Den kjærligheten, den kjærligheten....

Anneli Klepp debuterte med Lusne forviklinger i 2006. Boka handler om en gutt som har dysleksi uten at noen oppdager det før langt oppe i barneskolen og som dessuten blir forsømt av sine (uhyggelig teite) foreldre. Trass i at temaet er trist nok er boka skrevet som et forviklingsdrama med ganske drastisk humor- og dette uten at det går på bekostning av budskapet. Faktisk var boka ganske morsom.
Siden debuten i 2006 har det kommet ut ikke mindre enn 8 barnebøker av samme forfatter, derav noen lettlestbøker.

Årets bok Hvis du elsker meg er av det mer alvorlige slaget, og det er knapt et tema som ikke blir behandlet i denne boka;

• Brutale stefedre,
• mødre som lar seg kue ( se over) og ikke strekker til overfor sønnen,
• å rømme hjemme i fra,
• venninner som glir fra hverandre,
• uvennskap,
• vennskap,
• forsoning,
• sorg og savn grunnet

1. en død farmor
2. en død mor

• far som ikke strekker til fordi han er oppslukt av sorgen,
• opptatte foreldre med liten tid til barna,
• forelskelse.

Og det på litt over 200 sider.

Jeg trenger vel ikke legg ut en spoilervarsel hvis jeg røper at det ender bra for alle til slutt. Språket er greit om ikke direkte briljant.

Da svinger det mer rundt Hallo – elsk meg da ! av Johanna Thydell. Ja, her er språket virkelig heftig! Også i denne boka finner vi den typiske Tuppen og Lillemor-historien. Mens hovedpersonene i Klepps bok er rundt 12 år, er fortelleren (Nora) i Thydells bok 17 år, og forfatteren har virkelig fått til å lage et overbevisende portrett av ei ung jente. Her er sterke følelser, men også humor og selvironi. Dessuten får vi mye ”norisk” ”livsvisdom”.
Temaer er

• Å være mer uerfaren enn bestevenninna
• Mindre pen enn bestevenninna
• Å finne den rette
• Er han interessert eller er han ikke interessert?
• Er vi sammen eller er vi ikke sammen
• Mindreverdighetskomplekser
• Usikkerhet kontra selvsikkerhet
• Men først og fremst forholdet mellom Nora og bestevenninnen Lisa, og forfatteren går dypt for å skildre Noras sorg over tapet av ei venninne som har vært en viktig støtte for henne gjennom hele barndommen.
  

Personlig satte jeg pris på dette at venninna er så mye viktigere for Nora enn alle kjærlighetsgreiene. (Og akkurat det er vel litt uvanlig i en ungdomsbok.) Et stykke uti boka tok jeg meg i å savne litt framdrift, kanskje det ble litt mye monolog, men så er jo ikke jeg i målgruppa heller da.

Hovedpersonen i boka heter altså Nora Jonasson, dette er en lek med navnet til den kjente og kanskje noe oppskrytte (nei guri mlla skal jeg liksom leke musikkskribent også nå da!) sangerinnen Norah Jones men navnet sikter også til Nora Helmer i et Dukkehjem av ... ja herreguddetveitderejo! Som Nora i Ibsens stykke går også Thydells Nora gjennom en modningsprosess. Jeg regner med at det er derfor forfatteren referer til denne kjente litterære skikkelsen.

Den norske tittelen er altså Hallo, elsk meg da. Jeg synes den svenske tittelen sier mer om innholdet; Ursäkta att man vill bli lite älskad.


Det norske omslaget viser ei jente som slenger med sitt lange hår og som dessuten har tannregulering. Jeg innrømmer at jeg ikke finleste hvert eneste ord i boka men kan ærlig talt ikke huske at Nora brukte regulering. Ser hun ikke også en del yngre ut enn en 17-åring?

På det svenske omslaget har Nora en mer ”deppresiv” holdning og passer på alle måter bedre til teksten. Jeg fatter ikke hva det norske forlaget HAR tenkt med dette omslaget men en eller annen tanke MÅ det jo ha vært.

