Magiens smale, skjulte vei

Så har også jeg lest Den siste magiker av Sigbjørn Mostue, forfatteren bak den prisbelønte ( husker ikke hvilken pris) serien Alvetegnet. Jeg er en av de – muligens ganske få her i landet – som ikke så storheten i dette trebindsverket.

Hovedpersonene i årets bok er

• Simen, en helt vanlig gutt og
• en gammel bygdeoriginal, som - viser det seg – er verdens siste magiker. Intet mindre! Vi møter også
• Simens kamerater som ikke skjønner bæret av hva Simen driver med,
• Benedicte og Margrete (den siste er Simen forelsket i og det samme er bestekameraten)
• Simens foreldre som krangler i ett eneste kjør.
• Med flere.

Handlinga er fra Kløfta. Magikeren bor i et nedlagt småbruk, ei skikkelig rønne, og under kjellerlemmen skjuler seg;

• Restene av biblioteket i Alexandria (!)
• Gnosishulen,
• Gjenferd - eller unnskyld ”sfærer” - fra framtredende åndsmennesker gjennom historien, Newton, Einstein, Kant, Bruno, Mozart, Hildegard von Bingen, Goethe, Walt Disney (!) med flere,
• kan jo også ta med fangehullet med flere historiske ”slemminger”.

I sannhet en innholdsrik kjeller under et jorde på Kløfta! Ellers leser vi om flygende tepper, tidsforskyvinger, metafysikk, kristallkuler etc etc. Ondskapen – skurkene - kjører rundt i sorte biler og superskurken er en herremann ved navn Nimrod. Ikke helt uventa for sjangeren blir Simen magikerens læregutt.

”Du har lagt ut på magiens smale, skjulte vei, Simen. Den vil lede deg mot de høyeste tinder og de bredeste horisonter” s 192.

Før Simen når de ”høyeste tinder og bredeste horisonter” skal han lære innholdet i flere tunge verker, også på gresk. For å bli ferdig innen rimelig tid får han overført stoffet via en fugl ved navn Minerva.

Å få alt dette til å fungere slik at leseren tror på det krever sin forfatter og jeg blei i hvert fall ikke overbevist. Forfatteren er idehistoriker og jeg antar at han også har visse forhåpninger om å lure inn litt kunnskapsstoff hos leseren. (Nei da, ikke noe gæernt i det.) Men jeg lurer litt på om disse lesevegrende gutta etc etc kommer seg igjennom alt dette stoffet. Det hele blir noe omstendelig og pratsomt. Det er – som ofte når det gjelder norsk fantasy dessverre – lite magi i teksten. Den siste magikeren blir også en ganske alminnelig ” smågretten gammel gubbe” .

Den eviga kranglinga mellom foreldrene blir også noe monotont, mens derimot forholdet mellom Simen og lillesøstra er ganske fint skildra. Og det er det jeg har å si om denne boka. Dette er den første av tre bøker.

Så kan det jo være naturlig å sammenlikne med andre bøker om magikere; for eksempel

• Angie Sages serie, (Cappelen Damm)
• Bartimeus-triologien av Jonathan Stroud ( Schibsted forlag, første bok fra 2005), begge disse serien med en god del humor, mens derimot
• Jordsjøserien av Ursula Le Guin neppe kan kalles morsom men av en helt annen kvalitet.
• Oj! Holdt jo på å glemme Harry Potter!

HAR vi egentlig noen gode norske fantasyforfattere i dag?
I farta kommer jeg ikke på noen andre enn

• Mari Moen Holsve ( også hun bruker en god del humor men er kanskje litt svak på intrige – i hvert fall foreløpig)
• Silje E. Fretheims viste lovende takter med ”Tilfeldigvis Arial Footlight” (litt i lengste laget kanskje, kommer det noe mer fra denne forfatteren eller knakk hun fullstendig sammen av de 720 sidene i debutboka?)
• Ikke å forglemme Landet under isen av Lars Mæhle
• Vi kan jo til slutt ta med Den uendelege reisa av Erna Osland (også Samlaget 2009). Som hos Mostue blander også hun inn en del faktastoff (her egyptisk mytologi) men på en mer elegant måte uten at det blir for påtrengende eller ”villet”.

Det ER ikke lett å skrive troverdig fantasy men det har jeg kanskje mast nok om før.