To debutanter

Du kan vaske do av Anne Lise Kolnes Hope kan gi enkelte assosiasjoner til Bjørn Ingvaldsens bok Sangen om Lucy som jeg blogget om for en stund siden. Også denne var en lett humoristisk bok om tap av mor. Mens moren i Ingvaldsens bok er dødssyk, er det i Kolnes Hopes to år siden moren døde og barna er nå opptatt av å finne en ny dame til faren.

Sammenliknet med den mer erfarne Ingvaldsen, blir språket i Kolnes Hopes bok litt stivt her og der. Som Sangen om Lucy er dette en jegfortelling, men det er ikke alltid like lett å gå med på at en jentunge på rundt 11 uttrykker seg slik hun gjør i denne boka.

Moren i ”Du kan vaske do” slet med psykiske problemer, den voksne leseren kan kanskje gjette på manisk depressiv (?), og spesielt ett kapittel har en viss sårhet. Så her er det kanskje noe å gå videre på. En helt grei midt på treet- bok av en så vidt jeg kan skjønne debutant. Og boka ender jo til slutt som man kan forvente.

Dette er en 10: 12-bok. Det slår meg at disse bøkene er blitt noe tynnere i omfang enn da serien startet en gang på slutten av 1990-åra og logoen er forandret fra et stramt sort-hvitt uttrykk til nå litt mykere og mer ”jugend”-aktig. Da jeg jobbet på Deichman var disse bøkene svært populære, selv om bøkene egentlig ikke hadde noen innbyrdes likhet. Så man kan trygt konstatere at dette har vært et kommersielt heldig markedsføringstriks hos Gyldendal. Ellers var tittelen på denne serien gjentatte ganger et fast innslag på forlagets årlige presentasjon for bibliotekarer på Biblioteksentralen. Diskusjonen gikk ut på at flere av bøkene kunne passet til gutter som også var litt eldre enn målgruppa, men som på grunn av den (over)tydelige aldersangivelsen ikke ville lese disse bøkene. Men forlaget VILLE jo bare IKKE høre.

Jeg har også lest Vidina, landet bak Nidaros av Bente René Linmo. Dette er som det skulle framgå en fantasy, og boka har i den siste tida fått en del oppmerksomhet og er blitt anmeldt og sammenliknet med Marit Moen Holsves bok som jeg nettopp har blogget om. Vi møter Aleksander, outsider og mobbeoffer, og som det skal vise seg ****MULIG SPOILER MEN DET LIGGER VEL I KORTENE, GJØR DET IKKE? **** har spesielle evner, søstra Emma og foreldrene, begge travelt opptatt med sine respektive karrierer og har lite tid til overs for barna.

Via en katt, en mystisk bok og et kart kommer søsknene gjennom en mur bak Nidaros til Vidina, hvor mørkrets tid er like rundt hjørnet. Landet er befolket av trollmenn, hekser, demoner og varulver med mer. Faunaen og floraen er noe særegen, slik man kan forvente seg i et fantasy-rike. På matfronten derimot serveres det mer kjente retter som toast og youghurt. Merker meg også at teknologien i det såkalte Sjøriket har kommet noe lengre enn i resten av Vidina. Her har man utviklet noen ganske avanserte båter, mens det i det oversjøiske riket må nøye seg med tog, mens for eksempel biler er fraværende.

Språket blir noe flatt og hverdagslig, dagligdagse slangord som ”særlig” og ”sorry” synes i hvert fall ikke jeg klinger helt godt i en fantasyverden. Heller ikke ”jobber for”, men så er det da heller ikke Tolkien vi snakker om.

Grepet med å blande vår verden ( her Trondheim) og fantasyriket har jeg litt sans for, slik for eksempel Lars Mæhle gjorde med sin murstein av en roman, Landet under isen. Mæhle fikk jo UPrisen og Departementets litteraturpris (og gudene veit om det ikke var noen flere også) for sin bok, det får nok ikke denne.

Vidina er første bok i en planlagt serie, og nå begynner jeg å lure på hvor mange middelmådige norske fantasyserier vi egentlig trenger og om ikke forlagene burde roe seg litt ned snart. Men så har jo jeg aldri vært noen stor fantasy-entusiast heller da.