Dette bibliotekbesøket glemmer jeg aldri

Sist mandag dristet jeg meg til å ta buss 401 over bygrensa for endelig å besøke Lørenskog bibliotek som for ikke lenge siden har fått nye fræshe lokaler.

Her plassen foran kulturhuset hvor biblioteket holder til i de tre nederste etasjene. Legg merke til den litt stilige plaskedammen til venstre.

Og her er inngangspartiet med glassvegger. På skjermen over døra ser vi at selveste Finn Kalvik skal opptre denne aftenen. (Tida med de amatøraktige håndlagete plakatene er for lengst forbi! Og bra er vel det...) 

Her viser Heidi stolt fram lesetreet hvor unga kan kroe seg med bøker, mens

foreldrene er henvist til  V.I.P - avdelinga hvor de kan lese voksenbøker. For eksempel om barneoppdragelse og andre emner foreldre med respekt for seg sjæl burde sette seg inn i.

Her en gløtt inn i ungdomsavdelinga med publikums-PC-er i forgrunnen. Hva de merkelige greiene i forgrunnen er? Følg med, følg med...

Her ungdomshylla.  (Legg merke til én ting her, folkens. Men dette kommer vi også tilbake til!) 

Men FØRST bokrobotene som sorterer bøkene så personalet slipper, og kan bruke tida til noe annet. Når trallene er fulle tar de heisen opp i riktig etasje! Du store alpakka! Fortsettelse følger...

Men først kan vi jo roe oss ned med en bok med utsikt over motorveien i denne elegante lenestolen. Ikke noe furumøbler herihuset, nei!

Dette liker jeg! Åpent magasin for publikum som liker bøker med lav omløpshastighet og andre rariteter. Ja, dere leser riktig! Personalet på Lørenskog bibliotek er så dristige at de tør å slippe lånera inn i magasinet  - helt på egen hånd!!!!

Nei, la oss roe oss ned men litt hyller igjen. Runde delikate seksjoner. Legg også merke til de store hyllemarkørene. Selv den mest nærsynte skulle med letthet finne krim-hylla!

Nå er vi kommet til "robot-rommet" i 3. etasje med de bøkene  som hører til her, og

her demonsterer Heidi hvordan man kan

vippe trallen opp, slik at personalet enkelt kan sette de sorterte bøkene på riktig hylle.

Og så mine damer og herrer, det beste av alt (lekker arkitektur og glassvegger til tross) : TAAAAA RAAAA: en av mine kjepphester: hyller med BOKFORSIDENE ut!!!!!!! Heidi demonsterer her hvordan man finner fram på hylla. HØRER jeg innvendingene hagle? Tenk om en bok ikke står HELT riktig etter alfabetet og Dewey!!!  ÅÅÅÅÅ,  LA meg få slippe!!!

Og til slutt var det konsert med Finn Kalvik. (Kanskje ikke det beste fotografiet av denne folkekjære trubaduren men til gjengjeld har jeg tatt det sjæl!). Temaet var Inger Hagerups diktning med vekt på Finn Kalviks tonesetting. Og er det noen som får fram de bedre sider hos denne artisten er det vel nettopp Inger Hagerup. Og Kalvik var et oppkomme av fortellerglede. En fin opplevelse. Takk til Kalvik og takk til Lørenskog bibliotek og ikke minst Heidi Arrangementsansvarlig.

Jeg husker for resten en konsert med Hagerup og Kalvik på Clup 7 i de glade 70 - åra. Stinn brakke! Tar jeg ikke helt feil i min presenile tilstand ble begivenheten tatt opp på NRK, men dessverre fant jeg ingenting på YouTube. Hadde det vært for mye forlangt!  Vi får trøste oss med dette opptaket av Hagerups barnesanger.

På vei til bussen etter et mildest talt vellykket  bibliotekbesøk tok jeg dette fotografiet av Lørenskogs nye kulturhus som lyste som et fyrtårn i høstmørkret.

PS: klikk på bildene hvis dere vil forstørre dem.

Fjortiser

FJORTIS 1
Så to bøker som begge har fjortisjenter i hovedrollen. La oss begynne med Lille Ekorn av Linn T. Sunne. Meeeennnn – i ALLE dager, da! Denne gangen skriver Linn T Sunne på bokmål! Akkurat som Eva Jensen som jeg nettopp har blogget om har også Linn T. Sunne skifta målføre siden sist. OG forlag. Det var da voldsomt så pop bokmål har blitt blant nynorskforfattarene då!

