Jammen er ikke den svært så produktive Bjørn Ingvaldsen ute med sin bok nr 100 eller der omkring. Sangen om Lucy er noe mer neddempet enn seriebøkene av samme forfatter. Omslaget viser en dame med langt flagrende hår i en rød sportsbil og i bakgrunnen Eiffeltårnet og da har vel de fleste gjettet hvilken sang det henvises til. Vi tåler vel å høre den en gang til, gjør vi ikke?
Fortellingen er lagt i munnen på en 11 år gammel jente, hvis mor er alvorlig syk. Hun har også en multifunksjonshemmet storesøster, som heter... nettopp Lucy. Mors drøm har alltid vært å kjøre i en åpen sportsbil gjennom Paris, og mye av handlinga i boka dreier seg om den svært så handlekraftige 11-åringens bestrebelser på å oppfylle morens ønske. (TROR dere hun klarer det eller! )
Språket er svært så enkelt, kanskje på grensa til det flate noen ganger, men likevel en effektivt og godt fortalt historie om sorg og død. (Neppe nødvendig å legge ut noen ***SPOILERVARSEL***, den voksne leseren skjønner nok tegninga ganske raskt.) Å skrive troverdig for barn om dødssyke foreldre uten at det tipper over i det melodramatiske er neppe enkelt. Jeg likte godt at forfatteren vinklet på hovedpersonenes bestrebelser på å skaffe til veie den sportsbilen. Boka har også en del humor. Og trass i det enkle språket ; sårhet!
Jeg vil så gjerne ha gjort noe for deg, sa mamma. – Noe fint. - Hva da? - Gitt deg et godt liv, en skikkelig familie, trygghet. En solid arv. Det eneste jeg kan love deg at du kommer til å arve, er Lucy. Som om du ikke har måttet ta ansvar nok gjennom livet. S 125
Jeg har jo ikke alltid vært like mye med på Ingvaldsens ablegøyer, men denne lille familien fikk jeg all sympati for.
Den samme forfatteren har - nær sagt selvfølgelig - startet en ny serie igjen, denne gangen Fredes venner. Frede flytter og begynner på ny skole med en dum rektor som han går i klinsj med fra dag 1, og så får han en litt spesiell venninne. Personskildringene er helt greie, og fortellerstilen er trivelig, men den noe intrikate krimintrigen kjøper jeg ikke helt. Blant annet dreier det seg om et par som vil starte iskremkjede og er ute etter en hemmelig oppskrift som de bruker ulovlige midler for å få tak i. For å ha noe å leve for i mellomtida lever de av å selge brukte (stjålne) mobiltelefoner og dataspill.
PS: Det stemmer forresten ikke at Sangen om Lucy er bok nr 100 av denne forfatteren. I følge Gyldendals web-side er det bare bok nr 30. Den første boka av forfatteren het Stolpesko og kom ut i 1998, så da kan dere jo selv regne ut hvor mange bøker i året denne forfatteren skriver i snitt! Men sammenliknet med for eksempel denne forfatteren er det jo ingenting å snakke om!
Har ærlig talt ikke peiling. Det var i 1982 og da hatet og foraktet jeg alt som hadde med idrett å gjøre!
Men da jeg begynte med idrett selv (ha ha begynte med idrett da gitt! ) ok da, begynte å løpe (les jogge) for noe sånt som 20 år siden - dette som en dyd av nødvendighet, siden jeg knapt orket å gå opp en trapp på den tida – begynte jeg plutselig å interessere meg for sport igjen. Og etter å ha sett Ullvang og Dæhli peise på i sporet blei jeg jo bare ekstra inspirert på joggeturen.
Som jeg nettopp har vært inne på, toppidrett er virkelig noe fordømt idioti, kan jo bare nevne massehysteriet rundt Northug (garantert riktig stava denne gangen) som eksempel. ( Folk får se å få seg et liv). Så hvorfor sitte timevis foran TV-en under OL? Hvorfor engasjerer jeg meg i hoppsport? Hvorfor ser jeg på damehåndball? Tid for selvransaking!