Så til slutt litt om oversettelsen. Noe av det vanskeligste som finnes er vel å oversette svenske slanguttrykk. ”Kanon” er et typisk svensk uttrykk men jeg er ikke sikker på om det er innarbeidet i det norske språket. Svenskene sier ofte ”hvaheterdet” når de ikke med en gang kommer på hva de skal si, men dette er heller ikke vanlig i Norge. (Den eneste nordmannen jeg kjenner som bruker dette uttrykket er faktisk jeg selv, men så har jeg da også bodd i Sverige i en riktig nok fjern fortid. ) ”Det var som søtten” regner jeg med er oversatt fra ”det var som sjutton”. Helt vanlig på svensk men mer sjelden brukt på norsk. Det kan også være en utfordring at det svenske ordet ”kult” betyr både morsomt men også så vidt jeg veit ”kult” i den norske betydningen. Når Lisa på side 47 sier at de kommer til å få det så jævla kult lurer jeg på om hun mener morsomt og det ER jo en viss gradsforskjell. Jeg stusser også litt på uttrykket ” F-sa ” (foreldrene) men for alt jeg veit så KAN jo F-sa være typisk ”norisk” og ikke et svensk slanguttrykk. Men nå får jeg slutte å pirke så fælt! Forresten; det heter da ikke ”leiehus” men ”leiegård”. Jeg antar at det i originalen står ”hyreshus”. Et annet svensk ord for det samme er ”hyreskasern” eller litt mer slang; ”hyreskåk”. Og da kan vi jo avslutte med Peps Persons erfaringer fra det triste livet i en leiegård.



Og for de som insisterer: her originalen. Ikke dårlig den heller.

Climb every mountain

Det finnes to typer syklister. Oss og de andre. Og nå skal vi snakke om det andre. De som lager hælvete og faenskap i marka og som får alle til å puste lettet ut når Birken går av stapelen slik at vi atter kan søke skogens ro ko ko! De som leker Tour de France i gata mens vi andre sitter og skjelver på sykkelsetene, og som .... eller vent nå litt! Nå kom jeg visst litt skeivt ut igjen! La oss begynne på nytt;

Etter å ha tilbrakt UTALLIGE ferier på feriehus i Danmark i ALT slags vær har vi sett mye Tour de France. De danske er helt ville med touren, noen plotter inn hele ferien sin etter denne begivenheten og sitter klistra til TV-en. (Siden har jo TV2 importert sporten til Norge.) En grunn til at så mange – til og med de verste idrettshatere - liker denne sporten kan kanskje være de vakre bildene fra den franske landsbygda. For ikke å snakke om den avsluttende etappen i Paris! Og - de spektakulære klatretappen!

Sykkelrytteren av nederlenderen Tim Krabbé handler som det burde framgå av tittelen om sykkelsport. Rammen ( for å holde meg til sykkelterminologien ha ha den var jeg skikkelig heldig med! ) rundt er et landeveisritt han deltok i 1977. Løpet hadde flere hårde bjergetapper for å si det med de danske og leseren får virkelig en forståelse for hva slags blodslit og ikke minst viljestyrke dette dreier seg om.

Her et bilde av forfatteren etter nok en forhåpentlig vellykket sykkeltur! Og her en film av en litt eldre utgave av forfatteren på en treningstur i Bolivia.

Det KAN være naturlig å sammenlikne landeveisritt med 5 – mila for eksempel. Også det en utholdenhetsidrettidrett som krever en viss modning blant utøverne. Krabbé sier at gjennomsnittsalderen for vinnerne av Touren er 29 år. Boka forteller også noe om ekstrem viljestyrke og om forskjellen på å vinne og bli nr. 2. Og om hvor mye 10 cm kan bety.

”Den som jubler for den som beseirer ham, fornekter dette og forkleiner ham hermed. Det å tåle å tape er en foraktelig utflukt, en fornærmelse av sportsånden. Den som tåler å tape, bør utelukkes fra å drive sport.”

Eller for å si det med Kuppern : Sølv er nederlag.

Tim Krabbé innrømmer at han er livredd i de bratte nedoverbakkene ( og det ser jo virkelig skummelt ut når gutta suser nedover!) og akkurat det er vel det eneste Krabbé og undertegnede har til felles. Det er forresten Telthusbakken som er min absolutte grense. Jeg har syklet den ned en gang og aldri mer! Tourgutta derimot hadde sust nedover på et par sekunder!

