Så har jeg fankernmeg vært på Deichman igjen

Først travet jeg avgårde til vår lokale filial for å hente den boka jeg med slik brask og bram nettopp fortalte at jeg hadde bestilt. Samtidig benyttet jeg anledningen til å levere tilbake noen bøker. På veien tenkte jeg litt over det faktum at man fremdeles kan bevege seg fysisk til et fysisk bibliotek og låne fysiske bøker. Været var fint, det var litt kuldegrader og litt frost. Da jeg kom fram møtte jeg noen stakkars barnehagebarn som satt UTENFOR inngangsdøra og spiste matpakka si. Her må det da være noe gæernt tenkte jeg, er det virkelig INGEN spiseplasser for unga inne i biblioteket, men kanskje det dreide seg om en misforståelse. Uansett ikke mitt bord.

Vel inne på biblioteket skulle jeg nå gjøre følgende:

• Levere bøker
• Hente en bok
• OG låne den ut til meg selv.

ALT dette på Røas nye fine automatiske lånemaskin. Som jeg nettopp har fortalt hadde jeg allerede fått opplæring i bruken så dette var liksom ildprøven. SKULLE jeg greie dette uten å forstyrre personalet. Herregud ER’E så vanskelig, da!!!

Her en tappert smilende biblioteklåner klar til dyst.


Innleveringa gikk uten problemer. Bøkene i en bunke, uten å tenke på hvilken vei.


Trykk på kvittering: Ja, takk, jeg foretrekker kvittering på mail. Dette gikk jo glimrende.... men hvor skulle jeg GJØRE av bøkene ETTERPÅ? Æsj, da MÅTTE jeg jo spørre personalet likevel, da! Og jeg som ville ”klare selv” for å si det med småungene. Legge dem på hylla sier du? Jammen ... og ja, DER ja! Én hylle for barnebøker og én for voksen. Kanskje ikke helt uventa, men jeg hadde selvfølgelig INGEN problemer med å sortere riktig!

Så skulle jeg finne den boka jeg hadde reservert. Her kom jeg litt til kort IGJEN og måtte nok en gang spørre personalet. Om jeg hadde husker referansenummeret? Nei, da, det hadde jeg selvfølgelig IKKE tenkt på. (I mitt stille sinn slår jeg meg oppgitt på panna). Men – no problem: jeg bare taster status -knappen- og trekker lånekortet.

Her en MEGET instruktivt veiledning. Selv de største idioter må da få til dette!

Her gjelder det å holde tunga rett i munn og ha klart for seg forskjellen på høyre og venstre! (For sikkerhets skyld har personalet laget en egen instruks - strekkoden ned til venstre - i tilfelle noen må det inn med teskje.)

AHA! Her har vi referansenummeret! For sikkerhets skyld printer jeg ut kvitteringen ( sorry miljøet) og går målbevisst til riktig bok.


Og her ser vi den reserverte boka med det magiske nummeret, klar til å hentes.

Så skal jeg låne ut boka til meg selv – selvfølgelig HELT problemfritt. DETTE behersker jeg! Og det med glans!

Mine damer og herrer : neste gang kan jeg HELT uten problemer greie å låne, levere OG hente bøker UTEN å være i kontakt med NOEN av personalet!!!

Etterpå tar jeg banen ned til byen med mål for Hoveddeichman for å låne Store forventninger av Charles Dickens. Dette fordi jeg er drit lei av ikke å få noen poenger for alle de Charles Dickens-bøkene jeg HAR lest på de derre leselistene dere veit, siden det alltid er alle andre bøker av Charles Dickens som står der, altså blant annet Store forventninger. Dessuten skal man heller ikke se bort fra dette er en god bok. (Nei, dette var ikke spesielt tidseffektivt. Jeg kunne ha bestilt alle bøkene på forhånd til en og samme henteavdeling.)