Aurora er en usedvanlig talentfull håndballspiller og treneren, Gaute, gir henne ekstra mye oppmerksomhet. Og begynner å sende henne statig flere sms-er av den typen en trener ikke burde sende til en fjortenåring. SMS-er som får den voksne leseren til å grøsse og bare vil gå inn i handlinga og ta for seg denne umodne mannslingen. I starten blir Aurora smigret over all oppmerksomheten . Kan vel røpe såpass at det denne gangen ender slik det burde. Et viktig tema som tas opp altså, kan faktisk ikke huske at overgrep fra trenere har vært skrevet om i noen ungdomsbok før, og som vanlig for denne forfatteren er det behandlet på sobert vis.

Replikkene sitter som et skudd, vennskapet med bestevenninna Josefine er skildret med varme, og personene er troverdige. Her er ingen unødvendige utbroderinger men rett på sak.

FJORTIS 2
Charlotte Glaser Munch har også skrevet en bok om ei ung jente som blir besatt av en eldre mann. (Altså eldre i betydning alt for gammel for en tenåringsjente men det skjønte dere vel. ) Akkurat som Sunnes bok er også dette en jegfortelling. Boka heter Alt jeg vil er å kysse deg. 

Sara har flyttet fra Tromsø til Asker og er ikke fornøyd med situasjonen. (Ingen ting å si på det, hvem flytter frivillig fra Tromsø til Asker liksom, men nå sporer jeg muligens litt av. ) Hun savner sin bestevenninne og gjør vel ærlig talt heller ikke så mye for å få nye venner. I Tromsø var hun en aktiv streetdancer men heller ikke dette vil hun ta opp igjen i Asker. Flyttinga gikk veldig fort for seg, og hvorfor hastet det så mye for foreldrene mon tro? Dette avsløres etter hvert uten at JEG trenger gjøre det her.

Det eneste lyspunktet er å være barnevakt for lille Ivar på ett og et halvt år. Ivars mor, Mia, får stor betydning for Sara, nærmest som en storesøster. Men Mia forlater familien for en annen mann og Sara føler seg sveket. Mia og mannen, Adam, har delt foreldrerett, så Sara fortsetter å være barnevakt når ungen er hos faren. Etter hvert blir hun ganske betatt av Adam, som ****MULIGENS SPOILER**** altså går over streken.

Som i Sunnes bok er Saras følelser og handlinger troverdige slik man kan forvente seg av fjortenåringer. Regner også med at boka vil slå an i målgruppa, forfatteren skriver godt om unges hverdag. Ellers har Glaser Munch med all sannsynlighet skildret verdenslitteraturens til nå aller raskest gjennomførte IKEA-besøk, i løpet av ”minuttet” klarte far og datter å kjøpe seng, sofa og hylle. OG betale og bestille levering. Hva er forresten en svensk sjokoladebolle? (Det må jeg teste ut neste gang jeg er på dette helvetet på jord!)

Litt pussig: – eller kanskje ikke – i begge bøkene er blogging et tema. Moren til Aurora er interiørblogger, mens Sara blogger som om hun var en småbarnsmor (!). To gode bøker om ( og med all sannsynlighet også mest for) unge jenter, altså. Hvis jeg skal tippe hvilken av bøkene som kan bli nominert til Brageprisen etc etc holder jeg en knapp på Sunnes. Og som alle sikkert veit: i år er det ungdomsboka som er Brages spesialpris. Kan nesten ikke vente på nominasjonene! Gjett om jeg skal sitte på Twitter denne gangen også! 

EDIT en lørdags morgen: Linn T. Sunne er jo faktisk vært blandingsbruker av norske målføre i flere år.  Noe jeg burde ha husket. Nok et tegn på min presenile tilstand. Derimot skriver Charlotte Glaser Munch - i hvert fall til nå - kun på riksmål og har til og med mottatt Riksmålsforbundets barne- og ungdomspris.  Det er godt at noe er konstant her i verden.

