Älä käy yöhön yksin et tiedä mihin siellä törmäät et tiedä kenen saaliiksi jäät

(Gå inte ensam ut i natten
du vet aldrig vad du möter
du vet aldrig vems byte du blir)

Handlinga er, nær sagt som vanlig hos denne forfatteren, fra Helsingfors, og denne gangen med hovedvekt på 60 åra og fram til tida rundt årtusenskiftet. Det slår meg at finsk og norsk ungdom som vokste opp på 60 – tallet har mye til felles både når det gjelder musikkpreferanser og politisk oppvåkning.

Temaet er vennskap, hvor vanskelig det er å ta vare på hverandre, kjærlighet – og altså musikken. Fortellerstemmen er den allvitende, etter hvert oppfatter vi at boka er skrevet i første person ( jegforteller altså) men i starten er fortellerens nærvær høyst varierende.
”Det är dags att låta historien vandra för sig själv en tid, utan att jag är där och stör.” 49

Først stusset jeg over at en jegforteller kunne ha oversikt over såpass mange detaljer om andre personer enn seg selv men skjønte mer etter hvert. Boka slutter med at ... nei det kan jeg jo IKKE røpe, men det må nok en såpass god forfatter ( som Westö) til for at den skal virke troverdig på leseren.
Noen ganger virker fortellingen så "autentisk" at jeg måtte ta meg i å minne meg selv på at dette bare er fiksjon. (Men måtte jo sjekke både YouTube og wikipedia). I hvert fall tre historiske personer er med, Uhro Kekkonen, den franske skuespilleren Françoise Dorléac og Jimi Hendrix.

Boka er på noe over 556 sider (i tillegg forfatterens etterord) og man kan jo spørre seg om den ikke noen ganger blir litt i lengste laget. Innimellom var det nok noen longører og noe kunne vel med fordel ha vært strøket.

Til sammenlikning kan man jo bare nevne at

• Ulysses av James Joyce (Bokklubben 1996) er på 654 sider
• Vår felles venn av Charles Dickens (Aschehoug 2001) på 883 sider
• Krig og fred er på 687 sider. (Solum 2008) Og da snakker vi om første bindet.
• Brødrene Karamasov av en viss annen stor russer (Bokklubben 2003) på 792 sider, og
• denne lista kan jo bare utvides i det uendelige.
• Kan kanskje ta med at Beatles av Lars Saabye Christensen er på 573 sider. (Cappelen 2008 – utgaven. Og joa, det finnes likheter mellom denne og Westös bok, både når det gjelder hovedpersonenes nære forhold til populærmusikk og andre ting, men nå begynner jeg å bli mektig lei av denne stadige sammenlikninga med Saabye Christensens bok!)

Tilbake til Helsingfors. I fokus er vennene Jouni, Ariel og Adriana som danner en folkesanggruppe i på 60 tallet. Det er altså Ariel som lager sangen ” Älä käy yöhön yksin”. Den delen som omhandler deres historie er den mest intense i boka. Forfatteren skriver med innlevelse om de tre svært forskjellige personene og deres ( meget spesielle) skjebner. Vi kommer usedvanlig nært inn på dem, og det er mange gode observasjoner.

Mens Saabye Christensen i sin bok konsentrerer seg om en viss kvartett fra Liverpool handler det i Westös bok om finsk populærmusikk, men til min store irritasjon ser det ut som at de gruppene som er nevnt i boka er fiktive. I stedet KUNNE vi jo kanskje spille noe av Jimi Hendrix som også i virkeligheten spilte på Kulturhuset i Helsingfors i 1967. (Jeg opplevde også denne artisten første gang i 1967 – riktig nok ikke live, men på TV- og som hos Ariel gjorde dette et uutslettelig inntrykk. At det var mulig å spille slik!)

Eller forresten, la oss heller sjekke litt ut på Youtube etter finsk popmusikk fra denne tida. Og her finner vi faktisk en del snadder! Bare hør her:
The Beherits, Jouko ja Kosti, Paroni Paakkunainen og til slutt Ernos som ser ut til å være still going strong. Sterke saker alt sammen!

(Kan jo bare istemme med den lilla snälla killen ”kervankahu” som har lagt ut den siste:

”åt helvete med alla copyright sakerna;P frågade ingen tillståndet för at använda alla dom canonsnygga bildarna jag hittade från internet..eller ernos låterna heller...men många tackars till alla dej canonsnygga personer som tagit dom..och ernos också för utroliga bra musiikken! hoppas att du vill inte bli arg till mej...eftersom jag är bara en liten snälla kille!")

Regner med at de fleste nå har fått med seg at det er Gå inte ensam ut i natten av Kjell Westö jeg snakker om. Dette skal være den siste boka i en kvartett om Helsingfors under nittenhundretallet.

PS: etter at jeg hadde lest ut denne boka begynte jeg på den siste boka av Tove Nilsen, også en oppvekstroman fra 60 - tallet, men denne gangen fra Bøler. Jeg ga opp etter halve boka, enten fordi den falt igjennom sammenliknet med Westös monumentale roman eller var det rett og slett fordi jeg hadde pådratt meg et virus som slo meg litt ut og ga meg mindre motstandskraft mot litteraturdjevelen som innimellom kommer og kødder det til?