Vel framme finner jeg til min store glede et eksemplar av Store forventninger på hylla i utlånet. Til og med den ønskede utgaven med forord av Henning Hagerup. Nestemann derimot som kommer for å låne den samme boka må da stille seg opp i veiledningskøen, (riktig nok oppdaget jeg at Deichman ENDELIG har fått til det kølappsystemet som ble etterlyst i de alle 22 åra jeg jobbet der, FOR en forbedring! ) bibliotekaren må ned i 1 magasin for å finne en bok de fleste alfabetkyndige strengt talt hadde greid å finne sjæl. (Så fremt vedkommende finner fram til D-en, en bedrift i seg selv i de svære og uoversiktige lokalene på Hovedutlånet.) Deichman til Bjørvika NÅ!

Nå kunne jeg altså ha klart å gjennomføre et helt bibliotekbesøk UTEN kontakt med NOEN av personalet! Men nei da, Hovedbiblioteket har ennå ikke begynt med automatisk utlånssystem. Den hyggelige (UPS: ENDA en forbedring på gamle Deichman! ) mannen i utlånsskranken kunne fortelle at dette hadde blitt forsinket siden biblioteket måtte holde stenge en periode grunnet ødeleggelser den 22/7. Vi kom litt naturlig i prat – blant annet om fordelene med det nye automatiske systemet i tilfelle noen tror jeg mener noe annet, nei da, det er ikke det - og den unge mann ( som var omtrent på samme alder med meg da jeg begynte min karriere på Deichman – nei da - jeg nevnte det IKKE for ham herregudda ett sted får grensa gå) kunne smilende berolige meg med at vi får lov til å snakke med dem også etter automatiseringa.

Hvis jeg ikke hadde stukket innom Barneavdelinga og snakket med kjente, eller hvis ikke vakta hadde kjent meg igjen og slått av en prat så hadde denne korte gemyttlige samtalen vært det hyggeligste ved dagens bibliotekbesøk. Det skal liksom så lite til. Og så kom jeg jo til å tenke på alle gamlingene og unga etc etc på Tveita, Bokbussen, Barneavdelinga og alle andre steder jeg har vært på Deichman og siden på NLB. For noen av dem var denne personlige kontakten faktisk ganske viktig. ( Dette burde jeg kanskje komme tilbake til i en annen bloggpost en dag. )

Og kanskje DET er noe å bruke den tida som frigjøres ved det automatiske utlånet på. Altså å gå rundt og sørge for at publikum trives.

Og helt til slutt kan vi jo slippe til Nina Simone med Have we lost the human touch. (Bare overse det litt banale lysbildeprogrammet!)

(Nei, jeg blogger IKKE om hver gang jeg er på biblioteket. Bare nesten.)

Et litt - med trykk på litt - morsomt eksperiment

Siden jeg ble litt nysgjerrig på Ungdommens kritikerpris-bøkene bestemte jeg meg for å reservere bøkene på Deichman. (Regner jo med at dette er av det ypperste av norske voksenbokforfattere i dag, selv om det bare er to av dem er blant de Bragenominerte. Men som alle veit; vurdering av litteratur er ingen eksakt vitenskap)

Som lista under antyder kan det ta litt tid før jeg får lest alle bøkene. Samme søren kan det være, uansett får jeg neppe tid til å lese alle i løpet av en lånetid på fire uker. (Tallet etter forlaget er mitt nummer i køen, men det skjønte dere sikkert. )

1. Ingvild H. Risøi: Historien om Fru Berg. Gyldendal Nr. 11, bibl. har 31 (0 på hylla) Ventetid:ca 2 - 3 uker
2. Tomas Espedal: Imot naturen. Gyldendal Nr. 54, bibl. har 26 (0 på hylla) Ventetid:ca 3 måneder
3. Øyvind Rimbereid: Jimmen. Gyldendal Nr. 12, bibl. har 1 (0 på hylla) Ventetid:ca 12 måneder
4. Marit Eikemo: Samtale ventar. Samlaget Nr. 37, bibl. har 20 (0 på hylla) Ventetid:ca 2 måneder
5. Merethe Lindstrøm: Dager i stillhetens historie. Aschehoug Nr. 09, bibl. har 1 (0 på hylla) Ventetid:ca
6. Ragnar Hovland: Stille natt. Samlaget Nr. 12, bibl. har 1 (0 på hylla) Ventetid:ca
7. Anders Bortne: Ismannen. Tiden, Kan hentes i dag (Biblioteket har 17)
8. Stig Sæterbakken: Gjennom natten. Cappelen Damm Nr. 04, bibl. har 20 (0 på hylla) Ventetid:ca 2 - 3 uker

Så kan man jo bruke tid på å undre seg over eksemplartallene. Før Hovlands fanclubb begynner å rasle med sablene: det er kun første-eksemplaret som er kommet. At Samlaget er så treige med bokutgivelsene kan ikke Deichman lastes for. Regner også med at det etter hvert kommer flere eksempaler av Lindstrøms og Rimbereids bøker.

