Ækksjn! Ækksjn!

Spille død av Tim Bowler er første bok i spenningsserien Blade. Hovedpersonen er en streetwise gutt på 14 år. Vi får ikke vite alt om ham i denne boka men det er ikke tvil om at han har vært gjennom mye fælt og er tvunget til å leve en tilværelse på utsida av samfunnet.

Han er en ensom ulv, ”god med kniven” og takler de fleste situasjoner. Dette er en brutal og klaustrofobisk verden, hvor man ikke kan stole på noen og farer lurer bak hver en krok. Innimellom er den virkelig så ”vanvittig spennende” som det påståes i forlagsomtalen. Regner med at boka skulle være midt i blinken for utålmodige lesere siden det skjer noe absolutt hele tida. Så dette er serien alle formidlere av litteratur for ungdom vil trykke til sitt bryst, endelig noe man kan tilby disse gutta som etc etc etc for å få dem til å lese og pricethelordoghallelujah! Bøkene er på rundt 150 sider, luft på sidene og skikkelig tøfft omslag! Billige er de også!

Forfatteren har fått Carnegiemedaljen, riktig nok for en annen bok. Boka er skrevet som en jegfortelling og hovedpersonen ( altså Blade) henvender seg direkte til leseren. Som blir kalt ”snokeren”. Litt uvanlig grep, men det fungerer. Forfatteren vil også slå et slag for litteratur og lesning. Blades favorittbøker er Skatten på sjørøverøya og av alle ting Det suser i sivet.

Det skal ganske mye til for at jeg skal synes at en spenningsbok egentlig ER spennende. Så hva var det med denne boka som fenget meg? Kanskje at man faktisk fikk sympati for personen, selv om ikke personskildringa går så veldig i dybden. Forfatteren får godt fram utryggheten og uvissheten – det ER noen utenfor og du veit hva slags folk det dreier seg om - og hva de er i stand til å gjøre - og hva skjer når hovedpersonen går inn i den leiligheten etc. Persongalleriet består av noen riktig eklinger av den typen du helst vil gå store omveier rundt.

Mens Blade skildrer en realistisk verden du riktig nok er glad du ikke er en del av finner handlinga i Blodrød vei av Moira Young sted i fantasyverdenen.

”Med høyt tempo, unike karakterer og en historie så spennende at man mister pusten, er «Blodrød vei» på samme tid en gripende, apokalyptisk dystopi og en uforglemmelig kjærlighetshistorie.”

Her skjer det mye – hele tida – men hvor ”uforglemmelig” denne kjærlighetshistorien er kan kanskje diskuteres. Og jeg ble vel heller ikke så ”rystet og beveget” som reklamen lover.

Tida er en eller annen gang etter ”knusertida” – som altså var vår tid - og boka skildrer en uttørket verden hvor det fremdeles finnes rester av for lengst ødelagt bebyggelse. En verden ikke fullt så utrøstelig dyster som Veien av Cormac McCarthy (som er en av det utall forfattere mange mener burde fått Nobelprisen men akkurat DER er han jo i godt selskap da ) men likevel med nok farer som truer våre helter.

De som er med:

• Saba, vakker, med imponerende mot og fightervilje, mister sin
• tvillingbror, Hugh, også vakker og sterk. Han blir tatt til fange av ”tontonger”, skikkelig onde altså, disse styres av en den enda ondere kongen, og planen er at Hugh skal .... nei glem det, ingen spoilere herigården, men Saba må altså foreta en lengre – og farefull - reise for å redde sin bror, på ingen måte noen enkel oppgave, og dessuten må vi heller ikke glemme
• den litt plagsomme, men også beintøffe lillesøstra Emmi.
• Andre medvirkende er
• Jack, også sterk, vakker og med en rekke andre dyder, som altså Saba motstrebende blir etc etc..., får de hverandre til slutt mon tro, hm hm,
• De frie haukene, et kvinnefellesskap bestående av beintøffe kvinner fit for fight,
• Ike, en litt rufsete fyr, tøff og hard men god på bunnen.
• Kan kanskje ta med kråka Nero også, et nyttig dyr.