Konkurranseinstinktet
Jeg innrømmer at jeg har et mer enn velutviklet konkurranseinstinkt. Jeg går helt bananas når jeg deltar i quiz og på auksjon er jeg et råskinn! Da gir jeg meg ikke før tingen er min. Herregud, en gang måtte jeg ut med 800 for en brodert lusekofte som jeg i konkurranserus hadde bydd og bydd på og som ingen av de utakknemlige beistene i familien ville gå med! (Noe jeg strengt tatt burde ha visst!)
Nostalgi
Regner med at nostalgien også spiller en rolle. Jeg tilhører en generasjon som hørte skihopp og skøyteløp på radio. Jeg glemmer aldri da Fred Anton Maier vant VM på skøyter i ... i .. i 1968 var det jo ja! (Ingen problemer med å bli dement i våre dager, takket være wikipedia!)
Dramatikken og sannhetens øyeblikk
Jeg glemmer heller aldri – ja aldri og aldri- det er jo ikke lett å vite hvor senil jeg kommer til å bli – men foreløpig husker jeg godt finalen mellom Italia og Brasil under VM i fotball i 1994. Det ble uavgjort (0-0) og heller ikke golden goal ga resultater; selve kampen var treig, drit kjedelig men så fulgte altså den uhyre dramatiske straffekonkurransen, verdt en ventetid på over to timer! ”Hele verden” så på da Roberto Baggio brente den straffen! Kan vel i samme slengen ta med Odd Einar Romørens seier under VM i Skiflyging i Planicia. I første omgang hoppet han 237 meter, så ble han slått av Thomas Morgenstern (hvis jeg ikke husker helt feil) som hoppet 238 meter. Til slutt sitter Romøren på bommen i den andre omgangen, hvordan SKAL dette gå og resten er historie! SKAL jeg gidde å rippe opp i det fatale baneskiftet til skøyteløperen Sven Kramer på 10.000-meteren i dette OL? Eller Geir Karlstads fall i OL i Calgary i 1988!
Det ytterste av yteevne.
Noe annet jeg seint vil glemme var da Bjørn Dæhli slo svenske Niklas Jonsson under Vinter-OL i Nagano i 1998. (Jeg heiet på Jonsson så jeg satt oppe til kl 4 om natta.) Det var ikke noe vakkert syn da Dæhli gikk over mål og så ut som han var døden nær, men en fascinerende demonstrasjon av viljestyrke! (Dagen etter var jeg så inspirert at jeg tok meg en lengre joggetur og pådro meg idrettskade. ) Tror også jeg må ta med Kjersti Grini fantastiske prestasjon da hun helt over evne mer eller mindre på egen hånd vant bronsefinalen under EM i 1994. Dette kan jo inspirere noen og enhver; hvis du vil nok så kan du! (Fælt så moraliserende dette hørtes ut, da! Regner med at jeg mista noen lesere der!)
De gode historiene og arketypene ;
Askeladden-historiene; for eksempel da den gangen 17 år gamle Tommy Ingebrigtsen helt uventa vant VM i Thunder bay i 1995, en periode det butta ganske mye i norsk hoppsport. Vi skal heller ikke glemme da Janne Holmén overraskende vant EM i Maraton i München i 2002. (Det var forresten det samme ulykksalige løpet hvor Karl Johan Rasmussen lå så godt an til å vinne medalje hvis ikke hele det norske støtteapparatet hadde psyket ham ut! )
David mot Goliat-historene : for eksempel da Norge slo England (som fremdeles var store den gangen) i fotball på Ullevaal 9 september 1981.
For ikke snakke om alle historiene om revansjens triumf; antihelten som reiser seg mot alle odds; som for eksempel da Lars Bystøl overraskende vant OL i Torino i 2006, siden gikk det jo ikke så bra med ham, men det er en annen historie.
Og heltehistoriene; som da maratonløperen Vanderlei de Lima fikk sabotert løpet sitt under sommerlekene i Aten i 2004 og muligens mistet 1 plassen, og den heroiske måten han tok det på, og i dette OL den rørende historien om kulekjøreren Alexandre Bilodeau og hans sterkt CP-rammede bror. (Hørte jeg noen mumla sosialpornografi? Pokker heller, hva er gæernt med litt feel good i hverdagen! Det kan være tøft nok som det er der ute!)
Men vi elsker også les enfants terribles, det er vel ikke til å unngå å ta med Matti Nykänen. (Får vel spandere en link på denne legendariske hopperen også!)
