Krigens redsler

Sølveselet av Sonya Hartnett handler om et møte mellom en engelsk soldat og tre franske søsken. Handlinga er fra under krigen og soldaten (midlertidig blind) trenger hjelp til å komme seg over kanalen og hjem til sin syke lillebror.

Tidligere er det (som muligens kjent) kommet ut to ungdomsbøker av denne prisbelønte forfatteren på norsk. Dette er forfatterens første barnebok oversatt til norsk og det er tydelig at hun - i motsetning til ungdomsbøkene, hvor hun skjærer ned til beinet og ikke sparer leseren for noe - her er mer opptatt av hvem hun skriver for. Eller sagt med andre ord tar hun hensyn til målgruppa.

Leseren får - gjennom soldaten - vite mye om hva krigen dreier seg om, men fortalt på en skånsom måte. Han forteller fabler for ungene, alle med esler i hovedrollen og alle med en god moral. (Ja det gjelder vel for så vidt alle fabler, fabler med dårlig moral da gitt, ha ha!). Fabler er en vanskelig sjanger, men en virtuos som Hartnett behersker selvfølgelig dette også.

Siden det er en stund siden jeg har hatt bilder på bloggen nå kan vi jo legge ut dette av et esel. Ikke verdens mest elegante dyr men med en egen ydmykhet og verdighet. Fint at eselet endelig får en mer fordelaktig rolle i litteraturen og ikke bare forbindes med et sta og kanskje litt dumt dyr. Vi kan vel unne oss en liten lydfil også! Slik høres det altså ut! (Foto: Marianne Kristiansen. Kunne ikke ha gjort det bedre sjæl!)

Forholdet mellom den unge soldaten og barna er godt og rørende beskrevet og jeg røper vel ikke for mye når jeg skriver at boka har en god slutt. Dette handler også om å møte nye mennesker som man blir glad i, og om avskjed og savn. Og om omtanke, omsorg og andre gode dyder.

Boka kommer også litt inn på dette med at soldaten er desertør så derfor kan vi vel avslutte med denne klassikeren som kanskje ikke spilles så mye i dag.

Kan kanskje til slutt legge til at familien i denne boka er velfungerende i motsetning til de dysfunksjonelle familiene vi finner i ungdomsbøkene av samme forfatter.

Lettlest over en lav lest

Først tre leseløve-bøker;
Ferieplageren av Arne Berggren og Berit Sømme
er en bok i serien Løve Pluss. Her er et velkjent tema for denne forfatteren, sønn på hytta med mor og far og har helt andre oppfatninger om hva som er ekte ferie enn foreldrene. Sikkert mange som kan kjenne seg igjen her og moralen er vel å la unga slippe å være med på alskens sunne aktiviteter som bading etc etc hvis de ikke selv vil. Man kan kanskje si at boka er et kampskrift for ungas rett til å være stuegris.

Enda en Løve Pluss-bok er
Elyas på glattisen av Pouria Ruhi og Eivind Fonnaas Nilsen.
En kanskje ikke helt sannsynlig historie om noen gutter som spiller hockey mot noen slemminger. Bestemor som kommer på besøk fra Iran ordner opp når overmakta blir for stor.

Jeg er sterkest av Mario Ramos
er en bok i serien ”Min første leseløve” . Disse bøkene har STORE BOKSTAVER. (Husker ikke helt hva slike bokstaver kalles akkurat nå.) Denne boka er en lek med eventyrene, Lille Rødhette, De tre små griser, Snøhvit og de 7 dverger etc etc. MULIG den har litt mye tekst for en nybegynner men en ganske artig bok med noen heftige illustrasjoner.

Kåre og Ville jobber av Anneli Klepp
er en bok i Lesesart-serien. Dette er bøker med svært lite tekst og desto mer illustrasjoner. Og som alle veit, jo mindre tekstomfang desto større utfordring er det å få historien til å fenge.