En helt grei bok i sjangeren, heldigvis med litt humor, men personene blir temmelig ”nåtids” og replikkene er som tatt rett fra amerikanske underholdningsfilmer. Nok en framtidsdystopi altså og ... ja, tenkte jeg det ikke ... den første av planlagte tre bind.

Dagen derpå

VAR det riktig å gi Nobelprisen til Tranströmer eller BURDE noen andre ha fått den, ER det gæernt å gi nobelprisen til en svenske eller burde svenskene for alltid være diskvalifisert fordi de er svenske, og VAR ikke Tranströmer for gammel, BURDE det ha vært en øvre aldersgrense og kanskje en nedre også for den delen ellers hadde vel det vært gæernt også, hvis noen som var FOR ung fikk den altså, og BURDE en europeer få nobelprisen i det hele tatt, for ikke å snakke om AMERIKANERNE, BURDE ikke nobelkommiteen snart slutte å gi prisen til noen på den vestlige halvkule overhode, BURDE den ikke snart ha gått til en afrikaner, asiater eller en australier for den delen, såfremt han ikke hadde vært for gammel da, eller HAN du liksom, BURDE ikke nobelkomiteen snart slutte å gi nobelprisen til menn i det hele tatt og heller slippe kvinnene til, bare de ikke er for gamle, er europeere, amerikanere, eller hvite! Og i hvert fall IKKE hvis de burde ha fått den før! Og når skal Bob Dylan få den og når skal Philop Roth få den for ikke å snakke om Murakami og en drøss andre forfattere som burde ha fått den for lengst – eller UUPS- da burde de i hvert fall ikke ha fått den!

Å oversette fra det fransøsiske (2)

Det er ikke mye fransk barnelitteratur som er oversatt til norsk, egentlig sjokkerende lite, de bøkene jeg kommer på i farta er

• Den lille prinsen
• Frendeløs (som finnes i et UTALL utgaver!)
• Serafin og Plym, og
• diverse barneutgaver av Jules Verne
• Og nå er altså Le Petit Nicolas som kom ut første gang i 1960 kommet ut på norsk, med tittelen Nikolai. (Det er forøvrig kommet enda en bok om Nikolai på norsk i år, nemlig Nikolai på skolen.)

I rettferdighetens navn bør det kanskje sies at originalspråket med all sannsynlighet er enklere i denne boka enn i Løpe av Jean Echenoz som jeg nettopp har blogget om. Men sikkert også her med mange muligheter til å kødde det til. I motsetning til oversettelsen av Echenozs bok flyter språket i denne boka naturlig og greit uten at det butter. (Kanskje man kan si at oversettelse er som husarbeide, det vises bare når utførelsen er dårlig? Egentlig litt urettferdig så da burde jeg kanskje ta med at det er Bente Christensen som har oversatt DENNE boka.)

Le petit Nicolas må antakelig betraktes som en fransk barnebokklassiker, den kommer stadig ut i nye utgaver. Boka skal i følge omslaget være en internasjonal bestselger. Forfatteren er René Goscinny (kanskje mest kjent for Asterix her til lands) og bøkene er illustrert av Jean-Jacques Sempé. Rammen rundt er livet i en småskoleklasse, og av persongalleriet kan vi jo ta med disse:

• Nikolai.
• Bestevennen Helmer som er veldig tjukk og spiser mye. (Kanskje ikke helt korrekt i dag å si at barn er tjukke?)
• William som har en veldig rik pappa
• Kenneth, som er veldig sterk
• Ansgar , skoleflink og frøkens gullunge og gråter for det minste
• Rufus
• Severin
• Joakim
• Max
• Med flere
• Den stakkars prøvede frøken som alle guttene er glade i
• Skolens rektor
• Buljongen, en hjelpelærer
• Diverse ministere og andre prominenser som innimellom kommer på besøk, og forårsaker et svare strev for å få gutta til å gi et presentabelt inntrykk av skolen.
• Med flere