Sann idrettsglede
Her vil jeg først trekke fram den engelske skihopperen Eddie Edwards, også kalt Eddie the Eagle som brakte inn litt hardt tiltrengt humor i toppidretten. En sann folkehelt! Vi skal heller ikke glemme kenyaneren Philip Boit som kom sist på 10 kilometer langrenn i OL i Nagano i 1998. (Det skal du ha Dæhli, det var fint av deg insistere på å utsette medaljeseremonien til Boit kom i mål!) Dessverre ble Philip Boit nektet å konkurrere i år. Skikkelig fisete av FIS! (Kunne bare ikke dy mer for den litt flaue morsomheten! ) Ett eksempel fra breddeidretten; en gang Deichman stilte lag i Holmenkollstafetten var det en ung mann som deltok for første gang i et mosjonsløp (han løp en etappe i underkant av 1 km) og på festen etterpå fortalte han alle som gadd å høre på hvor stolt han var av seg selv! Ganske rørende!
Jeg en patriot?
Så ER det jo ikke til å unngå å nevne patriotismen, når det er kvinnehåndball MÅ jeg jo innrømme at jeg heier på ”våre” jenter, og akkurat det er jo temmelig pinlig, men man må jo liksom heie på NOEN. Ellers vil jeg si til mitt forsvar si at jeg slettes ikke heier bare på nordmenn!
All den tida jeg har brukt på dette OL kunne jeg ha brukt på mye annet. Lest flere bøker for eksempel. På en annen side: jeg har ikke gjort en katt fortred! Bare spør katta til naboen!
Til slutt, bare så det er sagt: jeg har ingen problemer med å forstå dem som hater OL! Takk til HPL (bare overse den litt sleivete kommentar på dette blogginnlegget) som tipset meg om denne bloggen!
EDIT! Litt seinere! Hvis noen skulle lure! Nei, dette er fremdeles en litteraturblogg! På tide å snevre inn det utvidete kulturbegrepet igjen!
Etter en 5-mil selv de største idrettshatere ikke kan unngå å ha hørt eller lest om viser vi i dag denne youtubevideoen av skiløperen Gjermund Eggens sagnomsuste seier på 50 kilometeren under VM på ski i 1966.
TV-teknologien var ikke så utviklet den gangen, og i dag kan vi nok le av det litt statiske TV-bildet av en snøtung furu mens reporterne litt desperat lurer om Gjermund ikke kommer snart! Dette var lenge før skøyteteknikken ble oppfunnet, enhver junior ville med dagens utstyr ha passert ham uten problemer. Dette var i treskias tidsalder, og når Gjermund endelig kommer ut av skogen ser vi det typiske antrekket skiløperne hadde den gangen, lenge før kondomdresser og lenge før idretten ble vitenskap og pengemaskin. Av pliktfølelse brukte han ski fra en skifabrikk på hjemstedet, selv om de strengt tatt ikke var gode nok. Dette var en tid da skiløperne jobbet i skauen og ... ja dere veit jo sjæl hvordan det var den gangen. Før idrettsgymnaser der alle har minst 10 par ski hver, man smurte skiene med voks og klister, pulver var i hvert fall ikke noe man hadde under skia, støtteapparat, hva pokker var det og idrettspsyko... nei nå holder det kanskje!
Egoismen er blitt en dyd
Annerledes i dag. En gang en av unga til Bjørn Dæhli ble sjuk sto det i avisa at Dæhli måtte flytte ut av hjemmet for ikke å bli smitta. Topptrente idrettsfolk kan ikke være ledsagere for blinde verken i ridderrennet eller andre renn fordi de ikke kan gå glipp av verdifull treningstid.
Skrik, skrål og nasjonalisme
Legg forresten merke til kommentatorene på videoen, begge snakker på en sivilisert og artikulert måte i motsetning til skrikinga og skrålinga hos dagens reportere. Dette var før publikum oppførte seg som idioter med kubjeller, vikinghjelmer og bare ølmager med bokstaver smurt utover! Eller med flagget malt utover hele fjeset. Det verste eksempelet på nasjonalisme var den store nasjonalorgasmen OL i Lillehammer. En begivenhet vi ikke bør være særlig stolte av! Der dreit vi oss skikkelig ut. Virkelig flaut å være norsk i 1994!
