”Två ting äro vita, Tintomara – oskuld och arsenikk”Kort etter prøvde jeg å lese boka men ga raskt opp.
På vår årlige førjulstur til Göteborg fant jeg Lacrimosa av Eva-Marie Liffner i en bokhandel. (Ja herregud, hvor ellers!) Denne boka er en av svenskenes bidrag til Nordisk råds litteraturpris i år. Handlingen er inspirert av omstendighetene rundt forfatteren Almqvist dramatiske liv og den mystiske androgyne Tintomara fra Drottningens juvelsmycke, men Liffner behandler stoffet ganske fritt. Vi kan jo kikke litt på ”babelbloggen” hvor forfatteren sier litt om sitt forhold til Tintomaraskikkelsen. Bare prøv å overse den glorete layouten!
Først møter vi den aldrende Ross som fra sin bolig i en italiensk fjellby forteller om sitt liv. Egentlig er han født som jente og tilbrakte sine første leveår i en driftsbygning i en herregård i Finland, hvor hun nærmest levde som et en mellomting mellom det menneskelige og det dyriske. Det er Almqvist som til slutt redder henne, kler henne i gutteklær , lærer henne opp og tar henne med til Stockholm.
Ros/ Rose (muligens inspirert av Törnrosens bok) føler seg sveket av Almqvist da han/ hun skjønner at han/ hun bare er brukt i Almqvists dannelsesprosjekt, selvfølgelig inspirert av Rosseau. Vi får ikke noe særlig flatterende bilde av den store forfatter.
Resten av sitt liv inntar Ros/ Rose rollen enten som kvinne eller mann, og oppdager ( ikke direkte uventet) at mannsrollen gir mest frihet, mens i de perioder hun er kvinne blir hun mer passiv.
Vi blir med vår romanhelt på reise gjennom flere europeiske byer og land, blant annet et lengre opphold i London, men mesteparten av handlinga finner sted i Stockholm, og forfatteren gir et fascinerende bilde av denne byen i overgangen mellom det 18. og 19. århundre. Sentralt i handlinga er Den kungliga teatern med mordet av Carl III som et tragisk bakteppe. Teater spiller da også en stor rolle i Ros(e)s liv.
Den første tida bodde vår helt(inne) i området rundt rundt Klara kyrka. Dessverre er store deler av denne bydelen i Stockholm ødelagt av moderniseringsvandalister.
Her har vi Bellmans grav, som også blir omtalt i boka. Denne store dikteren døde da Carl Jonas Love Almqvist var drøye året.
Her har vi den vakre Jakobs Kyrka som holder til visavis Kungliga teatern (nå Kungliga Operaen) der Ros(e) tilbrakte en stor del av livet. Her holder også restauranten Bakfickan til. Denne er av nyere dato men kan absolutt anbefales.
På plassen foran kirken finner vi en byste av en annen svensk storhet, operasangen Jussi Björling. Til høyre en norsk turist som lar seg inspirere av en av de største tenorer gjennom tidene, muligens litt påvirket av en bedre middag på den tidligere omtalte restauranten. (Nei, intensjonen er IKKE å spe på feriebudsjettet.)
Til slutt er det absolutt på sin plass å ta med et fotografi av Eva-Marie Liffner, her med teatermaske. Dette bildet er stjælt fra nettet.Tilbake til boka. Stilen er intens og suggererende iblandet ord og fraser på fransk og andre latinske språk. Vi kommer inn i en burlesk verden av forfall og dekadanse, alt skildret så levende at vi virkelig føler at vi er tilstede i en svunnen tid. Personene er i hovedsak på samfunnets utside. En litt artig fyr som stadig dukker opp er en liten erosfigur.
Boka minner meg faktisk litt Sara Stridsbergs Drömfakulteten, som vant prisen for noen år siden. Også den med et rikt billedspråk, intense følelser og høy temperatur.
Da har jeg lest tre av de nominerte bøkene i Kulturrådets litteraturpris 2012, de to andre er
Merethe Lindstrøm for Dager i stillhetens historie og Øyvind Rimbereid for Jimmen. (Begge disse ble også nominert til kritikerprisen, Ungdommens kritikerpris men ingen av dem til Brageprisen. Sånn kan det gå!
Og så får vi se om det kan bli en androgyn teaterarbeider, en eldre middelklassekvinne med hemmelighetsfull fortid eller en arbeidshest fra tida like før oljealderen som går av med seieren.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar