”Det gjør ingenting. Sånt skjer.”

Du har nok sett den du også, den YouTube-videoen hvor en sjelvende skolegutt skal prøvesynge i Britain's Got Talent foran tre blaserte dommere.



Ingen kan vel se denne videoen uten å få en solid klump i halsen.

Bart, helten i boka Sangen om en brukket nese av Arne Svingen er i samme situasjon. Sangtalentet er stor men selvtilliten er lav. Han blir ikke så mobbet som Andrew Johnston, i klassen blir han akseptert men kanskje ikke så veldig mye mer.

Bart bor sammen med sin mor på ett rom i en sosialbolig, moren er temmelig ute å kjøre, overvektig, drar ofte på byen og drikker seg full, slik at Bart seinere om natta blir vekket og må hjelpe henne i seng. Ofte er de uten både penger og mat, kostholdet er mildest talt ensidig, Bart kan ikke ta med kamerater hjem, i det hele tatt er det ikke grenser på elendighet.

”Jeg trekker pusten og går hjemover. Noen ganger må jeg nemlig trekke pusten før jeg går hjem også. S 23

Dette kunne virkelig ha blitt noe nitriste greier. Men det blir det ikke.

Bart er en herremann med integritet som aksepterer sin skjebne med verdighet, og gjør det beste ut av situasjonen.

”Klart jeg har drømt om å stå på en scene og oppleve applaus og jubel. Følelsen er antakelig bedre enn fantastisk. Men det kommer ikke til å skje. Det fine med meg er at jeg bare aksepterer at alt ikke kommer til å ordne seg her i livet. Bare idioter tror at alt blir bra. ”37

Men helt uten optimisme er han ikke:

”Hvis en bursdag begynner dårlig, kan den jo bare bli bedre. De fleste bursdager bør ha en jevn stigning utover dagen. Det hadde vært mye verre om bursdagen hadde endt dårlig” 105.

Selvfølgelig gir boka assosiasjoner til ”Mitt liv som hund”:

”Uansett hvordan man har det, er det alltid noen som har det verre. Selv om jeg ikke ønsker at noen skal ha det fælt, er det på en måte fint.” 128.

Bart er en stayer, han overlever og han ordner opp både for seg og moren og resten av blokka. Den hardt tiltrengte dugnaden han setter i gang kan kanskje bli litt Anne-Cath Vestly men fankern heller, hvem har sagt at det ikke kan finnes både håp og godhet i verden.

De som ellers er med er:

• Mormor, snill, men skjønner ingen ting....eller?
• Bryn Terfel, berømt... herregudda, de som ikke veit DET altså kan bare skamme seg,
• Ada, klassekamerat, helt upålitelig, lekker hemmeligheter som en sil, men samtidig til stor støtte for Bart, og akkurat det er en fin ting med denne boka, at ingen av personene er enten eller, og slik er det jo gjerne i livet,
• Geir, narkoman, men god på bunnen som det heter,
• Cheap Charlie, en annen narkoman,
• Den fortapte far, (her kan kanskje den voksne leseren ta seg i å lure på hvordan forfatteren ville komme i havn, i hvert fall gjorde jeg det men – uten å røpe noe – det gjør han!)
• Læreren,
• Diverse klassekamerater,
• med flere.
• Kunne kanskje ta med boksetreneren og ikke å forglemme
• Muhammed Ali som indirekte spiller en viktig rolle for Bart.

Boka har en særdeles sterk fortellerstemme, Bart er virkelig en sjarmerende fyr som leseren får sympati for. Vi aner at det skal gå bra med Bart til slutt. Jeg burde kanskje ha skrevet noe om hvor den brukne nesa kommer inn, men dere kan heller lese boka selv, det synes jeg virkelig dere skal. Dette er den beste boka Arne Svingen har skrevet, og en av vårens beste barne- og ungdomsbøker og enda er vi ikke ferdige med februar!

Bart is the man!