Bøgda - igjen

Flere av Samlagets bøker handler – kanskje ikke helt overraskende – om bygdelivet. (Selv om det knapt er et sted lengre hvor nynorsk brukes på skolen, bortsett i dalstroka bortafor nowhere.) Og på bøgda er det mye trist og leit, gitt! I Saiko av Linn T. Sunne ønsker Ella og venninnene hennes å bare komme seg bort. Fritida går med til festing ( kanskje ikke helt ulikt byen) og bilkjøring. Ikke ukjent for mange er ”råning” en yndet beskjeftigelse i bygdenoreg.

Ella, 15 år, er forelsket i Simon, men så kommer altså Steinar, også kalt Saiko. ( Psyko you know). Han presser .... vent litt forresten ... før jeg fortsetter kan jeg jo like godt legge ut en ****SPOILERVARSEL*** allerede nå , for jeg kommer til å avsløre en del poenger. Så for noen er det kanskje like greit å slutte å lese mer her. Tilbake til Steinar, han er 23 år gammel, og har et kompromitterende bilde av Ella på mobilen. Dette bruker han til å presse henne til å sitte på i bilen hans når det passer ham, det vil si flere kvelder i uka. Til gjengjeld lover han å ikke røre henne. Linn T. Sunne skriver godt og det er en nerve og uro mellom linjene. Hva er det egentlig med denne Steinar/ Saiko? Han har en god del mindre sympatiske trekk og store kontrollbehov.

Så viser det seg til slutt – legger for sikkerhets skyld ut en nok en ****SPOILERVARSEL*** , for nå er det virkelig alvor – at han er homofil! Og for å holde dette faktum skjult er han altså villig til å kjøre rundt med en 8 år yngre tenåringsjente og noen ganger i tillegg hennes fnisende venninner som et slags alibi!? ER dette særlig realistisk? Og ER homofobien virkelig SÅ sterk i bygdene nå til dags?

Denne boka gir meg assosiasjoner til hvordan homofile ble framstilt i litteraturen ”føritida”; enten som busemenn eller som en personlig tragedie. (Jeg leste for eksempel Blues av Karin Bang da den kom ut. (Cappelen 1968). ( Den gangen fantes det som kjent ikke ungdomsbøker). Hovedpersonen ( ei ung jente) var kjæreste med en ulykkelig ung mann som til slutt måtte innse det tragiske faktum at han var homofil, eller homoseksuell som det fremdeles het den gangen.)

Tilbake til Saiko; det refereres også til bygdas eneste åpne homse; Homo-Hansen. ”Han bur aleine i ei rønne av eit murhus og ser ut som ein frosk, kommunenes offisielle homo. Ingen er saman med han, alle ler av han”. s 90. Her kommer enda en klisjé: ”Når eg først skal kjenne ein homo, kunne det gjerne ha vore ein slik eg ser på tv, ein som kunne hjelpe meg med hår og klede, ei kul guttevenninne.” s 91

Nei, kan vi ikke snart få en ungdomsbok med homofile i ledende roller igjen, hvor "legningen" ikke problematiseres. Her er det langt mellom høydepunktene!

PS: ad emneordet ”homselitteratur”. Denne boka kommer jo strengt tatt ikke under denne kategorien, men for å samle alt jeg har skrevet om homofile i litteraturen legger jeg det inn.