Do the right thing 2

Jokeren av Markus Zusak er denne forfatterens andre bok på norsk. (Den første er som kjent Boktyven, også den opprinnelig skrevet som ungdomsbok, men det norske forlaget bestemte at den skulle være en voksenbok. Og dette sier jo litt om hvor tøyelig begrep ”ungdomsbøker” er.) Mens Playground, som jeg nettopp har blogget om, har ungdom som adressat er Jokeren mer en crossover.

Begynnelsen er ustyrtelig morsom. Vi kommer midt oppi et bankran og Ed Kennedy, 19 år og taxisjåfør,  og kameratene hans, alle noen litt forsofne typer,  ligger på gulvet. En av dem er opptatt av at raneren skal bli ferdig i tide slik at de slipper parkeringsbot. Og det hagler noen virkelig artige replikker mellom gutta. Siden blir det mer alvor.

Ed bor i et nedslitt hus i et forslummet område, med en stinkende kaffedrikkende hund som samboer. Plutselig får han oppgaver fra en mystisk oppdragsgiver med noen heller brutale medhjelpere. Han mottar spillekort med adresser til utvalgte personer som trenger hjelp med større eller mindre problemer, og leseren møter mange hverdagskjebner. Ed ordner samvittighetsfullt opp, ofte med uortodokse metoder.

Boka handler om å gjøre noe for andre, og om ekte godhet. Rett og slett å vise omtanke og prøve å gjøre verden til et bedre sted, om ikke for alle på en gang så i hvert fall for noen. 

 ”Du vet, det sies at det finnes talløse helgener som ikke har noe med kirken å gjøre og nesten ikke vet noe om Gud. Det sies at gud er nær disse menneskene uten at de selv aner det”

”Du er et av disse menneskene, Ed. Det er en ære å kjenne deg. ” ( Fader O’Reilly s 194.)

Boka kan faktisk også minne litt om filmen Der Himmel über Berlin som jeg anbefaler alle å se og som finnes på en hver DVD-sjappe nær deg. For eksempel på Platekompaniet. (Som snarest burde døpes om til DVD-kompaniet.)

Tilbake til boka. Det er de små ting som gjelder, bare litt ekstra lysepærer i julebelysninga for eksempel, kan gjøre en forskjell. 

”Det er ikke rare greiene, men jeg antar at det stemmer, det de sier : Store ting er ofte små ting som blir lagt merke til.” s 272 

Boka sier også mye om vennskap og om kjærligheten så denne boka rommer mye. Vår venn blir konfrontert med mye trist og leit og ofte tragisk på grensa til det uutholdelige, men innimellom er boka ustyrtelig morsom! Dette er et overflødighetshorn av en bok som burde gi den mest gretne av oss tro på det gode i mennesket. Kan kanskje legge til at handlinga er fra Australia, og down under er jula ( antakelig som kjent) om sommeren. I dette intervjuet sier forfatteren at replikkene mellom Ed og kameratene er ”very Australian”, men ikke verre enn at norske ungdommer skulle kunne identifisere seg med dem. Dette burde være den ideelle julebok for alle lesevegrende unggutter. Utfordringen er muligens å få dem til å løfte blikket fra skjermen og sette seg ned med ei bok.

PS: Boka kan leses uavhengig av den store høytid .


PS 2: Apropos Der himmel über Berlin. Kanskje vi skulle unne oss en liten scene fra denne filmen.

Og når jeg nå først sitter her: hva med denne hvor den allsidige skuespilleren Peter Falk som derssverre døde i fjor medvirker!

Do the right thing!

Bokhøsten er over oss, og pliktlesinga går så det suser. Noen ganger en ren fornøyelse, andre ganger ikke. Nok om det.

I det siste har jeg pløyd meg gjennom et par skikkelige mursteiner. Den ene er Playground av 50 Cent. Ja, du leser riktig. Det er faktisk rapperen himself som skal ha skrevet denne boka for å gi sin egen sønn riktige holdninger. Boka har også en medforfatter.

Hvorfor boka ikke har fått norsk tittel kan man jo lure på, men ellers er det ikke noe gæernt med oversettelsen. Hovedpersonen / jegfortelleren i boka er Butterball, 13 år gammel. Boka starter med at han sitter hos psykologen og forteller hvorfor han brutalt slo ned klassekameraten Maurice. De stadig gjentagende samtalene med psykologen ( som han selvfølgelig får et mer positivt forhold til etter hvert uten at det skulle være nødvendig å legge ut noen spoilervarsel) fungerer som et godt litterært grep. Det er altså ikke noen mønstergutt vi har med å gjøre, men sammenliknet med 50 Cents egen oppvekst er det peanuts.