Ellers ser vi at det er Risøi som topper eksemplarlista, mens Espedal er den som har lengst venteliste. En liten eksemplarjustering hadde kanskje gjort seg.

Tilbake til eksperimentet hva nå det var igjen ... jo; nå skal jeg sjekke hvor lang tid det i VIRKELIGHETEN kan ta før jeg kan hente disse bøkene i biblioteket. (Majorstua filial) . Regner med at tida er beregnet på hele lånetida på fire uker, men som alle veit: biblioteklånere er en lunefull rase! (Og de verste er jo oss bibliotekarer.) Men regner i hvert fall med at alle skulle være lest innen kåringa som er første torsdag i mars, samme dag som Kritikerprisen.

PS: tallene er fra rundt kl 13.00 i dag.

PS 2: Røa filial: på grunn av de lite publikumsvennlige åpningstidene deres velger jeg å låne bøkene på Majorstua. Dumt for utlånsstatistikken deres, men thats life!

PS 3: Burde man lage litt leven av at det ypperste av den nyeste norske voksenlitteraturen er så lite tilgjengelig på biblioteket? Men fankern heller, les heller noe annet så lenge. En hver bok du ikke har lest er en ny bok. (Gammelt bibliotekarslagord). Eller glem alle bøkene og vent ett år. Regner med at de fleste er på hylla i enhver filial da. Litt mer slitt kanskje, men den litterære kvaliteten er uforandret.

Livet, døden o. l.

Arne Berggren hadde sin storhetstid i på 1990-tallet. Han debuterte med ”Frøken brenner” i 1991. En ganske heftig sak fra skolemiljø. Underlig nok fikk han ikke debutantprisen for den boka ( stygge rykter påsto at lærerne i utvalget ikke likte den, men NB: dette er bare rykter! Glem det! Glem det!) I stedet var det Grete Haagenrud som fikk prisen for Sofie og Katrine ( En av de få gode barnebøker fra krigens dager basert på egne opplevelser. Selveste litteraturprisen gikk til Kysset som fikk snøen til å smelte av Tor Fretheim så heller ikke den avgjørelsen er det så mye å si på. ) Tilbake til Berggren: den aller beste boka er kanskje Stillemannen fra 1993. Seinere kom Kornetten som var første bok om Aldo Monrad, en riktig morsom bok fra korpslivet, så kom noen artige oppfølgere, men så blei vi liksom aldri kvitt fyren.

Daudinger som er første bok i serien Ute av tiden handler om spøkelser og allerede nå bør jeg vel si at denne bloggposten kan inneholde spoilere. Hovedpersonen er Steffen, 13 år, farens noe spesielle yrke er spøkelsesutdriver, moren er død. Med i handlinga er også en kriminalgåte; ei jente som forsvant på mystisk vis for noen år siden.

På grunn av farens noe spesielle yrke, som innebærer en del reising, har Steffen ingen venner - før altså... så ***SPOILER*** oppdager Steffen at også han kan se gjenferd og til slutt ***SPOILER*** havner han på den andre siden. (Er dette en ny trend i barnelitteraturen; den sømløse overgange mellom de levende og åndeverdenen? ) Ikke uvanlig for sjangeren handler det også om å hjelpe skinndøde over til den endelige hvile.

Dette er den første boka i en serie, i følge forlaget blir det også TV-serie (på NRK) til neste år.

Er dette skummelt? Hvem som skulle bli skremt av denne boka ( hvis nå det er hensikten og det pleier det jo å være i spøkelseslitteraturen) er jeg neimen ikke sikker på. Boka blir til tider i overkant forklarende og spøkelsesverdenen blir for alminneliggjort. Bokas sterkeste side er humoren. Dialogen mellom Steffen og hans nyvunne venn i åndeverdenen; en jevnaldrende gutt, er ganske morsom. Dette kan jo bli litt artig i TV-serien.

