må det ha vært ekstra tungt å miste synet og bli avhengige av at andre leste for henne. Og akkurat Astrid, hvis bøker har betydd så mye for så mange!

Etterpå gikk vi gjennom Tegnérlunden i den kalde novembersola.  Akkurat det samme gjorde Astrid Lindgren utallige ganger på veg til Rabén & Sjögren hvor hun arbeidet i en årrekke for å "tala om för andra författare hur de ska ändra sina böcker så att de bliver läsvärda".

Omtrent midt i parken finner vi Astrid Lindgren - skulpturen. Det var ikke vanskelig å få fru Lande til å posere.

Nærbilde av et par av figurene på skulpturen, nemlig Peter og Petra!

Og selvfølgelig måtte både fru Lande

og undertegnede posere på Bosses benk!

Til slutt tilbake til vår unge venn i Strindbergmuseet, som sjarmere de to litteraturreisende fruer. Da han 5 år gammel kolliderte med Astrid Lindgren på sykkel i Vasaparken ble selvfølgelig moren svært forskrekket. Ha ha ingen ønskedrøm for en mor, akkurat! Men Astrid som tok det ikke helt uventet  pent!

I Strindbergland

Så har endelig fruerne Lande og Frisvold kommet seg ut på kulturtur igjen. Og dermed kan jeg berolige de av mine lesere som bekymret har ventet på oppdateringer om nye kulturelle eventyr med  de dannede fruer. Nei, fru Landes Toyota har ikke gått heden. Fruerne er ikke blitt uvenner og det er fremdeles forfatterhjem igjen å besøke.

Denne gangen tok de dannede fruer toget på riktig så miljøvennlig vis, nærmere bestemt SJs snabbtog Oslo – Stockholm tur retur. Billig var det også!

Da de seint om kvelden ankom Nordens Venedig var de så utmattede at de satte seg inn i en drosje, og under over alle undere: til slutt fant taxisjåføren med hjelp av diverse gps-er Hotell Strindberg i Tegnergatan. Side resepsjonen stenger tidlig på dette hotellet som er oppkalt etter en av Sveriges største forfattere gjennom tidene måtte fruerne utstyrt med en kode selv låse seg inn.

Dette viste seg lettere sagt enn gjort, men etter at en av de dannede skjønte at her måtte det rå makt til, praktisk talt ramlet de inn i en resepsjon hvor hotellpersonalet heldigvis hadde husket å legge fram nøklene, deretter gikk de gjennom den mørke gårdplassen og låste seg inn i nok en resepsjon med en ubetjent bar.

Gårdsplassen, her i dagslys.

 Så gikk de oppover trappa, hvor flere portretter av Strindberg skulte stygt på hotellgjestene.

Deretter inn i en egen entré, og så kunne fruerne endelig låse seg inn på hvert sitt rom. Og under over alle undere: begge nøkkelkortene virket.

Men: var de alene i bygningen? Her var det intet tegn til liv! Etter å ha tatt seg et par glass rødvin på nærmeste bar steg motet og begge sovnet søtt.

Og da de skulle ned i frokostrommet morgenen etter  oppdaget de at de heldigvis ikke var hotellets eneste gjester. Styrket av en relativt plain men nærende frokost var de klare til å møte alle byens kulturelle tilbud, hva det nå måtte være.

Frokostrommet, ikke alt for overbefolket.

Ett av reisens mål var selvfølgelig August Strindbergmuseet i Drottninggatan 85, men først gikk turen gjennom Tegnerlunden hvor man kan beundre Strindbergmonumentet.

Siden fikk de dannete fruer vite at Strindberg slettes ikke var så muskuløs som skulpturen gir inntrykk av.  Modellen til Strindbergs kropp  var en ung mann ved navn Nathan Söderlund som siden ble - hold dere godt fast - biskop.

Her en forventningsfull fru Lande før fruerne med fare for sine liv tar heisen opp til Strindbergmuseet.

Museet huser også Strindbergs siste hjem, hvor han bodde til han døde i 1912.

Her er balkongen hvor Strindberg på sin bursdag 22 januar 1912 mottok jubel fra over 10.000 personer, i hovedsak arbeidere.

Og her er sengen hvor han døde 14 mai 1912.