Én profilert forfatter som digger Touren er jo som (muligens) kjent Ingvar Ambjørnsen og her har vi en 6 år gammel filmsnutt av ham sammen med den norske sykkellegenden Dag Otto Lauritzen.

Nær sagt selvfølgelig handler ”Sykkelrytteren” også om noe mer enn selve sykkelsporten, nemlig om livet i sin alminnelighet kan man vel kanskje si. Derimot kommer boka ikke inn på doping. Kanskje like bra. Regner med at det kommer til å bli nok mas om doping og steroider og alt til faget henhørende når touren braker løs igjen til sommeren. Det er for resten en ting jeg aldri har fått svar på. Disse rytterne sitter jo i TIMEVIS på setet. Hva fankern gjør de når de skal på do? Anyone???!

Burde kanskje si noe om hvorvidt jeg likte denne boka og det gjorde jeg. Hadde jeg likt den hvis jeg hadde vært under middels idrettsinteressert? Godt spørsmål.

La oss avslutt med litt musikk og hvilken sang egner seg ved bedre enn denne, her med Shirley Bassey. (Det var jammen ikke enkelt å velge fra YouTubes rikholdige utvalg av tolkninger men det meste er vel bedre enn dette!)

PS: Denne boka ga jeg i gave til sønnen min. Det er ikke alltid sønner leser bøker de har får av sine mødre (bombe!) men denne må han ha lest siden han har gjort markeringer i margen. Og nå kom jeg over til et nytt tema. Nemlig å markere i margen. Det samme har jeg selv gjort i bøker som har betydd noe for meg. Dette sier noe om bokeieren og – etter hvert som tida går – noe om hva man var opptatt av i ulike perioder i livet. Slik kan altså en bok bli et interessant dokument over leseren.

PS 2 : ikke for å skryte men jeg var faktisk med på prøve-løpet før SykkelVM i Oslo 1993. Da kunne bermen få lov til å prøve seg i den for anledningen bilfrie løypa. Jeg deltok sammen med en 9 – åring og begge var enige om at det var en fin tur. Medaljer fikk vi også! Hvem som vant selve løpet? Den den gangen ukjente 22 år gamle Lance Armstrong og her kan vi se avslutningen i Oslos gater under ikke helt ideelle meteorologiske forhold!

PS 3: I forbindelse med det tidligere omtalte VM-et stilte den kjente sykkelentusiasten Einar Bowitz og gründer av det nå dessverre nedlagte sykkelverkstedet Den Rustne Eike ut ”historiske” sykler. Sikker unødvendig å si: han har fremdeles ikke fått utstillingslokaler til syklene.

Just one more thing ...

Så døde Colombo .... eller jeg mener jo Peter Falk. Vi som har levd en stund og husker detektimen på fredager, den gangen det bare var én kanal etc etc glemmer vel aldri Colombo og spesielt da han snur seg og sier sin berømte replikk; Just one more ting...



Skuespilleren var også en prima karakterskuespiller. Og spilte blant annet i filmen A Woman Under Influence sammen med Gena Rowland. Da spilte han en velmenende men klossete ektemann. Selv om det nå er nesten 40 år siden filmen gikk på kino husker jeg fremdeles scener fra denne filmen. Jeg har også sett Griffin og Phoenix. IMDB sier at dette er en TV-film men jeg er ganske sikker på at jeg har sett den på kino! Falk hadde glassøye og var jo ikke akkurat noen skjønnhet men hadde en fantastisk utstråling!

PS: Kanskje jeg for en gangs skyld har greid å legge ut dette før en viss annen person... Jasså ikke det, nei! Ja ja, det er BARE å gratulere!

5 år som blogger og still going strong

Jeg oppdaget plutselig at jeg har vært over 5 år på blogspot og selv om antall bloggposter minker litt for hvert år synes i hvert fall jeg selv at jeg sånn noenlunde holder koken.

Hvorfor i all verden jeg driver med dette? Forsvarstalen kom i fjor så vi trenger ingen reprise på den igjen i år.

Verden kan sikkert klare seg uten denne bloggen og jeg kunne ha foretatt meg mer fornuftige ting. Noen ganger er det faktisk et slit å finne de riktige formuleringene.

