Og hva har JEG lest i sommer da?

Nå begynner vel flere av mine mer eller mindre trofaste lesere å lure på om jeg ikke snart skal begynne å skrive om bøker igjen, eller om jeg skal fortsette å tulle og fjase i cyberspace! Siden jeg har vært på byferie i år og ikke leid feriehus har jeg fått lest en del mindre enn jeg pleier.

EN SKAPINTELLEKTUELL PORTNERSKE

I serien Nå har også jeg lest denne boka som alle andre har lest for lengst kan jeg begynne med Pinnsvinets eleganse av den franske forfatteren Muriel Barbery. Det ser ut som at det bare er denne boka som er kommet ut på norsk av forfatteren. Dette er en intellektuell feelgoodroman, som – i motsetning til Saman er vi mindre aleine av ... ja fankern heller, alle VEIT da hvem som har skrevet akkurat DEN boka - ikke tipper over i en feelgoodsmørje. (Ikke NOE gæernt med feelgood, altså!). I sentrum en portnerkone eller concierge som det heter på fransk, og en bråintelligent ung jente i tenårene som har bestemt seg for å begå selvmord. Og japaneren Kaurako som flytter inn og dette blir et vendepunkt for dem begge. En stund siden jeg leste den nå men husker i hvert fall at boka også er en hyllest til musikk og til den japanske filmskaperen Yasujirō Ozu. Og til hollandsk malerkunst. Og Leo Tolstoi. Det er vel bare i Frankrike en portnerkone finner det nødvendig å skjule sin intellektuelle legning for omgivelsene. (Det er muligens ikke i så mange andre land enn Franrike det fremdeles EKSISTERER portnerkoner heller, men regner med at dere tar poenget.) Kan jo legge til at jeg likte boka godt, i den grad det er noen garanti.

NASJONALLITTERATUR

Innimellom holder jeg på med Christianus Sextus av Johan Falkberget, en fortelling om nød og etterkrigstid på 1700-tallet. Handlinga er - sikkert som alle veit - lagt til gruvesamfunnet på Røros. Jeg elsker Falkbergets bøker men det er det jo ikke sikkert alle gjør. Kanskje noen synes det blir litt gammeldags og traust. Verst for dem.

METAFYSIKK OG GUDS EKSISTENS M.M.

Dessuten har jeg lest Historien med hunden som er første del i en serie av den svenske forfatteren Lars Gustafsson. Ikke la dere skremme av forlagsreklamen:

”Lars Gustafsson har med stort skarpsinne klätt en metafysisk roman i den psykologiska thrillerns skepnad. Miljön – den yttersta södern i USA – bildar bakgrund till frågorna: Om Gud inte finns, varifrån kommer då det goda? Om Gud finns, varifrån kommer då det onda?”

Dette er en litt småpussig og humoristisk bok med den lokale konkursdommeren Erwin Caldwell i hovedrollen. Fyren er i femtiåra og jeg tviler litt på om boka passer for den ”yngre garde”. Det er kanskje en fordel å være litt tørr bak øra når man leser den? Stilen KAN minne litt om Claes Hylinger men sistnevnte er nok litt mer løssluppen.

FAR OG SØNN CLAESSON

Last but nok least har jeg lest en bok om Stig Claesson, en forfatter jeg setter veldig høyt. Noe jeg har vært inne på før noen ganger. Den heter Blåbärsmaskinen og er skrevet av sønnen, Nils Claesson. Han gir oss et mildest talt lite flatterende bilde av denne folkekjære forfatteren. Jeg var jo litt skeptisk, for selv om det er faren har jo han som sønn – akkurat som andre forfatterbarn - ingen enerett på sannheten om sine berømte far. Dessuten var jeg redd den kunne bli et litt bittert far – sønn - oppgjør. Boka fikk meg plutselig til å tenke på den fantastiske boka Klaus Hagerup skrev om sin mor, Inger Hagerup, også hun sleit jo med alkohol, men i motsetning til Nils Claesson viste han større hengivenhet for sin mor enn Nils for sin far. Stig Cleasson var et særdeles sammensatt menneske, altså også med mange mindre sympatiske sider. Det er nesten litt forunderlig når man tenker på de personene han skriver om i bøkene sine.

Forfatterens intensjon var å komme alle ”hyllestbiografier” i forkjøpet og som dere sikkert kan skjønne blei det en del bråk:

”Folk var extremt respektfulla. Och det kanske man ska vara när någon just har dött, säger Nils Claesson.
- Men jag tycker inte att det gagnar Stigs konstnärskap att bara komma med såna där hyllningar. Det finns en risk för att han förvandlas till en arketyp, en Söderfigur som Cornelis Vreeswijk. En sorts frikyrka dit alla kommer med sina sociala problem för att tända små ljus vid graven ”

Jeg synes at det er blitt en god og redelig bok om en mildest talt spennende personlighet og han har fint fått fram sine ambivalente følelser overfor sin berømte far. Det er mye interessant stoff om Stig, blant annet får vi vite en del om forfatterens forhold til Per Anders Fogelström – noe jeg har vært litt inne på før – ”Stig älskade Paff men inte hans böcker.” Kanskje ikke SÅ rart siden de hadde svært forskjellig skrivestil. Kan jo også nevne at boka ”En vandling i solen” er inspirert av en feriereise far og sønn hadde sammen.

For balansens skyld får vi ta en reprise av navnebroren Claes Hylingers nekrolog over en Oförglömlig röst! Vi tar også med noen bilder, som viser tre sider av Stig eller Slas

Først Stig på landet, i bakgrunnen en skogsbilveg, muligens ikke så langt fra "Stugan" hvor han ofte holdt til.

Dette bildet gjetter jeg er fra Søder i Stockholm, Stig var jo en riktigt genuin söderkis (her med den typiske skyggelua) og til slutt

omslaget på sønnens bok som viser en litt sliten gammel mann som legger kabal. Antakelig tatt av sønnen. (Ja, jeg BURDE ha oppgitt opphavsrettsmenn/kvinner bak alle bildene. Jeg får heller ta min straff på den ytterste dag.)

Vil til slutt legge til at Nils Claesson er kunstner og han var med på å starte tidsskriftet ETC.

Helt til slutt litt musikk: da KAN vi jo kanskje ta Didos død fra ”Dido & Aeneas” av Henry Purcell, som portnersken Esther ( eller hva hun nå het igjen) hører hos Kaurako.

Og dette kan jo også være passende tonefølge til det beklagelige faktum at sommerferien er over for i år, en ny barne- og ungdomsbokhøst er i anmarsj, både med rosa, kunstneriske og forhåpentlig noen grensesprengende bøker. Men de fleste er vel litt sånn midt-på-treet-bøker-som-det-i-og-for-seg-ikke-er-noe-gæernt-med som vanlig.

PS: Holdt på å glemme at jeg også har lest Vidunderbarn av Roy Jacobsen, på alle måter en utmerket bok, men akkurat DENNE boka er jeg vel den siste i landet som har lest. Blant annet skildrer han en for evig tapt barndom, å vokse opp som barn i 50 og 60 – åra var unektelig noe helt annet enn å være barn i Norge i dag hvor foreldrene er atskillig mer tilstedeværende i barnas liv. Den gangen måtte unga ordne mer opp sjæl og hadde større aksjonsradius. ”Det å være barn” for curlinggenerasjonen er nok ikke ”så fantastisk fint og livsfarlig” for å sitere vaskeseddelen som i forfatterens barndom. Men omslaget er feil! Det var ikke slikt badetøy unga hadde tidlig på 60- tallet! Dessuten er det en gutt for mye i forhold til handlinga!