Drøvtygging?

I boka Absolutt Per Nilsson med undertittel the very best of møter vi flere av personene fra tidligere bøker, derav disse:

• Zarah fra Du & Du
• Jonatan fra Alltid 17
• Wilmer og Jonatan fra Solprinsen
• Andreas fra Anarkai
• Ravnen fra Ravnens sang
• Dessuten vil jeg gjerne fremheve den aldeles herlige Anon, som har Aspergers syndrom og som vi også møter i Du& Du og i barneboka Ikke som alle andre. I Absolutt Nilsson er han blitt 13 og mobbeoffer.
• Mia-Maria, lærer som vi også skal ha møtt før, med en usedvanlig varme.
• med flere...

(Det er en stund siden jeg leste bøkene til Per Nilsson nå og derfor hadde jeg glemt ganske mange av personene. Takk til Deichman for informative innholdsnoter. )

Nå vil forfatteren skrive om dem en gang til for aller siste gang. Jeg innrømmer at jeg var ganske skeptisk før jeg begynte på boka, selv om jeg har vært blant fansen. Dette er ikke boka å begynne med, man burde nok lese de andre bøkene først, og i starten syntes jeg boka var fryktelig treig, med mye indre monologer. Men Per Nilsson kan vel aldri bli direkte dårlig og etter hvert begynte det å svinge.

Forfatteren tar opp igjen flere av temaene fra tidligere bøker, blant annet møter vi igjen dommedagsprofeten Ravnen fra Ravnens sang. Hannah blir påvirket og holder på å gå til grunne av mismot. Hun har også en diskusjon med forfatteren ( på s 293) om hvor langt forfatterne kan gå i en ungdomsbok eller om ”man i det hele tatt kan snakke om disse tingene, om de store framtidsspørsmålene, uten at unge mennesker mister håpet?”

” - Synes du at det er bedre å lukke øynene og late som ingenting? Synes du at jeg heller skal skrive vakre eventyr? Eller spennende krim? Eller at jeg skal holde meg til de akkurat passe store ungdomsproblemene?
- Jeg vet ikke.
- Hva vet du ikke? Hannah, for faen, du skal svare at jeg har rett, du skal svare at selvfølgelig får jeg skrive hva jeg vil og hvordan jeg vil og om det som jeg mener er viktig.”

Den evige diskusjonen om HÅPET i ungdomsboka altså.

Det var så vidt jeg husker i boka En natt i April at Per Nilsson skrev seg selv inn i handlinga, som Per Nosslin. I Absolutt Per Nilsson drar han denne verfremdungseffekten (håper inderlig ikke at jeg bruker begrepet altfor gæernt nå) et godt stykke lengre. Innimellom blir det virkelig spenstig, blant annet handler boka om et forfatterbesøk, med Per Nilsson selv som forfatteren, og mer røper jeg ikke.

Og temaet ? Hva er budskapet? Boka handler blant annet om kvinnemishandling, kjærlighet, omsorg for hverandre og vennskap. Og altså om håp. Og å kunne ta opp ”passe med plass” på jorda. Og ha to øyne samtidig. Boka er positiv og livsbejaende. Og innimellom glitrende godt skrevet.

Likevel håper jeg at forfatteren nå holder sitt løfte om ikke å presse mer ut av disse personene, nå ER vi ferdige med dem. Dessuten er det mye som tyder på at han er blitt FOR knytta til dem, han vil dem liksom bare godt og er ikke stand til å gi dem tilstrekkelig motstand. Jeg er skikkelig spent på hvordan det siden barker hen i forfatterskapet. Han er født i 1954, altså ett år yngre enn meg, så jeg synes ærlig talt at det er for tidlig å gi seg helt. Kanskje han kunne fortsette å skrive bøker med litt mindre omfang, som den fine lille triologien om David og Milena og etter hvert Anon. Apropos Anon forresten, hvis forfatteren SKULLE gå videre med noen av personene kunne jeg absolutt tenkt meg å følge akkurat ham videre.

PS: Wikipedia Norge: at Ravnenes sang er den mest betydningsfulle boka av forfatteren KAN nok diskuteres. Så hvis dere nå skal nevne bare én bok ... eller hvorfor skal dere det forresten? Skjerpings!

PS 2: apropos det derre med håpet i ungdomsboka så viser jeg til en diskusjon på denne bloggen som fant sted for tre år siden, her kom det mange gode kommentarer! (Så vidt jeg veit skal det gå an å linke direkte til kommentarene men jeg har i hvert fall ikke fått det til!)

PS 3: Fy fankern så lurt det er med den derre linkefunksjonen. Kanskje ikke en oppfinnelse på linje med hjulet men ikke langt unna! Jeg bare FATTER IKKE at det er mulig!