Haruki Murakami og jeg

Det er ikke mye jeg har til felles med den japanske forfatteren Haruki Murakami – bortsett fra en ting - vi er begge langdistanseløpere. OBS OBS : sikkert unødvendig å si men denne bloggposten er neppe interessant for andre enn de som selv driver med denne aktiviteten. Hvor mange av mine lesere som da gjenstår er litt usikkert, kanskje ingen. Så hvorfor skriver jeg den da? I grunnen et godt spørsmål.

Haruki (årsaken til at jeg bruker bare fornavnet er at vi idrettsfolk er på fornavn - OK akkurat det tok jeg fullstendig ut av lufta - men jeg tar sjansen på at det er i orden Haruki! Dessuten kan du antakelig ikke norsk!)

Haruki (født 1949 og altså 4 år eldre enn meg ) begynte å løpe da han var 33 år gammel, selv var jeg 36. Mens jeg brukte to år på å komme opp til halvmaratonnivå ( og aldri kom lengre) brukte Haruki bare ett år før han løp sin første maraton! Dette står det respekt av! Siden har han også drevet med trithaon (sykkel, svømming og løping). Mens jeg ga meg med mosjonsløp etter et lengre skadeavbrekk er Haruki så å si aldri vært utsatt for skade (!)

Ingen av oss har hatt noen helt sensasjonelle, oppsiktsvekkende resultater, men - hederlige. Harukis tider på maraton har stort sett pent holdt seg under 4 timer. Selv har jeg heller ikke direkte dumma meg ut, i den grad det er mulig å dumme seg ut i et mosjonsløp! Kan jo også ta med at verken Haruki eller jeg noensinne har brutt et løp!

Haruki er som meg i slutten av 50 – årene – eller fremdeles var da han skrev flere av artiklene i denne boka – oj- jeg har vist glemt å skrive hvilken bok jeg snakker om, det er altså den siste på norsk: Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping. Og som meg har han spekulert en del på det å være i slutten av 50 – åra og begge har vi vel avfunnet oss med hmmm... vår skjebne! Vi finner oss i at vi blir treigere, bruker lengre tid på å innhente oss og for min egen del vil jeg si : jeg gjør pokker ikke en flue fortred.

”Dessuten er det noe smått komisk over det å bli eldre, og alt i alt kanskje ikke så ille som jeg hadde fryktet” S 36

Akkurat som meg likte ikke Haruki gym særlig godt (selv var jeg stort sett den dårligste i klassen) og

”når jeg ser hele skoleklasser som er ute og jogger i gymmen, synes jeg alltid synd på dem” skriver han. S 61

Vi er begge skjønt enige i at løping ikke er for alle og ingen av oss har noensinne anbefalt noen å begynne med løping.

Hva tenker vi på når vi løper? Haruki skriver at han bare unntaksvis har fått noen gode idéer til skrivinga under løping. Men som regel tenker han ikke på noen ting som er verdt å nevne og akkurat det gjelder i hvert fall meg! For Haruki gir løping ”dyrebar alenetid”. For meg gir løpinga frihet, et lite pustehull fra all verdens bekymringer og trivialiteter. Alene i min egen endorfinboble. Enkelt og ukomplisert. Ingen som stiller noen krave etc etc. Eller for igjen å si det med Haruki

”tenker jeg ikke på noe, jeg bare løper avgårde i mitt eget koselige, hjemmelagde vakuum, eksisterer i den etterlengtede stillheten”.

Tja, stillhet og stillhet - både Haruki og jeg løper med musikk i ørene. Hurakis favoritter er blant andre

• To album med Lovin’ Spoonful; Daydream og Hums of a Lovin Spoonful
• Carla Thomas
• Otis Redding
• Rolling Stones, f. eks Beggars Banquet
• Eric Clapton Reptile

Mens jeg for lengst har gått over til IPod bruker Haruki fremdeles minidiscspiller. Hæ! En japaner!

”I dag har de fleste Ipod men jeg sverger fortsatt til den gamle minidiskspilleren min, som jeg er vant til å bruke.... Jeg har ikke lyst til å blande data og musikk, ikke ennå i hvert fall. Det blir litt som å kombinere jobb eller vennskap med sex” s 32

Ikke helt uventet trekker han også noen sammenlikninger mellom løping og forfatterskap, og hva løpinga betyr for forfatterskapet etc. For mitt eget vedkommende: Har jeg blitt en bedre bibliotekar etter at jeg begynte å løpe? Ikke så lett å si, men neppe verre.

Så! Hvem er denne boka interessant for?

De som liker Haruki Murakami og er interessert i løping?
Definitivt!

De som liker Haruki Murakami men ikke er interessert i løping?
Tjaaa...?

De som ikke har noe forhold til Haruki Murakami og bare er interessert i løping?
Noe usikkert.

De som ikke har noe forhold Haruki Murakami og heller ikke er interessert i løping?
Neppe.

De som ikke LIKER Haruki Murakami og ikke er interessert i løping?
I hvert fall ikke!

De som mener at Haruki Murakami er overvurdert og ikke er interessert i løping?
Nix

(Og da har jeg vel fått fram de fleste varianter, glemte kanskje dem som mener at all sport er en barbarisk uting, og at de som bedriver den slags i hvert fall ikke trenger å plage andre med det, men nå tror jeg at bloggposten begynner å bli mer enn lang nok.)

Boka har forresten et forord av Frode Grytten som skriver litt om hvordan løping passer inn under den tradisjonelle forfattermyten etc etc. Nå er jo ikke Haruki den eneste forfatteren som løper - men det har jeg visst skrevet litt om før!

Ellers ser Haruki ut til å være en trivelig kar!

Boka er også utstyrt med bilder av forfatteren, som tydelig viser at han med åra har fått en velutviklet løpekropp. Selv kan jeg vel ikke akkurat skryte av det – men så løper jeg jo heller ikke like mange ganger i uka som Haruki – så jeg nøyer meg her med bare fjeset. (Det er jo heller ikke så lett å lage selvportretter av seg selv i helfigur og attpåtil løpende!)

”Langdistanseløpere har det samme uttrykket i ansiktet. Alle later til å gruble over noe der de løper. Det er ikke sikkert at de tenker på noe i det hele tatt, men det er det inntrykket man får"

Dette har vi et eksempel på her! (Nei, tankene mine får du ikke!)

Her legger jeg derimot alle kluter til for en gang for alle stoppe munnen på dem som mobber oss løpere med den evinnelige tjatringa om ”noen noensinne har sett en lykkelig jogger ”.

Til slutt kan vi jo spille Autumn in New York som Haruki blir minnet om hver gang han løper New York maraton, for eksempel Billie Holidays. (Kunne jo ha tatt den med Frank Sinatra også, men herregud da! )