Moren har tatt med seg sønnen og flyttet fra faren og gutten har ( som det burde framgå av ovenstående) tilpasningsvansker. I starten er han ganske negativ til psykologen, han føler seg sveket av moren og ser opp til faren. Han har problemer med skolekameratene og blir utsatt for mobbing.

Bokas er ganske spennende, det skjer noe hele tida, men bokas sterkeste side er den gode fortellerstemmen, optimismen (tross alle odds) og varmen. Kanskje Butterball litt fort forsoner seg med sin oppdagelse av hva slags drittsekk faren egentlig er, men la oss ikke henge oss opp i bagateller. Jeg kan vel røpe at mye tyder på at det skal gå bra med vår antihelt, han viser seg å ha mange gode sider og talenter å spille på.

Dessuten er 50 cent mer positiv til lesbisk samliv enn man kanskje kunne tro. Gangstarappere er bedre enn sitt rykte. I hvert fall 50 cent. Boka er kanskje litt i tykkeste laget for de leseutrente ( over 300 sider) men det er god avstand mellom linjene og mye luft. Rett og slett en god ungdomsbok!

PS: Den andre mursteinen kommer jeg tilbake til!

Og så har man vært på bokfestival igjen

Siden jeg var plaget med den sedvanlige høstforkjølelsen fikk jeg ikke gått på noen arrangementer denne gangen, håper ikke at jeg gikk glipp av noe sjelsettende.

Her et oversiktsbilde tatt på søndagen, da jeg tok sjansen på å kreke meg ned til sentrum. At det var et heller nitrist høstvær kan selvfølgelig ikke Oslo bokfestival lastes for.

Så er vi vel klare for litt nærbilder av hva teltene kan inneholde av godbiter  "for å fremme boka og lesegleden" .

Her har vi noen stabler av et par bind i serien "En pingles dagbok" og et et bind av Doktor Proktor- serien. Muligens fjorårets til den nette sum av 149;- .

Her er "Den store kakeboka. Og som det skulle framgå: kaker nok til alle. (Burde kanskje også ha tatt med noe av cupcakelitteraturen. Hvert forlag sin cupcakebok! Nam nam! )

Fifty Shades of Gray. Hmm hmm.

Her stabler av Victoria Hislop, Cecilia Samartin, Jan Erik Fjell og en strikkebok. I år er det Mariusgensere som gjelder.

Ah, endelig fant vi Deichmanstanden, her to brave Deichkvinner som mer en villig demonsterer de nye lokalene Deichman en gang skal flytte inn i i en forhåpentlig ikke altfor fjern framtid. Til venstre Gjertrud Øvland som vant NM i litteraturformidling i år. Ingen stor overraskelse, dette KAN jo vi bibliotekarer. Gjertrud står også bak "Den store stygge bloggen om barnebøker".

"Småforlagene" har også fått sin avdeling,

deriblant Magicon Forlag, dessverre uten unge Størksen i dag. Derfor blir det ingen bilder av ham på herværende blogg! Bedre lykke neste gang, Svein!

Og hva ser vi her? Jo, stabler av Unni Lindell, Jørn Lier Horst, Jan Eirik Fjell, Tom Egeland, Anne B. Ragde  og ...

... ja, du gjetter riktig: Cecilia Samartin.

Så ruslet jeg bort til Norli - teltet i Universitetsgata for å sjekke hva slags godbiter det var å finne her.

Her var det pallesalg hvor du kunne sikre deg et kupp for noen skarve tiere.

For eksempel fjorårets hit, Julekuler, av Arne og Carlos. (Eller var det forfjorårets.)  Anyway; selvstrikkede julekuler kan man aldri få nok av! Og da er det sikkert smart å starte strikkinga så tidlig  som mulig. På en annen side: jul er det hvert år!

Bannerne langs med Karl Johan gjorde reklame for Matstreif i år. Da jeg ruslet ned på Rådhusplassen var det bare å konstatere at dette arrangementet var over allerede på lørdagen. Men som det skrevet står, vi lever ikke av brød alene.

PS: Da jeg gikk mot Nationaltheateret for å ta banen hjem fikk jeg  en brosjyre med tilbud om å  vinne en signert bok av ... gjett hvem!