I et intervju i søndagens Aftenposten med tittelen ”Vil lage trøbbel for kirken med ny barnebok” sier forfatteren at boka er

"en liten hilsen til statskirken. I det ene øyeblikket feirer de allhelgensdag, men i virkeligheten tror de ikke på helgener eller at sjelen går videre etter døden. Jeg vil trøble det litt til for dem. Jeg vil gi dem mer motstand, og sette spørsmålstegn ved den lutherske liturgien.”

Så gjenstår det bare å se hvor mange norske fjortiser som vil melde overgang til den katolske kirke.

Det kan kanskje være naturlig å sammenlikne med årets bok av Hilde Hagerup, som jeg blogget om for en tid siden. Den var heller ikke direkte skummel, men som litteratur hever den seg noen hakk over Berggrens. Slik er det jo alltid. Alle bøker kan ikke være like gode. Det hadde da også tatt seg ut. Tenk bare på hvor vanskelig det da hadde vært å dele ut Nobelprisen eller en skarve Bragepris for den delen. Men der kom jeg jo helt ut på viddene igjen. Eller på skoddemyra for igjen å prøve å ro meg tilbake til spøkelsenes verden.

Den beste norske barneboka om gjenferder noensinne tror jeg forresten må være Bill og ei til av Sissel S Bjugn som dessverre døde tidligere i år. Den kom ut i 1985 og apropos den tidligere omtalte prisen (denne altså) kan man i hvert fall snakke om forbigåelse!

PS:
Kagge: Det derre nettstedet (www.dauinger.no ) som står bak på omslaget er ikke operativt! Men blir det kanskje i 2012. Den som lever får se.

PS 2: Hvis man går inn på www.dauinger.no kommer man faktisk hit! Og som ikke det er nok: dette firmaet har ”i mange år hatt Den norske kirke som kunde.” Skal ikke gjøre noe stort nummer av dette, men kanskje litt – med trykk på litt – morsomt.

PS 3: Da vil jeg heller anbefale den katolske kirkes helgenregister. Virkelig imponerende greier! I dag for eksempel feires disse helgenene. Intet mindre enn 19 i antall. Med utførlige biografier. Bare å velge og vrake!


PS 4: til slutt kan det jo passe å avslutte med en youtubevideo hvor min gode kollega og undertegnede slår et slag for spøkelseslitteraturen. OBS OBS: egner seg ikke for sarte sjeler!

What have they done to the rain

Vi befinner oss i en ikke altfor fjern framtid hvor en mystisk sykdom har rammet nesten alt liv og vegetasjon. En far og hans to døtre, Nanna ( 12) og Fride (6) har holdt seg skjult i en bunker under sommerhuset i 5 (!) år. Dette for å unngå smitte og for å beskytte seg mot desperate medmennesker. Moren som var lege ble igjen i byen for å hjelpe de syke og siden har familien ikke hørt fra henne. I begynnelsen av boka er jentene blitt desperate etter å komme ut av bunkersen mens faren, som har prøvd å undervise jentene og å gi dem en så normal tilværelse som mulig, er blitt alvorlig syk. Ekstra dramatisk blir det når jentene oppdager hvor lite mat de har igjen.

Snart sender faren jentene av gårde til deres gamle hjem, angivelig for å finne livsviktige medisiner. Nanna må altså – hun som knapt har rodd en båt i hele sitt liv – komme seg over et vann og siden– etter å ha vært under jorda i 5 år – gå gjennom en død by med gud veit hvilke farer som lurer og finne leiligheten som ble forlatt for mer enn 5 år siden, da hun bare var 7 år gammel – og attpå til med en 6-åring på slep. Og hvor skal de i mellomtida få mat i fra? Så er det da også en usedvanlig handlekraftig jentunge vi har med å gjøre, kanskje på grensa til det troverdige vil noen si.

Boka heter Høsten og den er skrevet av Jan Henrik Nielsen som er debutant. Det er mer enn fristende å sammenlikne med Veien av Cormac McCarthy, som er en sterk post-apokalyptisk roman. I Høsten er alle grusomhetene unnagjort før handlinga i boka tar til. Muligens fordi forfatteren har tatt hensyn til målgruppa. Eller fordi han vil skrive en annen historie.