Og ved dette bordet, for anledningen duket for fest,  spiste han  maten.

Leiligheten mangler kjøkken, så forfatteren fikk all maten brakt. Siden fikk de dannede fruer vite at forfatteren skrev små notiser hvor han kommenterte matens varierende kvalitet.

Kanskje vi også kan ta med Strindbergs piano. Beethoven var den muligens største favoritten.

Og her en beskjeden navnelapp utenfor entrédøra.

Vi kan også anbefale resten av museet, som viser hvilken sammensatt person vi har med å gjøre.

Til slutt et fotografi av museumsvärden, en riktig søt ung mann som smeltet begge de dannede fruers hjerter. Han kunne også fortelle en litt artig historie fra sin egen barndom. Da  han var 5 år gammel syklet han i Vasaparken og kom til  å kollidere med en annen profilert forfatter fra Vasastaden. Mer om denne forfatteren (dere har sikkert allerede gjettet hvem) i neste bloggpost!

Fasiten

Så er endelig de 101 beste barnebøkene ( og ungdomsbøkene) utgitt på norsk de siste 10 år kåret. For dem som ikke har fått det med seg: her er lista. Og for dem som heller ikke har fulgt utvelgelsesprosedyren på facebook: det er kritiker Guri Fjeldberg som har stått for utvelgelsen with a little help from friends. Dette har jeg skrevet mer om her.

Morten Haugen Olsen har omtalt boka i positive ordelag på barnebokkritikk.no. Han sitter forøvrig i juryen for Kritikerprisens klasse barne- og ungdomslitteratur sammen med Guri Fjeldberg , så han er vel nærmest for kollega å regne, men pytt pytt, la oss se stort på det. Det er jo fandenmeg jul snart!

Først skulle alle som ville foreslå 5 bøker – verken mer eller mindre - og under ser dere min forslagsliste fra mai i år:

• Tjuven av Rune Belsvik Cappelen Damm 2008
• Foten veit av Marry, prinsesse av Europa (Som alle veit er Sissel Solbjørg Bjugn, og da rakk også hun å komme med på lista.) Samlaget 2009
• Kurtby av Erlend Loe Cappelen Damm 2008
• Arnt Birkedal må være med, og da er jo Gaulevik et glimrende valg. Samlaget 2008
• Kjære miss Nina Simone av Tor Fretheim Cappelen Damm 2012.

Og hva ble fasiten? Det er bare å innrømme det, ingen av mine forslag er tatt med. (Kan vel ikke akkurat påstå at jeg har ligget søvnløs om nettene, men resultatet er jo ikke akkurat oppløftende.)

• ”Foten veit” var den eneste muligheten til å få med en barnebok av den fantastiske ( og dessverre nå avdøde) forfatteren Sissel Solbjørg Bjugn på denne lista. 
• Arnt Birkedal, som også er en av mine favoritter og som de andre forfatterne på min liste har mottatt flere priser og nomineringer, er heller ikke blant de 101 utvalgte. (Og han har i motsetning til Bjugn gitt ut en bråte bøker i dette tidsrommet.)
• Erlend Loe har gitt ut i hvert fall tre barnebøker de siste 10 år. Heller ikke Kurtby, som også var ett av mine mitt forslag,  er kommet med. Faktisk er ingen bøker av Erlend Loe å finne på lista.
• Og det samme gjelder jammenmeg Tor Fretheim. 
• Derimot er Rune Belsvik representert med en annen boken enn den jeg forslo, nemlig Verdas søtaste turist fra 2014. Et aldri så lite ”trøstemål” altså.

Og jeg som trodde jeg hadde greie på barne- og ungdomslitteratur! Hæ! Skal jeg bryte sammen i krampegråt? Kaste inn håndkle og bare innse at jeg er ferdig som barne- og ungdomsbibliotekar? Eller skal jeg si som Nina Simone :

"You've got to learn to show a happy face
Although you're full of misery
You mustn't show a trace of sadness
Never look for sympathy"

Lenke til You-tube-videoen

PS: jeg kan forresten skryte av at jeg har lest det nette antall av 69 titler på 101-lista, og har dermed facebookrekorden til nå. Så det er da noe.

Non!