Sigrid Undsets hage

Da jeg var barn bodde jeg noen år på Lillehammer. Ofte gikk jeg forbi Sigrid Undsets hjem Bjerkebek i Nordseterveien. Den gangen så huset ut som en dyster uinntakelig borg i den overgrodde hagen.
Dette bildet er tatt i år, og nå er hagen i en helt annen forfatning enn i min barndom for ... ja jeg får vel bare si det som det er ... 50 år siden.

Da var det sønnen Hans Undset Svarstad og svigerdatteren Christianne som bodde her og de hadde jo ikke det beste ryktet. Man kan trygt si at de skilte seg litt ut i Dølabyen. Christianne overlevde mannen og lot hus og hage forfalle. Da hun dør er riktig nok huset nedslitt og innrøkt men siden ingen større forandringer er gjort er det lettere å renovere det tilbake til slik det var i den store forfatterinnens dager. Hagen var i samme dårlige forfatning men siden det heller ikke der var blitt gjort noen ting siden Undset døde kunne også den føres tilbake til det opprinnelige.

På Fruene Landes og Frisvolds litterære dannelsesreise er Bjerkebek et selvfølgelig mål, selv om begge de (i mitt tilfelle noe mer beskjedent) dannede fruer har vært her før. Den ene (gjett hvem) noen flere ganger enn den andre. (Fru Lande kan også opplyse om at alle tekstilene på Bjerkebek er blitt vasket på dugnad av kvinner fra stedet. Blant annet oppdaget de at hvis de forsiktig skylte gardinene i flere vann fikk de til slutt tilbake de opprinnelige fargene.)


Da er det jo naturlig å begynne med inngangspartiet til publikumsbygget som er tegnet av ... ja hvem VAR nå det igjen da... Carl-Viggo Hølmebakk. På forsida ser bygningen ganske lukket ut, kanskje det minner litt om et fengsel. Denne lukketheten er helt i Undsets ånd, men når hun først slapp folk inn til seg var hun gjestfriheten selv. På bildet mitt forventningsfulle reisefølge foran inngangen.

Vel inne i publikumshallen er det - i kontrast til inngangspartiet - åpent og lyst.

Her et bilde som viser hvordan glassveggene åpner opp mot natur og hage.

Og her ser vi betongbrua til de Undsetske herligheter.

Her er gjerdet som ble satt opp for å stenge mot innsyn fra nysgjerrige. Til høyre er huset hvor mannen maleren Anders Svarstad måtte bo når han var på besøk.

Mens den unge og entusiastiske guiden på Aulestad var iført
en svart litt uhøytidelig T-skjorte med teksten Ja vi elsker er arbeidsantrekket til Bjerkebekguidene

den litt mer trauste Rondastakken. Vår guide, som på utmerket vis matchet antrekket, førte oss med myndig hånd gjennom de Undsetske gemakker. Jeg fikk streng beskjed om at det IKKE er var lov å fotografere inne på Bjerkebek; ”men det visste jeg vel”. Det gjorde jeg ja, man ER jo som sagt dannet. (Dessuten har jeg bare forakt til overs for dem som MÅ snike seg til å fotografere severdigheter der det er fotoforbud. )

Her har vi inngangspartiet, hvor Fru Frisvold pliktskyldig legger unna kameraet helt til vi er i hagen igjen.


Her et et forsøk på et oversikstbilde av hagen med husene tronende i bakgrunnen,

og her fra naturhagen med bregner. Riktig vakkert. (Og hvis du ikke er fornøyd med disse bildene kan du dra til Bjerkebek å ta noen bilder sjæl.

Etter omvisningen tok vi oss litt kaffe og kaker, her koser mitt muntre reisefølge seg med fyrstekake, forhåpentlig bakt etter den samme oppskriften som den store forfatterinnen brukte.

Skal jeg sammenlikne interiørene i de to dikterhjemmene vi besøkte på vår dannelsesreise kan man i korthet si at i Aulestad var det lyse, livsglade og kanskje litt overdådige og Italia-inspirerte rom ( uuups, for en interiørskribent går ikke verden tapt i meg!) mens Bjerkebek bar litt preg av den mørke middelalder. Dikterens bedeskammel gjorde jo heller ikke inntrykket muntrere. Men: vel verdt et besøk, ikke minst for oss som har lest en del av bøkene hennes. (Og jeg må jo innrømme at jeg var glad jeg var av dem som kunne rekke hånda i været da guiden rettet et strengt blikk mot forsamlingen og spurte om vi hadde lest vår Undset!) Herrene som var tilstede (som hun antok ikke var så beleste på Sigrid Undset, mannfolk asså ) ble anbefalt å lese Olav Audunson fordi denne boka har mer action enn Kristin Lavransdatter. Én fin ting med å være med på omvisninger i dikterhjem er forresten at det skal mye til før du trekker opp gjennomsnittsalderen.

Etter at vi hadde forlatt Bjerkebek stinn av input om Sigrid Undsets dramatiske og på mange måter vanskelige liv tok vi like godt turen til Sigrid Undsets grav på Mesnali kirkegård. ( Ca 2 kilometers kjøretur fra Lillehammer.)

Her ligger hun begravet mellom to av sine tre barn, Anders Svarstad som døde så tidlig under andre verdenskrig og datteren som var åndsvak som man sa den gangen eller som det står så vakkert på korset; "Salige er de uskyldige".

Sigrid Undsets gravkors har den minst like fromme teksten "Ti, se jeg er Herrens tjenerinne" . I bakgrunnen ser vi Mesnalien kirke og nok en gang mitt verken særlig fromme eller salige men ellers på alle vis utmerkede reisefølge og stødige sjåfør som beundrer den vakre men beskjedne graven.

PS: et tips: når dere kjøper billetter, husk å kjøpe fellesbillet med en gang, du kan IKKE etterpå å be om rabatter hvis du har kjøpt billett bare for ett av stedene. Dette veit jeg av tidligere erfaring.