Den mest vellykka boka på dagens lettlestliste er
Ha deg vekk av Sverre Henmo og Øyvind Torseter,
også en bok i Lesestart - serien. Historien har et gjenkjennelig tema for mange. Lille Jon gruer seg til å gå alene hjem fra skolen og selvfølgelig skjer det han frykter mest, han møter en slem gutt på hjemveien. Sikkert unødvendig å si, men til slutt ordner det hele seg på beste vis. Den allsidige illustratøren Øyvind Torseter får anledning til å vise (enda) en ny side av seg selv. Så kan man jo spekulere i hvilke illustrasjoner som appellerer mest til unga, Nils Axle Kantens tegneserieaktige men kanskje ikke direkte nyskapende tegninger i Klepps bok eller Torseters mer ”eksperimentelle”. Jeg veit i hvert fall hva jeg foretrekker men så er jeg jo ikke helt i målgruppa for å si det mildt.

BLOKKBOKSTAVER
Til slutt litt mer om STORE BOKSTAVER. Deichman kaller dette ”blokkbokstaver” og det er sikkert ikke dumt. Interessen for store ... eller unnskyld blokkbokstaver har svingt en god del. En periode var vi desperate etter å finne bøker med blokkbokstaver når ivrige foreldre med barn som hadde knekket lesekoden for akkurat blokkbokstaver kom på biblioteket. Vi hadde så og si INGENTING! Så kom det en pedagogisk nybølge over skolen i begynnelsen av 90 – åra, og da var blokkbokstaver i leseopplæringa plutselig det eneste saliggjørende - igjen. Og da nådde jo desperasjonen enda større høyder - før forlagene endelig fikk ut fingern. Bare noen få år etterpå var liksom blokkbokstaver ut igjen. Hvordan dette er nå er jeg (lykkelig) uvitende om siden vi bare driver med blindeskrift og lyd. Men konstaterer at det finnes en del på markedet. Så kanskje den pedagogiske pendelen har svingt seg litt igjen.

Ikke lenge til nå!

Så var spenninga utløst for denne gangen! Nomineringene til Departementprisen er klare.

Litteraturprisen: her blei det jo helbom fra min side!
De nominerte ble:

• Endre Lund Eriksen: Pitbull-Terje på sporet av den tapte far
• Marit Kaldhol Søkeord: ayotzintli
• Jo Nesbø Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje

Om disse fortjener prisen mer enn de JEG forslo er det litt vanskelig å uttale seg om siden jeg ikke har lest noen av dem. (På en måte er det jo litt morsomt hvis Endre Lund Eriksen stikker av med prisen igjen, siden han også fikk den for den første boka i serien. Dette har vel ikke skjedd siden Toril Thorstad Hauger hadde fast abonnement på prisen i forbindelse med vikingserien. )

Når det gjelder debutantprisen var jeg heldigere. To av de jeg gjetta på er nominert. Nemlig

• Ingeborg Kringeland Hald: Albin Prek
• Hestenes klan av Live Bonnvie

Og hva angår fagbokprisen fikk jeg en riktig;

• Ersland, Bjørn Arild : Fengslet. En bok om å sitte inne.

Og ikke helt uventa ble Stian Hole nominert til billedbokprisen igjen...

Måtte den beste vinne!

Utdelinga finner sted fredag den 25 mars samme sted som sist og ellers blir det vel den samme serveringa, den samme kulturministeren, det samme publikumet som pleier å komme ( inkludert meg sjæl) og som vanlig vil nok alle være enige om at det var en hyggelig og verdig seremoni. For min del håper jeg at de samme VANNVITTIG gode vannbakkelsene med sjokoladetrekk og fyll blir servert denne gangen også! Og er vi riktig heldige vil alle huske å slå av mobilene sine under arrangementet, men regner med at ingen tør noe annet hvis fru Ørjasæter som vanlig hever svøpen over forsamlinga.

Og pressa vil vel også komme for å ta de obligatoriske bildene og publisere en liten notis på et ikke altfor sentralt sted i avisa.

