Denne boka fikk jeg litt problemer med

Så har boka om Astrid Lindgren kommet ut i Gyldendals IKON- serie. Bøkene i IKON-serien er skrevet av forfattere som har et engasjert og personlig forhold til den personen de skriver om. Kjersti Scheen skriver for eksempel i boka om Marilyn Monroe at hun hos Monroe kjenner igjen egenskaper hos seg selv som forårsaket at hun ble forfatter. Harald Henmo er fascinert av Che Guevara, og prøver å finne ut hva og hvorfor denne handlet som han gjorde. Steinjo har et særdeles personlig forhold til sitt ”idol, min barndomshelt og store inspirasjon” Michael Jackson. Ingelin Røssland har en klar agenda med sin biografi om Diana. Sett på bakgrunn av dennes liv vil hun si noen advarende og kloke ord til ”piker fra nær og fjern” som det står i sangen.

Og for Guri Fjeldberg har Astrid Lindgren vært en viktig person gjennom livet, og bøkene hadde stor betydning for henne da hun vokste opp.

”Jeg er en av Astrid Lindgrens beundrere som har hatt en nokså vanskelig barndom. Det er faktisk ganske mange av oss. Astrid fikk stadig brev fra folk som fortalte om sine vanskelige liv--- Fortellingene hennes viser ganske tydelig hvor mye hun forsto om å være barn og om hvor vanskelig det kan være å leve. --- Barna i bøkene hennes skammer seg aldri lenge av gangen. De handler, de ordner opp like handlekraftige og foretaksomme som hun selv var. Den slags oppførsel lot jeg meg inspirere av.” s 6.

Og så forteller Fjeldberg om da hun i voksen alder siste gangen møter sin bestefar som ligger for døden. Hun har – inspirert av Lindgrens bøker – bestemt seg for å konfrontere ham, ”slektas pedofile mester” ( som hun fremdeles er glad i ) med de overgrep han utsatte henne for i barndommen.

Og her får i hvert fall jeg problemer.

Hvor privat KAN forfatteren ( og til syvende og sist forlaget) tillate seg (henne) å være? Hvis en person du møter for første gang, la oss for eksempel si på en fest, øyeblikkelig begynner å fortelle deg om overgrep vedkommende er blitt utsatt for, eller andre svært personlige ting, blir du ikke da pinlig berørt? Vil du ikke føle at vedkommende går over en intimitetsgrense?

Første gang noen begynte å snakke offentlig om incest her i landet var rundt 1980. Etter hvert kom det flere bøker om dette temaet, av varierende kvalitet. Noe som hadde vært en hemmelighet for noen få, kom fram i lyset og ble kjent for alle. (Heldigvis og sannelig på tide). Den første ungdomsboka på norsk om incest kom ut i 1987, Abby min elskede av Hadley Irwin. Og siden kom det flere, noen riktig gode. Den siste norske ungdomsboka jeg kommer på i farta er Ingen ild tenner stjernene av Tor Fretheim fra 2008. Med andre ord, det er (heldigvis) ikke lengre tabu å skrive om seksuelle overgrep og incest. (Gidder ikke å rippe opp i det der Krøgerspetakkelet nå!)

Hvis bokas hovedtema altså hadde vært incestovergrep og hvordan litteraturen - gjerne Astrid Lindgrens bøker - var til hjelp for å komme gjennom en vanskelig barndom hadde det vært mer akseptabelt, men når det er en annen persons liv, her Astrid Lindgrens, som strengt tatt er bokas tema steiler jeg. For meg tar Fjeldbergs tragiske historie fra barndommen oppmerksomheten bort fra hovedtemaet.

Jeg er ikke interessert i å starte noe korstog mot Guri Fjeldberg, og regner med at intensjonene har vært de beste, men skulle ønske at dette ikke hadde vært med i denne boka.

Ellers skal boka innholde ukjente fakta om den store forfatterinnens liv. Ikke dårlig på 87 sider, tatt i betraktning hvor mye som er skrevet om henne før! I følge for eksempel Dagsrevyen skal boka vekke ”kraftige reaksjoner” (hvor?) på grunn av dette. Jeg er ikke av dem som har lest mest om denne store forfatteren, men mener å ha hørt en del om disse ”sensasjonelle” opplysningene før.