Her er mye humor på barns egne premisser og unga sloss så det er en fryd (uten at leseren skal plages med pedagogiske konfliktløsninger). Disse slåsskampene er kanskje en forløper til det store fiskeslaget i en av Asterix-bladene, hvis noen husker denne. (Med den råtne fisken. )

Og så kommer spørsmålet, trenger vi denne oversettelsen, over 50 år etter originalutgivelsen? Her praktiseres gammeldags fransk barneoppdragelse med ørefiker, skammekroker, gjensitting og alt henhørende. Kjønnsrollemønstrene er stereotype. Men innimellom er dette faktisk ustyrtelig morsomt. Og Nikolais foreldre er skildret som varme personer som er glade i sønnen sin. Det er dessuten befriende lite moralisering i boka.

I følge omslaget mener Franfurter Allgemeine Sonntagszeitung at boka er ”Verdens fineste barnebok”. Jeg vil vel ikke gå så langt, men denne lille fyren var et artig bekjentskap. Boka kan jo minne litt om Rampete Robin, men med mer sjarm. Illustrasjonene har også mer eleganse enn den stadig mer uinspirerte av Tony Ross. Det skal bli interessant å se hvordan disse bøkene blir tatt i mot av et norsk publikum!
Her le petit Nicolas på vei til skolen, i vest og med en veske under armen.

Her en litt mer stilisert utgave.

Og her en noe kaotisk klasseromsscene!

Litt kuriosa; Det finnes en gate i Paris som er oppkalt etter forfatteren, med snakkebobler på fortauet og på lyktestolper. Morsomt! Og på Primo Levi-skolen i Paris finner man sitater fra bøkene.

Det KAN diskuteres hvorvidt det er riktig å forandre navnene i den norske oversettelsen. Hvorfor kunne ikke Nikolai og vennene hans bare beholde originalnavnene? Kanskje blir de franske navnene litt fremmedartet for norske barn. Opprinnelig heter for eksempel Helmer Alceste, William med den rike pappaen Geoffroy og den sterke Kenneth heter Eudes. Dette er navn som blir svært fremmedartet og kanskje litt utilgjengelige for norske barn. De navnene som ER valgt er heller ikke av de vanligste navn brukt på norske barn i dag, men kan bidra til å bevare bokas litt gammeldags preg.

Jeg oppdaget for resten at boka er filmet, så da kan vi jo se på denne traileren som muligens gir et bilde av fransk skole i 50 – åra. Fransk på sitt mest charmante. Det er bare baguetten som mangler!

Apropos oversettelser fra fransk : kanskje man kan håpe på oversettelser av litt NYERE franske barnebøker? Det kan da ikke stå så dårlig til med DAGENS franske barnelitteratur?

Å oversette fra det fransøsiske (1)

er antakelig ikke så enkelt. Fransk har en helt annen syntaks enn norsk, og er på alle måter helt annerledes. Ofte bruker franskmennene AVSINDIG lange setninger med innskutte bisetninger og annet faenskap. Løpe av Jean Echenoz er en interessant og gripende bok om den tsjekkiske løperen Emil Zátopek, men dessverre skjemmes den norske utgaven av et klossete språk. Her ett eksempel:

”På ett år har navnet hans opphørt med å skrives i små bokstaver nederst i spalten for friidrettsnotiser i organer for sportsinteresserte for så å gi plass til bilder av ham på førstesiden av sportsavisene verden over, og snart ikke bare sportsavisene.”

Ett til:

”I påvente av å få vite hva hun tror om det, flyr Emil en måneds tid senere av gårde til de olympiske leker, som det faller i Londons lodd å arrangere det året. ”

Fransk ER et vanskelig språk, så kanskje burde forlaget ha kostet på seg en manusvasker.

Tilbake til selve fortellingen. Emil Zátopek var et løpetalent av de sjeldne. Han gjorde tingene på sin måte, selv om han ble kritisert for å ha en særdeles uøkonomisk løpestil.
Konkurransetaktikken var også spesiell. Vi kan jo nyte dette opptaket fra de olympiske leker i Helsinki i 1952, hvor han tar gull på 5000 meteren, 10.000 meteren OG i hel maraton!