Kapitalisme og grådighet
Før i tida var idrettsutøverne amatører, og i følge et intervju i Aftenposten nettopp forteller Gjermund Eggen at i løpet av hele sin idrettskarriere fikk han kun 1000 kroner fra en skofabrikk i Gjøvik fordi han vant et løp med deres sko. Hvordan forklarer en toppidrettsutøver av i dag for sine barn at jobben hans er å gå fort på ski? Eller hva med en fotballspiller som tjener millioner på å spille fotball? Eller en canadisk ishockeyspiller som i følge Aftenposten kan tjene over 50 millioner! I året! For ikke å snakke om hvor mye et slikt stort mesterskap som OL i Vancouver koster! Hva kunne vel ikke DE penga ha gått til! Her en hilsen fra lokalbefolkningen.
Fra lek til vitenskap
Ta hoppsporten som eksempel; føritida var det ingen regler for hvor mye en skihopper hadde lov til å veie, for ingen hadde den gangen forsket på forholdet mellom skilengde og vekt eller andre ting vedrørende hoppfaget. Her en video som viser hvordan hopperne så ut den gangen – før de aurobe (eller hva det nå heter) hoppdressene .
"Idrotton står ovanför poltiken"
Vi som har levd en stund glemmer vel aldri Black Power-demonstrasjonen under Sommer-OL i Mexico i 1968. Og DET blei det jo bråk av!
"If I win, I am American, not a black American. But if I did something bad, then they would say I am a Negro. We are black and we are proud of being black. Black America will understand what we did tonight.” (Timmie Smith)
Her Nathionalteaternes musikalske kommentar til denne begivenheten noen år seinere. Derimot har jo sjelden NORSKE idrettsutøvere imponert noe særlig hva politisk bevissthet angår, sist demonstrert i forbindelse med sommerlekene i Bejing! Ett unntak er i rettferdighets navn Lars Bohinens boikott av kampen mot Frankrike i protest mot de franske prøvesprengningene i Stillehavet i 1995 . (Flott gjort av deg Lars! Regner med at du hadde gjort det samme selv om det IKKE hadde vært en privatkamp!)
Toppidretten, homofobiens siste bastion?
Mens verden tross alt går framover på homofronten, er det fremdeles vanskelig for homofile toppidrettsutøvere å stå fram, og mange talentfulle idrettsutøvere har gitt opp! En viss trener og tidligere fotballspiller kunne for noen år siden skryte av at han var homofob i et avisintervju uten at dette fikk noen konsekvenser. Og det mens han var trener for et lag som hadde antirasistisk formålsparagraf!
Pokker ta hele toppidretten!
Idretten som en gang i en svunnen tid var lek og morro har mistet sin uskyld. (Salige Sondre har nok snudd seg i graven mang en gang!) Toppidretten er blitt pervers, vulgær, nasjonalistisk og homofobisk. Men herregud, dette er da virkelig ikke noe nytt! Så hvorfor i det hele tatt gidde å skrive om det? Men nå ser jeg at denne bloggposten begynner å bli farlig lang. Derfor kommer snart en ny bloggpost, som skal handle om hva det er som gjør at JEG – som eneste familemedlem – benket meg foran TV’n i denne OL-tida.
Men før jeg kaster meg over en skikkelig selvransakende bloggpost, en liten kuriositet: Sommeren 2004 var jeg på dette museet i København som viste en utstilling om de første olympiske leker. Det som gjorde mest inntrykk her – og det gjorde VIRKLIG inntrykk - var at klassikertidas idrettsutøvere, som alle veit var nakne, hadde penissnorer rundt forhuden! (Egentlig ganske imponerende hva arkeologien kan finne ut av i våre dager). Dette for å unngå å få sand og skitt under forhuden. Hvis penissnoren fremdeles hadde vært i bruk kunne det med dagens elektroniske tidtakingssystem fort ha blitt problemer; Tyson Gay eller Usain Bolt kunne jo ha blitt disket på grunn av for lange penissnorer. Så, der fant jeg i det minste én forbedring på idrettsfronten !
PS: Siden vi nå begynte med 5-mila, denne sliteidretten som har en egen plass i hjertet til de av oss nordmenn – øhhh... i hvert fall noen av oss - som fremdeles sier ski og ikke kji, vil jeg bare ha sagt at den som oppfant fellesstart på femmila har ødelagt hele denne tradisjonsrike paradegrenen!