Likevel ser jeg på statistikken at jeg må ha noen lesere, selv om sikkert flere- etter søkeordene og enkelte land å dømme - helt tilfeldig havner innom. (Hello Russia!) Jeg har oppdaget at flere forfattere og forlagsfolk også leser bloggen, og selv om jeg burde, klarer jeg ikke helt å heve meg over det. Det er ikke bare enkelt å fortelle noen at de har gjort en dårlig jobb. Men jeg prøver å si hva jeg mener på en anstendig måte og hvis jeg skulle fornærme noen får jeg ta min straff på den ytterste dag. Ellers har jeg aldri opplevd sure kommentarer fra forfattere, mens noen oversettere derimot... samme kan det være, ingen nevnt alle glemt. Og HVIS jeg nå skulle få litt kjeft ”lyt eg tåle det” som Jotunen sa til Blessomen da han syntes det blåste for hardt.
Her Peter Nicolai Arbos kjente illustrasjon av Jutulen og Johannes Blessomens luftige ferd - ett eller annet sted mellom København og Vågå.

Det finnes veldig få som blogger om barne- og ungdomsbøker. Bortsett fra

• Ungdomsboka
• Lesehesten fra Sørlandet
• Maris mørke hjørne og ikke å forglemme
• Tonårsboken som faktisk drives av tenåringer ( finnes det noe tilsvarende på norsk?) og som jeg varmt anbefaler,

kommer i hvert fall ikke jeg på noen flere akkurat nå.

Hvis denne bloggen har noen som helst nytteverdi, og her mener jeg faktisk den kan være nyttig; må det være utveksling av opplevelser og meninger om barne- og ungdomsbøker. Slik som jeg har nytte av for eksempel Lesehestens og Mørke Maris bokomtaler. Om vi ikke alltid er så enige er av mindre betydning. Tvert i mot, å lese bloggere med litt andre preferanser enn meg selv ( f. eks fantasy og dystopier) kan være til stor hjelp i bokvalget.

Ellers ser jo mine lesere at jeg fremdeles har den ukule layouten som bare er SÅ 2006. Jeg har ingen planer om forandringer selv om jeg ser at enkelte andre har ”konvertert”. Tittelen forblir også den samme selv om jeg nå irriterer meg litt over den. Ordet ”babbel” er liksom litt sånn uforpliktende
ikketamegalvorligjegerbareenenkelbibliotekarsomsynesdetergøymedbloggingogsånn. Det gikk litt fort i svängarna da den ble opprettet for å si det sånn. Skitt au! Og – kanskje jeg burde ha gått over til wordpress.

Hadde jeg hatt tid ville jeg også ha blogget om andre ting, for eksempel litt om de filmene jeg går og ser, det er faktisk noen i året. Kanskje når jeg går av med pensjon en gang, hvis blogspot fremdeles eksisterer og jeg fremdeles (?) er ved mine fulle fem.

Hva gir man i bursdagsgave til en bibliotekar?

I hvert fall ikke bøker! Eller?
De eneste som tør å gi meg bøker i gave er den nærmeste familie. Fra det ene familiemedlemmet fikk jeg nettopp Doktor Zhivago av forfatteren ... æsj det veit da alle... , en bok som jeg strengt tatt har gitt opp en gang før. En UHYGGELIG treig bok. (For en gangs skyld kan jeg være frista til å sei at filmen var bedre rødme rødme) Så den boka måtte giveren slite med sjæl, ha ha så kan han ha det så godt den gamle knarken!

Den andre dristige bokgiver er sønnen. En gang fikk jeg Saman er vi mindre aleine av ... ja herregud det veit dere jo også! Etter at giveren ”hadde slitt ut to bokhandlermedhjelpere” hvorav den første ga opp og foreslo å heller kjøpe en kaffemaskin kunne han altså til slutt forlate bokhandelen med omtalte bok. (Jeg tror faktisk jeg kan skryte av at jeg er en av de første i landet som leste denne boka, og det er neimen ikke ofte!) Bøker som man får i gave av sønner er man jo ekstra velvillig innstilt overfor, men Knaus bind 1 måtte jeg likevel gi opp etter 180 sider, noe jeg har laget litt spetakkel av før. Til bursdagen min i år ble det La kloden spinne av Colum McCann. Nå spør jeg Deichman for å finne ut om det finnes noe annet av denne forfatteren på norsk.
Unskyldmegalståmenveitduingentingeller? Jo, da, jeg synes jeg hører noen sjokkerte gisp og stønning der ute så der avslørte jeg ( nok en gang og neppe heller den siste) min uvitenhet. Den eneste unnskyldningen jeg har er jo at jeg står på huet i barne- og ungdomsbøkene og ærligtalthvormyeveitdereomdettefeldtetomjegtørspørre. Og det får være forsvarstalen.
Danseren ( Cappelen 2004) ser også ut til å være en bok å se nærmere på, den baserer seg på Rudolf Nurejevs liv. Her et klipp fra Youtube hvor vi virkelig kan nyte denne store danseren i gjett hvilken ballett.