Boka er også historien om en helt vanlig mann, som i starten motstrebende begynte å løpe og – på grunn av sine usedvanlige evner – kom i begivenhetenes sentrum. Et dystert bakteppe var den kalde krigen. Zátopek ble selvfølgelig også brukt i kommunistpartiets propagandaapparat. Noen ganger fikk han problemer med å få konkurrert utenfor Østblokklandene.

Vi som har levd en stund husker okkupasjonen av Tsjekkoslovakia etter at Alexander Dubček prøvde å myke opp det harde regimet. Studenten Jan Palach som i protest satte fyr på seg selv gjorde uutslettelig inntrykk på undertegnede. Her et Youtubeklipp fra Palachs begravelse.

Også vår løpende venn spilte en rolle i forbindelse med disse begivenheter, på en slik måte at det får konsekvenser for ham. Emil Zátopek dør i 2000 men boka slutter ca 30 år før. Skal vi kanskje avslutte med en reklamefilm for Adidas hvor vi får et kort resyme av denne legendens liv og hvor vi også møter den aldrende løperen.

Levva livet

Årets bok av Ingelin Røssland er – helt nytt av denne forfatteren – på bokmål. Har hun også – slik som Frode Grytten gjorde med brask og bram i vinter – forlatt Samlaget for godt , eller er det fordi hun vil prøve seg på noe nytt, og som følge av dette også hadde behov for å skifte målføre, eller ... ja samme kan det nå være med den saken, men i boka Minus meg møter vi en litt annerledes Røssland.

Hovedpersonen er så vidt fylt 13, og også hos henne, Linda, finner vi den utfordrende og selvstendige jenta som finnes i mange av forfatterens ungdomsbøker.

Egenlig er det litt vanskelig å snakke om denne boka uten å røpe for mye, eller legge ut de sedvanlige spoilervarslene men vi prøver.

Linda deltar i en stupekonkurranse, og så holder det på å gå gæernt og hun blir reddet av en ung mann ved navn Njål. Njål viser seg å være en meget spesiell type, og både leseren og Linda lurer mer og mer på hva det egentlig er med ham. Ikke spiser han og ikke drikker han. KAN han være en vampyr, eller hva?

Det viser seg at Linda har en alvorlig hjertefeil, og organdonasjon er eneste mulighet. Dette har vi jo nettopp lest om før, i Mitt bankande hjarte av Alf Kjetil Walgermo. Men her slutter også enhver likhet for å si det slik. Jentungen takler denne vissheten med imponerende styrke. Før hun eventuelt dør vil hun gjerne skvære opp med ferievennen Rune som hun har behandlet dårlig men som hun egentlig er forelsket i.

Sammen med Njål gir hun seg ut på en reise, så siste halvdelen av boka er en slags roadmovie hvor vi møter noen riktig artige personer, for eksempel en forhenværende jordmor nå trailersjåfør, Johs, som har kjærlighetssorg og trøster seg med sanger av Dolly Parton. Og snart slår det leseren at mange av personene og situasjonene er LITT på sida av det virkelige livet, hmmm hmmm...

Boka har varme og temperament, den er morsom – og noen ganger trist. Jeg synes kanskje jeg også bør nevne skildringa av det nære forholdet Linda har til bestevenninna.

Minst like mye som døden handler også boka om livet - og kjærligheten. Bak i boka kommer en liste over alle musikkreferanser, blant annet Levva livet med Åge Aleksandersen. For dem som orker å høre den flere ganger (ikke ta det personlig Åge) kommer den her.

Linda bor i Trondheim, og noe av handlinga finner sted i Nidarosdomen, hvor hun skal gjennomføre et punkt på ting-hun-skal-gjøre-før-hun-dør-liste så da kan vi jo nok en gang stjele et bilde fra internett. (MÅ det være med en slik liste i alle bøker om dødssyke barn og unge?)

Og til slutt KAN vi kanskje ta med nok en Youtube link, denne gangen av Dolly Parton, her sammen med ... eller det kan dere jo sjekke sjæl!