”Alle ble syke. Det var mange som gjorde stygge ting. Mange flyktet fra byen, men de hadde ikke mat, så de måtte dra tilbake igjen. Vi så det på tv. Folk var redde og desperate. Det var sånn i andre land også. Men en dag sluttet de å sende og radioen ble også stille. Etter hvert ble alt stille. s. 128”

Bokas sterke side er omsorgen, samholdet og nærheten mellom de to søstrene. Den yngste har aldri levd et normalt liv og det er rørende å lese om Frides undring og hvordan Nanna på Frides spørsmål prøver å forklare hvordan det var å ha venner og hvordan barn lekte sammen før katastrofen. Og hvordan det var å leve som familie i en leilighet uten å måtte gjemme seg. Kort sagt å leve et normalt liv.

Boka fikk meg til å tenke på En mor til sommeren av Patricia Maclachlan; (Hvor ble for resten den forfatteren av?) Moren i denne boka er død for flere år siden, og storesøster forteller til sin lillebror som ikke husker henne hvordan det var å ha en mamma. For oss som har levd en stund kan "Høsten" dessuten minne om den norske barnebokklassikeren Veien til Agra, som også handler om to søsken på en farefull ferd med en vanskelig oppgave. Også i den boka må den eldste beskytte den yngste.

Dessuten er boka spennende. Leseren deler virkelig jentenes redselen for hva som kan dukke opp av farer. Hva (for ikke å si hvem) skjuler seg bak neste sving? Jeg kan vel røpe at alt ender godt til slutt, noen kan kanskje si på grensa til det realistiske og vel så det, men skitt au. Dette er jo tross alt en barnebok. Boka er lett å lese og bør fenge mange.

Personlig er jeg dessuten mer enn begeistret for at forfatteren har latt oss slippe alle disse ekle mutasjonene og all annen faenskap typisk for sjangeren.


Så litt musikk. Av en eller annen grunn kom jeg til å tenke på denne sangen, her med Marianne Faithful som gir en fin, litt barnslig tolking av sangen, litt i bokas ånd kan man si. Joan Baez er vel heller ikke til å unngå. Ikke dårlig dette heller.

En annen sang som Nannas omsorg for lillesøsteren uunngåelig gir assosiasjoner til er jo denne sangen. Opprinnelig var sangen skrevet for the Hollies men jeg tror vi heller velger Neil Diamond i dag.

PS; jeg er skikkelig fornøyd med å ha lært meg et nytt ord: post-apokalyptisk! Takk til Der JB som lærte meg forskjellen på dystopier og post-apokalypier.

PS 2: Denne boka lånte jeg på Røa på Deichman siden jeg hadde vært hjemme noen dager og ble akutt nysgjerrig etter at den samme JB hadde tipset meg om den. Samtidig tok jeg med meg noen andre bøker også. På Røa har de siden sist begynt med automatisk utlån. HELT fantastisk. Du legger bøkene i en bunke – likegyldig hvilken side opp. Du drar ditt fine røde Deichmankort, med illustrasjon av Lars Fiske, taster koden (som jeg heldigvis kom på sekundet før personalet måtte opprette en ny), trykker på en knapp (hvis jeg ikke husker feil) og så kan du VELGE om du vil ha kvittering eller på mail!!! Bra for publikum og fint for personalet som da kan bruke tida si på morsommere ting. Ikke alt med slike futuristiske greier som er av det onde gitt. For ikke å si dystopisk.

PS3 : Jeg lånte også noen bøker om festtaler, siden jeg må holde herrens tale på julebordet. Sant nok foregår det mye fælt i den dystopiske- eller post-apokalyptiske tida men der er det i hvert fall ingen som må holde herrenes tale!

PS4: Dette er bare den andre debutanten i år som gjør seg fortjent til labelen "Mulig debutantpris 2011" på denne bloggen. Da er det selvfølgelig denne prisen jeg sikter til.