Til slutt: HADDE det vært for mye forlangt med en aldri så liten skandale denne gangen. For en gangs skyld! Eller må jeg i tilfelle lage den sjæl?

Bøgda - igjen

Flere av Samlagets bøker handler – kanskje ikke helt overraskende – om bygdelivet. (Selv om det knapt er et sted lengre hvor nynorsk brukes på skolen, bortsett i dalstroka bortafor nowhere.) Og på bøgda er det mye trist og leit, gitt! I Saiko av Linn T. Sunne ønsker Ella og venninnene hennes å bare komme seg bort. Fritida går med til festing ( kanskje ikke helt ulikt byen) og bilkjøring. Ikke ukjent for mange er ”råning” en yndet beskjeftigelse i bygdenoreg.

Ella, 15 år, er forelsket i Simon, men så kommer altså Steinar, også kalt Saiko. ( Psyko you know). Han presser .... vent litt forresten ... før jeg fortsetter kan jeg jo like godt legge ut en ****SPOILERVARSEL*** allerede nå , for jeg kommer til å avsløre en del poenger. Så for noen er det kanskje like greit å slutte å lese mer her. Tilbake til Steinar, han er 23 år gammel, og har et kompromitterende bilde av Ella på mobilen. Dette bruker han til å presse henne til å sitte på i bilen hans når det passer ham, det vil si flere kvelder i uka. Til gjengjeld lover han å ikke røre henne. Linn T. Sunne skriver godt og det er en nerve og uro mellom linjene. Hva er det egentlig med denne Steinar/ Saiko? Han har en god del mindre sympatiske trekk og store kontrollbehov.

Så viser det seg til slutt – legger for sikkerhets skyld ut en nok en ****SPOILERVARSEL*** , for nå er det virkelig alvor – at han er homofil! Og for å holde dette faktum skjult er han altså villig til å kjøre rundt med en 8 år yngre tenåringsjente og noen ganger i tillegg hennes fnisende venninner som et slags alibi!? ER dette særlig realistisk? Og ER homofobien virkelig SÅ sterk i bygdene nå til dags?

Denne boka gir meg assosiasjoner til hvordan homofile ble framstilt i litteraturen ”føritida”; enten som busemenn eller som en personlig tragedie. (Jeg leste for eksempel Blues av Karin Bang da den kom ut. (Cappelen 1968). ( Den gangen fantes det som kjent ikke ungdomsbøker). Hovedpersonen ( ei ung jente) var kjæreste med en ulykkelig ung mann som til slutt måtte innse det tragiske faktum at han var homofil, eller homoseksuell som det fremdeles het den gangen.)

Tilbake til Saiko; det refereres også til bygdas eneste åpne homse; Homo-Hansen. ”Han bur aleine i ei rønne av eit murhus og ser ut som ein frosk, kommunenes offisielle homo. Ingen er saman med han, alle ler av han”. s 90. Her kommer enda en klisjé: ”Når eg først skal kjenne ein homo, kunne det gjerne ha vore ein slik eg ser på tv, ein som kunne hjelpe meg med hår og klede, ei kul guttevenninne.” s 91

Nei, kan vi ikke snart få en ungdomsbok med homofile i ledende roller igjen, hvor "legningen" ikke problematiseres. Her er det langt mellom høydepunktene!

PS: ad emneordet ”homselitteratur”. Denne boka kommer jo strengt tatt ikke under denne kategorien, men for å samle alt jeg har skrevet om homofile i litteraturen legger jeg det inn.

FÆÆÆNTASY for alle penga

Først Halvgudene av Mari Moen Holsve. Denne forfatteren har jeg fulgt med stor interesse så dette var en bok jeg hadde visse forventninger til. Hun har tidligere demonstert en humor og en originalitet som ikke er så vanlig i norsk fantasy. I år har hun av en eller annen grunn gått over fra Gyldendal til Cappelen. Jeg er ikke så sikker på at det var noe godt sjakktrekk.

