Mål for bloggen?

Ser at den ene etter den andre av alle bloggere jeg følger har satt seg mål for 2012. Både med hensyn til blogginga og i andre av livets henseender!

På herværende blogg blir det som det pleier, ingen mål ingen mening. Litt sånn passe uansvarlig og etter innfallsmetoden. Og litt tull, tøys og fanteri! Også som det pleier.

Og dermed har jeg allerede skrevet min 5. bloggpost i årets første måned. Ikke dårlig bare det!

Fankern folkens!!!!

Jeeeeeg-er-blitt-sitert-i-Aaaaaftenposten!!! Og fikk dermed mine 5 minutters berømmelse. Så KAN man jo spørre seg hvor nødvendig spalten ”Kvitter fra Twitter” er siden en hver selv kan gå inn på Twitter og følge hvem en vil uten passord, men akkurat DET var jo ikke poenget akkurat nå.


Tweeten

”Katalogiserer ”Kannibalen” og det slår meg at emnet er dårlig dekket i dagens norske skjønnlitteratur”

holder seg godt innafor 140 tegn.

Ser også at Geir Lippestad har begynt å twittre i det nye året og konstaterer at han måtte ha hjelp fra unga sine for å komme i gang. (Lippestad, da!) Ellers kan jeg jo bare holde tåta på meg siden @GeirLippestad har 2.511 followers akkurat nå mot mitt noe mer beskjedne antall av 81.

Til slutt får vi jo håpe at jobben viser miskunn og overbærenhet fordi jeg twitrer i arbeidstia, noe jeg vel neppe kan vri meg unna med akkurat denne tweeten!

Derimot bør jeg vel kunne forvente i det minste en blomsterbukett fra Cappelen Damm!

Sjung vackert om kärleken

Den neste boka i serien Ungdommens kritikerpris er Imot naturen av Tomas Espedal. Dette er første bok jeg leser av denne forfatteren. Boka begynner slik:

”Jeg begynner å bli gammel; jeg kjenner ikke meg selv. Det har alltid tiltrukket meg, dette bildet av alderdommen : den gamle mannen og den unge jenten.”

I et bibliotek, mens en nyttårsfest er på gang i samme leilighet, sitter en mann i slutten av 40 åra med en noe yngre jente (bør kanskje legge til : over den seksuelle lavalderen) på fanget, som han altså har sex med. Hovedtemaet i denne boka er samliv og forhold med vekt på relativt store aldersforskjeller; derav tittelen Imot naturen. På bokas omslag ser vi et par med karnevalsmasker. Disse maskene forekommer også i boka. For å demonstrere det skambelagte?

Siden skriver forfatteren om det famøse forholdet mellom Abelard og Héloïse. Abelard var en teolog, filosof, musiker og poet (!) som levde på 1000-tallet, men i dag er han mest kjent for sitt forhold til den atskillig yngre Héloïse. Denne historien – som får en særdeles trist endelikt - er skrevet med intensitet og patos.

Her et samtidig portrett av det kjente kjæresteparet

og her det overdådige gravstedet i Cimetière du Père Lachaise i Paris hvor de endelig og i all evighet hviler sammen. Sånn kan det gå! (Note to myself : neste gang jeg er i Paris...)

Boka hopper litt fram og tilbake i tid, vi følger jeg-personen helt tilbake til 16-årsalderen da han får jobb i industrien, og har en jevnaldrende kjæreste. Vi blir også med jegpersonen til Guatemala på den tida Daniel Ortega hadde makten. Dette fordi kona som er skuespiller hadde teateroppdrag der. (Her er det altså for en gangs skylden mannen som må innordne seg konas karriereplaner.)

Siden hovedpersonen/ jegpersonen (uups!) kaller seg Tomas kan man jo begynne å lure. Er dette nok en selvbiografisk roman? Et sted i boka referer da også Espedal litt morsomt til Knausgårds kamp.

