Walking in the space

I boka En gåte, en nøkkel og fire brev av Rebecca Stead som jeg nettopp har blogget om refererer forfatteren flere ganger til Litt av en snarvei av Madeleine L’Engle. Også her foregår tidsreiser selv om dette heller ikke denne gangen er noe hovedtema. (Originaltittelen er A Wrinkle in Time som nærmest må oversettes med ”en fold i tiden”. Hvor TAR de norske forlagene sine titler fra?) Boka gikk rett inn i den første store fantasybølgen som rammet vårt land rundt 1980. Jeg leste den ikke da, men siden opplevde jeg at flere lånere etterlyste boka i biblioteket, og selv om mange ikke husket verken forfatter eller tittel skjønte jeg likevel at det måtte være denne. (Egen bibliotekarintuisjon kanskje?) Siden boka ikke er så uhorvelig lang blei jeg så nysgjerrig etter å ha lest Steads bok at jeg bestemte meg for endelig å ta meg tid til å tette dette hullet i min bokkunnskap. Var det verdt bryderiet eller er boka overvurdert? Hva ER grunnen til at folk har etterlyst boka 20 år etter utgivelsen?

Boka begynner slik:

Det var en mørk og stormfull kveld i en småby i USA.

(For dem som lurer, i etterordet innrømmer oversetteren Oddvin Alfarnes at hun har lagt til ”i USA” for egen regning. Det hadde vel neppe skjedd i dag hvor unga er vel så fortrolig med amerikansk kultur som vår egen. Ja fankern, det er vel ikke lenge til vi blir en egen stat under USA!) ) Vi møter Mag Muri, rundt 12 år, som det viser seg ikke er helt alminnelig. Siden møter vi lillebroren Karl Wollert, også han en meget spesiell fyr og til slutt blir Calvin, en 14 år gammel gutt, medlem av denne meget spesielle trioen. Mags far, vitenskapsmann, har vært forsvunnet i flere år. (Mor er hjemme, men det jeg likte var at også hun drev med forskning, selv om boka kom ut første gang i 1962.)

Tre viktige personer er også Fru Hvarde, en meget selsom gammel dame og hennes venninner Fru Hvem og Fru Hvilken, som altså alle viser seg å være noe helt annet enn det de i første omgang ser ut som. (Dette er et grep som Philip Newth også har brukt, i boka Hmm? agenten fra SKuRRk fra 1992, bare at her var det superskurken det gjaldt.)

Våre helter blir med på en selsom ferd ut i verdensrommet, og ja da, også i denne boka er det kamp mot det onde; her Den Svarte Skyggen. Nær sagt som vanlig for sjangeren er også et totalitært og autoritært land med i handlinga, men de gode kreftene seierer jo til slutt.

Det jeg likte best ved boka er humoren, det artige persongalleriet og den varme stemningen. Den er også spekket med litterære referanser og sitater, både fra Shakespeare, Bibelen, Goethe, etc. Og forfatteren slår et slag for retten til å være annerledes og å være seg selv.

Jeg synes at dette fotografiet av forfatterinnen - hvor hun har en laid back positur i gyngestolen - passer fint og er med på å understreke eventyrsteminga i boka. Hun KAN minne litt om de tre fruene i boka.

Boka kom ikke ut på norsk før 1980. (Aschehoug forlag). Hvis forlaget skulle utgi boka på nytt, må noe gjøres med den norske ”språkdrakten”. Jeg kan ærlig talt ikke huske at samnorsken hadde så sterk posisjon i 1980. Heim, husa, klappa etc er virkelig ikke vanlig i en ikkenynorsk bok. Et utrykk som ”just som hun var i ferd” etc klinger heller ikke bra. Og når var det vanlig å skrive ”pakke ball”?

Men som høytlesningsbok kan boka anbefales! Den står på ingen måte tilbake for det meste av det som kom ut av fantasybøker på denne tida. Ikke i nyere tid heller for den delen. Og da er det vel bare å si det med Minken Fosheim fra et NRK-program fra den samme tida; GOD bok!

Mens jeg leste boka kom jeg til å tenke på sangen Walking in Space, også fra 60 – åra. Men jeg tror vi lar Hair-versonen ligge denne gangen. Vi hører heller på Quincy Jones!

Forfatteren har en rikholdig produksjon, men dessverre er det bare denne ene boka som er oversatt til norsk.

Og nå skal jeg lese et par norske fantasy-mursteiner, begge av norske debutanter.