Tilbake til den boka jeg nettopp HAR lest. I følge forlagsreklamen er
”La kloden spinne” en ”bok som pulserer av liv, varme og håp, og regnes som et moderne amerikansk mesterverk.” Den er rost og prisbelønt over en lav sko. I sentrum er det også i denne boka en kjent skikkelse, eller rettere sagt en gjennomgangsfigur inspirert av den franske linedanseren Philippe Petit som gikk på line mellom tårnene i Word Trade Center 7 august 1974.

Her et bilde fra den omtalte begivenheten.

Etterpå ble selvfølgelig unge Petit arrestert for brudd på lov og orden, slik det kommer fram på dette fotografiet. I følge Colum McCann hadde politimannen respekt for arrestanten, men hvorvidt dette stemmer eller ikke er det neimen ikke enkelt å finne ut av av denne politimannens ansiksuttrykk.

Ellers møter vi blant andre:

• En irsk munk som vier sitt liv til prostituerte og andre nederst på den sosiale rangstigen,
• dennes bror,
• en sykepleier munken er forelsket i,
• en skokk prostituerte eller horer som de litt mer litterært kalles,
• hvorav en mor, datter ( også prostituert) og dennes to barn har sentrale roller,
• Clare, en overklassedame som bor i Park Avenue, og som har mistet sønnen sin i Vietnamkrigen. Hun er med i en sørgegruppe sammen med noen kvinner fra litt lavere sosiale lag, derav
• Gloria, fattig, varm, overvektig men vakker
• Lara, kunstner, som bor sammen med en mann som virkelig er et ”dårlig parti”,
• ektemannen til Clare, advokat, drit lei den "subben" han vanligvis har med å gjøre og blir sjeleglad for at han får saken mot linebalansemannen,
• med flere.

Som det skulle komme fram er kvinner svært sentrale i handlinga, og jeg synes forfatteren er virkelig flink til å leve seg inn i kvinners sinn slik at i hvert fall jeg tror på dette. Det eneste jeg lurer på – men må da også innrømme at her sitter jeg med minimale kunnskaper – er om ikke disse ”horene” blir litt vel litterære ??? I hvert fall er de noen freske typer. Og – med sterke følelser.

Personenes liv vikles inn i hverandre på snedig vis, med altså den tidligere omtale linedanserens bravader i sentrum. Dette ER jo som forlagsreklamen sier en feelgood men ingen lettvekter. (Akkurat som om det ene trenger å bety det andre.) Dette er en bok som kan leses på forskjellige måter, eller leseren kan selv velge hvordan de vil lese boka men herregud det kan man vel si om alle bøker. Og alle lesere.

Jeg veit ikke helt hva Daily Mail mener med at boka er

”En bemerkelsesverdig balansert utførelse av en stor forfatter som er villig til å ta noen sjanser”

men kan det rett og slett menes at midt oppi en del elendighet er det også mange happy-ending-storyer?

Til slutt litt tilbake til bokhandlermedhjelpere som formidlere. En av de mest helhjertede jeg har vært borti er en mannlig medhjelper jeg møtte på Norli bokhandel i Oslo sist jeg skulle kjøpe bok til det eldste av de to tidlige omtalte familiemedlemmer. Jeg fortalte ham at det ville bli svært vanskelig på grensa til det umulige og nei spenningsbøker var nok ikke tingen for ham nei, men mannen ga seg ikke selv om jeg forkastet forslag etter forslag og til slutt hadde jeg faktisk med meg en bok hjem. Det var bokhandlermedhjelperen sin det!

Handlinga i Mc Canns bok er altså fra 70 –åra, lenge før de tragiske hendelser 11.09.01. Kanskje vi skal avslutte med Leonard Cohens vakre sang On that day.