"Det er jeg som er Eli"

"Det betyr min Gud på hebraisk. Det er både et jentenavn og et guttenavn."

Og slik begynner altså En dåre fri av Beate Grimsrud. Jeg kan ikke for det, men jeg er sinnssykt smigra over at navnet mitt er brukt på hovedpersonen i Beate Grimsruds siste bok! Og navnet er selvfølgelig ikke tilfeldig valgt.

”Rundt bordet sitter to par. To kvinner og to menn, og så meg. Jeg studerer oss ovenfra. Vi er like mange menn som kvinner. Tre, tre. Jeg kan deles. Eli både-og. De får en halvpart hver fra meg. Ingen trenger å føle seg truet. Jeg er den androgyne og passer til alle. Eller passer ikke helt til noen” S 481

Hovedpersonen er kjønnsforvirret som hun selv kaller det. (Jeg har forresten opplevd noen pussige episoder sjæl grunnet navnet mitt, men det gidder jeg ikke komme inn på her. Det får være grenser på å bli selvopptatt!)

Boka er, som vel de fleste har fått med seg nå, dobbelt nominert til Nordisk råds litteraturpris. Og de fleste har vel også fått med seg at enkelte kritikere har problemer med boka, siden handlinga ligger såpass nært opp til forfatterens eget liv, og dermed skaper usikkerhet om ALT er sant eller bare noe av det og hvordan de skal forholde seg til dette.

For Dagens Nyheter vekker de ”alltför tydligt självbiografiska spåren” ”också en viss olust” og Klassekampens kritiker spør seg ”når kunstneren tilsynelatende framviser egne lidelser, kan vi da respondere analytisk, eller tvinges vi til å reagere følelsesmessig? Blir det forkastelig å lese romanen som annet enn et uangripelig dokument?”

For meg derimot, en heldig uansvarlig leser, er det av mindre betydning hvor mye i boka som er helt sant, hvorvidt den virkelige forfatteren HØRER stemmer eller ikke (hun sier selv i et intervju at hun har gjort grundig research på området så det kan jo bety at hun ikke gjør det), OM hun har vært tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus etc etc. Heller ikke for meg som bibliotekar, hvis profesjon er å formidle litteratur, er dette av vesentlig betydning. Dessuten er hun i tilfelle ikke den første forfatteren som juger fritt om sitt liv, tvert i mot kan man trygt si at hun er i godt selskap. (Noe jeg blant annet har skrevet litt om før.) Dette i motsetning til en viss herremann som jeg ikke gidder å nevne navnet på her, men regner med at det blir nok spetakkel når det 6. bindet kommer ut på våren engang.

Grimsrud sier selv i det samme intervjuet at det hun ”ønsker aller mest er at boka kan skape større debatt innen psykiatrien, og at dens status høynes.” Hovedpersonen blir dopet på medisiner (forfatteren viser imponerende kunnskaper på området psykofarma), tvangsinnlagt, lagt i reimer og det er ikke grenser for alt hun gjennomgår men hun skriver også om alle de gode hjelperne Eli har rundt seg og som virkelig står på for henne. Men trass i alt har boka humor ( om enn noe svart) og optimisme, noe som også har vært hensikten.

Et viktig tema i boka ( ikke minst for oss bibliotekarer) er den sterke troen på – og trangen til - litteratur og SKRIVING som formidles. Også her tror jeg mange lesere kan finne selvbekreftelse og at boka kan gi mye trøst og støtte.

”Det hjelper ikke med en sprøyte mot oss” sier en av stemmene. (Altså som Eli har i hodet, min anm.) ”Jeg skriver, og det gjør ikke du” svarer jeg-personen.

Eli har (som Precious i ”Trøkk” som jeg nettopp har blogget om) store problemer med lesning. Når hun 21 år gammel begynner på skrivekurs på en nordisk folkehøgskole i Sverige kan hun knapt lese! Men som Precious demonstrerer hun en imponerende vilje og stahet; her fra en samtale med en hjelpelærer like før hun begynner på ungdomsskolen:

”Jeg tror du skal slå fra deg forfatterdrømmene. Da må man ikke bare kunne skrive, men også lese. Du kan jo verken eller. Tenk på noe realistisk, du, så blir det lettere.” ”Det er realistisk, for det er det jeg vil.” ”Men du,”, avbryter hjelpelæreren, ”...lykke til på ungdomsskolen nå”.
Da kikker jeg opp og ser på hjelpelæreren. Jeg synes plutselig så synd på henne. Synd på et menneske som ikke vet at man kan bli det man vil. Kanskje har jeg sittet her med en som ikke vil være hjelpelærer. Jeg vet hva jeg vil. ”S 90

Eli har også stor glede av lydbøker, og siden jeg nå en gang er i bransjen synes jeg jo at det er litt morsomt, da!

Her et bilde av forfatteren på trommer - hentet fra The Internett. Dette viser at hun er en allsidig dame.

PS 1 :
En litt morsom ting (ja akkurat morsom var kanskje ikke det riktige uttrykket) men når Eli kommer til denne folkehøgskolen oppdager hun at ”Jeg har Nationalteatern, tv-serien Lære for livet, ABBA, Ebba Grön, Cornelis Vreeswijk, Bellman, Bergman og Astrid Lindgren felles med dem. Men det er ingenting fra Norge som de har felles med meg” s 157
De svenske medelevene har i det hele tatt ikke særlig høye tanker om Norge og en gutt forteller at faren hans pleide å si at alle møkkabiler i Bohuslän om sommeren på 60- og 70 –tallet var norske. Og i dag har jo nordmenn bidratt til å skru opp prisene på fritidsboliger i den samme landsdelen, og som ikke det er nok har vi jo prakket på dem Skavlan! Dette kan man jo kalle en sør hevn fra oss norrbaggar til vår (en gang) store nabo i øst. Men nå kom jeg jo som vanlig et godt stykke ut på vidda igjen.

PS 2 :
Dette er forresten den første (voksen) boka jeg leser samtidig som alle andre leser den.

PS 3:
Er det forresten flere enn meg som missliker omslaget på boka? Men som det er sagt noen ganger før: You Can't Judge A Book By Looking At The Cover!