Vi er fremdeles i det samme fantasystrøket, i fokus for begivenhetene i denne boka er tre søsken, trillinger, som via et speil kommer fra vår verden til denne verdenen. Felles for dem er at de har usedvanlige ”superman”-evner. Dessverre glimrer de litt morsomme ”fandene” med sitt fravær denne gangen. Det er bare den litt røffe Thea, en av trillingene som bidrar med litt humor. Forfatteren har en del gå på når det gjelder språklig presisjon og ordforråd. ”Vennlig, men autoritær” klinger ikke helt godt. En ”enorm, bred foss” som ”raser” nedover fjellveggen er ikke akkurat glitrende naturskildring. Uttrykk som ”lukten av blod gjorde seg plutselig gjeldende” og ”et sted som oser av trygghet” burde også forlagsredaktøren ha luka bort.

Dette skal være første boka i en triologi. Det er jo ikke grenser for hvor mange fantasy-serier som blir utgitt i dette landet!

MER FANTASY
Da er jo forfatteren Joseph Delaney mer rutinert. Heksenes hevn i serien Den siste lærling er første bok i en lang serie. Dette er enda ”en internasjonal bestseller” og altså nå ”endelig på norsk”. Hovedpersonen er en ung gutt, 13 år, hva VAR det nå han het da... Thomas Ward var det ja, som forlater sitt fedrene hjem for å bli læregutt til en vokter (ohmygåååd) som er en (bombe bombe!) gammal grinebiter, men (jadugjettetriktig) god på bunnen. Og tidligere omtalte 13-åring har i tillegg ( jadugjettetriktigIGJEN!!!) helt spesielle evner. Men NÅ må jeg skjerpe meg, asså! Det ER jo ikke jeg som er i målgruppa. Og målgruppa; for eksempel guttersomikkeleserbøkeråååååhva SKALvigjøøøøreforåfådemtilåleeeeese!!!! vil sikkert-nok- i det minste kanskje like denne. For det er litt av en gjeng vår helt – som har et imponerende mot til en bondegutt å være (nei da, nei da- ikke NOE gæernt med bondegutter, jeg kommer da fra bondeslekt sjæl, dessuten befinner vi oss i primærnæringas tidsalder) – er i besittelse av. Her er skrømt, hekser og annet faenskap. Og disse heksene er virkelig fæle, ikke noen kloke koner og urtemakere her i gården nei! Tvert imot! Ondskap for alle penga! Fortellerstemmen ( jegperson) er god, den mest interessante skikkelsen er Alice, ei jente av hekseslekt, og som ikke er helt til å stole på... Absolutt habilt håndverk. Aftenposten ”tror den vil vekke begeistring og heltemot hos unge lesere." Hva slags heltemot det nå måtte være. Ikke mange hekser som rusler rundt i våre dager.

OG EN SF PÅ TAMPEN,
nemlig kabang! av Mark Haddon. Dette er vel strengt tatt ikke fantasy selv om den har elementer av SF, men vi tar den med. Boka er mer morsom enn direkte spennende – skjønt boka har action så det holder – den kan minne litt om The Hitchhiker's Guide to the Galaxy. En annen bok den minner meg litt om er Philip Newths bok Hmm? : agenten fra SKuRRk., også en trivelig bok selv om Haddons er mer veldreid. Hovedpersonene og (anti)heltene er vennene Jim og Charlie. To riktig artige gutter. En viktig birolle er Jims tenåringsstoresøster som er ufordragelig men god på bunnen. Og boka er VIRKELIG morsom! Dessuten har den behagelig store typer selv for oss lesebrillebrillede.


Som i Agenten fra SKuRRk forekommer det noen forkledde ailiens, denne gangen lærere. HAR forfatteren et anstrengt forhold til denne standen? Og slutten har en ekstra liten snert. Vi kan vel avslutte med en passende melodi. Akkurat som våre to venner i Haddons bok er også Rolling Stones her flere lysår hjemmefra! En sang som ikke spilles så mye i våre dager.

EDIT 4. mars: NEIIIII! Noen slemminger har FJERNA den fine Stoneslåta! Vi prøver igjen!