Brageprisnominert murstein

På grunn av avskrekkende tykkelse hadde jeg grudd meg litt for å lese Aarons maskin av Sverre Knudsen, men da boka ble nominert til Brageprisen blei jeg jo litt nysgjerrig!

De som er med:

• Vi tar barna først; Aaron, 12 år, nyinnflyttet i Libercasa i Liberville, grei gutt som siden viser seg å ha spesielle evner; han har velutviklede sensitive egenskaper og utmerker seg dessuten med helt spesielle dataspillferdigheter,
• Gina, vakker, arrogant, men tar til slutt skeia i annen hånd og samarbeider med Aaron, men nå foregriper jeg kanskje litt,
• Georg, sleip,
• William, fri og opprørsk,
• Tvillingene Ai og Ia, skarpe, nysgjerrige, og sammen med Aaron oppdager de mye fælt,
• Arons far, jobber i Liberville, hvorfor får han ikke komme hjem?
• Mamma, filmskuespiller, temmelig naiv og overfladisk,
• Libermal, nå gammel og særdeles gretten mann, engasjerer Aaron til å hjelpe seg, grunnlegger av hele Libercorp - selskapet sammen med
• Strøm, vaktmester og dyrepasser, Zen-buddist, ikke lenger fornøyd med utviklinga av selskapet,
• Fredrik Mann, styreformann og økonomidirektør, slem,
• Jonathan Mann, Georgs far, også slem,
• Dolores, daglig leder, fæl,
• Soldater,
• Diverse dyr
• Etc

Sentralt i handlinga maskiner som kan gjøre mennesker 100 % gode og flere personer teleporteres, konverteres, reverseres etter alle kunstens regler. Som dere sikkert skjønner er dette en framtidsdystopi. Personene og replikkene er litt ”skrudd” i forhold til virkeligheten, antakelig tilsiktet.

Det kapitalistiske systemet hvor markedskreftene rår får også sitt pass påskrevet og det er det jo ikke vanskelig å bifalle. Om det dermed er riktig å kalle boka en politisk roman slik barnebokkritikk.no gjør er jeg derimot ikke så sikker på.

Jeg vil vel heller si at det er en etisk roman :

• hva ER egentlig godhet?
• Kan mennesket være bare godt,
• Har mennesket frie valg?
• Hva er gode egenskaper hos mennesket, og hvilke er dårlige?
• Hva er viktigst
• Etc
  

Boka minner jo ikke så rent lite om Barneregjeringen av Aleksander Melli som kom ut for noen år siden. Tidligere omtalt her. Også denne en framtidsdystopi, også her 12-åring som hovedperson, også denne boka fryktelig lang. Faktisk enda 100 sider tykkere enn Aarons maskin.

Begge bøkene er blitt nominert til prestisjefylte priser, Mellis ble nominert til Kriktikerprisen hvis jeg ikke tar helt feil, og Knudsens er som kjent Brageprisnominert.

Boka er velskrevet og har en del spenningstopper og (heldigvis) humor. Men jeg MÅ komme med min vanlige innvending; dette blir jo temmelig drøye saker da! 505 sider ER fryktelig langt! Til tider blir det litt mye gjentakelser. Det kan virke som forfatteren har vært redd for at budskapet ikke skal komme klart nok fram for unge lesere. En fin ting er at jentene inntar helterollene, det er de som er de mest tekniske og mest uunnværlige.

Så litt om slutten ****SPOILER****: når unga ( hvis da dette er en barnebok og det vil jeg hevde at det er selv om forlaget påstår noe annet) har slept seg gjennom over 500 sider og det endelig ser ut til å ****SPOILER**** løse seg for våre helter synes jeg at den kuvendinga som gjøres på de siste sidene var unødvendig. Ja ja, skrevet er skrevet og trykt er trykt. Så for å gjøre et litt billig poeng på forfatterens fortid som punker: Ingen vei tilbake!

PS: Barnebokkritikk.no antyder at det etter hvert skal komme flere bind. Jeg har satt mine argusøyne på og saumfart boka men finner ingen ting om at dette skal være starten på en serie. Ei heller på websida.

SISTE SISTE: Synne har gjort meg oppmerksom på at Aaron er nærmere 15. (S. 18) Så hvor jeg har det fra at han er 12 veit jeg jammenmeg ikke.