”Hvordan våger han, det er jo helt utrolig, han er ikke riktig klok, sa hun.
Så leste vi videre.
Helt til jeg la boken min ned og så på henne; leste du det? spurte jeg. Hvordan våger han, det er jo helt utrolig, han ødelegger seg selv, sa jeg. ”

Regner med at dette er ment noe ironisk. Dette intervjuet i Natt og dag viser at mye tyder på at også Espedal bruker av sitt eget liv. (Vil ettertida snakke om den litterære perioden vi nå er inne i som den selvbiografiske perioden? )

Ellers ble jeg for min del vel så fascinert av at Espedal fremdeles bruker gammeldags skrivemaskin. Dette sier han mye interessant om i det samme intervjuet:

”Folk som sitter foran en data går inn på Facebook når de er trøtte, og mister konsentrasjonen. Jeg sitter der i to timer, og ingenting skjer. Hvis jeg skulle sjekket andre ting, engasjert meg i alt mulig, ville jeg mistet stillheten som skal til for at det kommer noe nytt. Skrivemaskinen gjør ikke bøkene mine mer autentiske, men bedre. Det vet jeg. Jeg har skrevet én bok på data, Hotell Norge (1995), den ble tjukk og forholdsvis dårlig. Jeg skriver sidene mine tre–fire ganger. De fleste bøker som blir utgitt nå, er skrevet én gang. Det kan jeg se. Pc-en lurer deg, du retter og tar vekk, i stedet for å skrive på nytt igjen. Det er en kvalitetssikring av mitt eget arbeid. Jeg røyker jo når jeg skriver, og drikker noen ganger også. Det er en arbeidsform jeg har funnet som funker jævlig bra.”

Og - har jeg ikke gjort meg noen liknende tanker sjæl?

Det som grep MEG mest ved boka er når hovedpersonen – i dobbel forstand – går ned i kjelleren på grunn kjærlighetssorg. ”Notatbøkene” ( siste del av boka) er en særdeles selvutleverende tekst.

Som vel de fleste har fått med seg fikk Espedal Brageprisen for denne boka.
Her et fotografi fra brageprisutdelinga hvor Espedal gir kulturministeren en klem - eller er det omvendt. For å være litt morsom; ingen oppsiktevekkende stor aldersforskjell mellom partene på dette bildet. (For en sosietetsfotograf går ikke verden tapt i meg!)

Om jeg likte boka? I den grad det er av interesse er dette av de bøker jeg-kan-se-er-gode-men-kanskje- det-ikke- er -flere-bøker-av-denne-forfatteren-jeg-prioriterer-å-lese-først.

Til slutt over til bokas sjanser til å hevde seg i Ungdommens kritikerpris. Eller for resten ... jeg tror heller jeg kommer tilbake til akkurat det i seinere blogpost. Ellers kommer jeg bare til å begynne å gjenta meg sjæl.

Og når det gjelder testen ”Deichman bedre enn sitt rykte?” tror jeg at jeg avslutter denne nå. Alle bøkene jeg reserverte har jeg nå mottatt. Alle i god tid innen den tida jeg ble lovt! Lenge leve Deichman! Ellers – med all risiko for å bli sett på som bakstreversk - gruer jeg meg til den dagen kommer at man kan sitte hjemme hos seg selv ved si egen maskin å få E-bøker rett inn uten å ta seg turen til biblioteket. Men etter hva jeg skjønner vil dette fremdeles ta sin tid. Jeg gjør som strutsen og stikker huet i sanda!

Og angående store aldersforskjeller i kjærligheten : det er jo nesten ikke til å unngå å få assosiasjoner til denne vakre sangen, imidlertid med en mer uskyldig vinkling - og mindre skambelagt - enn i Espedals bok! (Skjønt noen vil kanskje kalle dette ”gubbefantasier”.) For puritanister: her originaltektsen.

PS: Apropos Ungdommens kritikerpris: jeg har også lest Jimmen av Øyvind Rimbereid men synes ærlig talt at denne boka fortjener en egen blogpost!

Mørkrets og isens redsler

Jeg er absolutt ikke av dem som har vært mest interessert i våre polfareres bragder eller andre store øyeblikk fra vår ”stolte fortid” heller for den delen, men da jeg så TV-serien The last place on earth av engelskmannen Roland Huntford i 80-åra som handler om kappløpet mellom Roald Amundsen og Robert F. Scott blei jeg faktisk såpass hekta at jeg også leste boka bak serien (eller var det omvendt?) . Det som fascinerte meg alle mest var den nitidige planlegginga som lå bak Amundsens ekspedisjon, mens Scott skal ha vært noe mer tilfeldig i sine forberedelser. Både boka og TV-serien tar da også ganske subjektivt Amundsens parti mens stakkars Scott får det glatte lag av sin landsmann.

Noe annet man kan bemerke er begge herrenes noe spesielle lederstil. Ingen av dem brukte ledermetoder spesielt anbefalt i dag. Forfatteren kommer også inn på hvor dårlig Amundsen behandlet Hjalmar Johansen, og hvordan sistnevnte endte sitt liv på bedrøvelig vis.

I fjor kom det i forbindelse med et visst jubileum drøssevis med bøker, også for barn og unge. Jon Ewos bidrag er Spillet om sydpolen, som handler om det nettopp omtalte kappløpet.

Det jeg – som jeg har vært inne på noen ganger før – liker med Ewos fagbøker er at han viser for leseren hvordan han fascineres av og jobber for å forstå de personene - gjerne totalt annerledes enn ham selv - han skriver om. Enten det nå dreier seg om Jeanne d’Arc eller hardbarkete polfarere.

«Mine skiferdigheter er like gode som en nyfødt kalvs. Jeg glemmer aldri at jeg som liten drittunge grein meg gjennom en skiskole en gang. Og siden har jeg ikke hatt på meg ski mer enn toppen tre ganger» s 41

Som det skulle framgå er altså ikke Amundsen en person forfatteren uten videre identifiserer seg med. (Dessuten bør forfatteren ha kred for mot, selv om denne innrømmelsen sikkert ikke ligger like langt inne hos den voksne Ewo som det muligens har gjort i yngre år!)

Forfatteren mangler også Amundsens – må man vel kunne si – mer enn normalt velutviklede konkurranseinstinkt. For å få mer forståelse for denne egenskapen får Ewo hjelp av vennen Matti som arrangere en litt original konkurranse.

Og via bekjentskaper får han muligheten til å ta et ( kortere enn det virker) opphold i fryserommet til Riksens Pediatriske Forskningsinstitutt. Vi får en levende beskrivelse av følelsen av å være innestengt i kuldehelvetet.

Ewo reiser også «nokså motvillig» på research-tur i England, og besøker blant annet:

• Discoverymuseet
• Scott Polar Research Institute
• Natural History Museum for å se på de steinene Scott som et vitenskapelig alibi samlet
• Dessuten til British Library for hvor han med ærefrykt beskuer Scotts dagbok.
• Og selvfølgelig besøker han Frammuseet i Norge.

I motsetning til sin britiske forfatterkollega Huntford viser Ewo atskillig mer sympati overfor Scott, som han i slutten av boka skriver følgende rørende ord om:

«Setter meg på en benk. Og kjenner en lang, svart bølge rulle inn i meg. Og jeg tror jeg griner en skvett for en gammel polarhelt som jeg aldri et øyeblikk hadde trodd jeg skulle bry meg om.» S 109.

I rettferdighets navn må vi også ta med Bjørn Ouslands dramatiske illustrasjoner, som viser det harde livet der ute i isødet. Blant annet Scotts herjede ansikt de siste dagene før han ****SPOILER**** døde.

Her noen bilder:

Først et bilde av stakkars Scott som endte sitt liv på så tragisk vis.

Deretter et foto av Roald Amundsen, også i full polarmundur. Bildet ble tatt på NBs utstilling om norske polarhelter. (NB: avsluttes 28 januar)

Der har man også muligheter til å ta et bilde av seg selv som heltemodig polfarer. Her undertegnede som stikker hodet ut gjennom pappmodellen i naturlig størrelse. Som det skulle framgå av bloggerens glis er temperaturen atskillig mer behagelig her enn den våre polarhelter måtte tåle!

Scott hadde som sine samtidige landsmenn en urokkelig tro på det britiske imperiets uovervinnelighet. Dette fikk meg til å tenke denne sangen av Mikael Wiehe som skildrer et imperium i fall.

I Wiehes sang får våre venn et "gratis glas sjampanj" og jammen kan vi ha grunn til å skåle i ett eller annet vi også for at dette polarjubileet endelig er over! Nok nå!

Dagens jubilant 2

Siden det er litt tørke på denne bloggen for tida tillater jeg meg den frihet å gå ut å stjæle fra andre. Siden jeg holdt på å glemme et visst jubileum i dag gjorde heldigvis Mirnesa meg oppmerksom på at det på denne dag er 103 år siden Louis Braille ble født!

Da er det bare å oppfordre forsamlingen til å lese og lære!