Den problematiske maten

Første gang jeg møtte noen med synlig spisevegring var tidlig på 70 – tallet. Jeg husker at vi ble fryktelig provoserte, for vi i ante jo ingenting om hva dette var for noe. Den gangen var det ingen som snakket om anoreksia eller spiseforstyrrelser. Fra tid til annen har jeg lurt på hvordan det gikk med henne. Seinere uti 70 – åra ble jo begrepet anoreksia mer kjent, og fra og med 80 – åra kom det en del ungdomsbøker om temaet, med litt vekslende kvalitet. Dette er VIRKELIG et tungt stoff så hvis ikke forfatteren klarer å skrive godt om det kan det bli ganske traurige saker.

I fjor kom Simon Stranger ut med ei bok om ei ung jente som var særdeles opptatt av vekta – mer enn på grensa til spisevegring. På en joggetur, med det formål å forbrenne kalorier dumper hun borti noen afrikanske båtflyktninger, og dette møtet gir henne noe annet å tenke på. Jeg får litt problemer når spisevegring settes opp mot nøden i verden.

Da går Laurie Halse Andersen atskillig mer i dybden med boka Vinterjenter. Dette er den sterkeste boka jeg noen gang har lest om spiseforstyrrelser.

Boka handler om den 18 år gamle Lia, som i tillegg til å bekjempe trangen til mat driver med selvskading. Vi kommer virkelig inn under huden på henne. I hvert fall virker dette svært troverdig på meg. Opp mot all elendigheten, for det ER virkelig mye trist, skildrer forfatteren det varme og nære forholdet mellom Lia og stesøsteren. Dessuten en litt morsom om enn forsoffen mannlig biperson. Vi leser også om de voksnes reaksjoner og fortvilelse.

Lias foreldre er karrieremennesker de luxe og har alltid hatt lite tid til overs for datteren, og det kan jo være en av årsakene.

”Moren min (som konsekvent blir kalt dr Marrigan) kan stikke hendene inn i
fremmedes åpne brystkasser og reparere de ødelagte hjertene deres, men hun vet
ikke hva slags musikk jeg liker. Faren min tror jeg er elleve år. Kona hans
holder det hun lover. Hun ga meg en søster som venter på at jeg skal komme hjem
og leke. Jeg heter Lia." (s 246)

Siden boka er i jegperson røper jeg vel ikke for mye hvis jeg sier at hun overlever, men før det tar forfatteren henne (og leseren) så langt ned i kjelleren som det i det hele tatt kan være mulig å komme.

Hvordan boka vil virke på unge jenter? Det tør jeg ikke gjette på. Kan boka gi trøst eller styrke til å bryte et uheldig mønster? Eller kan den gi uheldig påvirkning og oppmuntre de som har samme lidelser som Lia til å fortsette? Kanskje gir boka noen en slags fellskapsfølelse med Lia, akkurat som Lia selv deltar på et nettsted for ”likesinnede” hvor alle oppmuntrer hverandre til å presse seg enda litt mer. Jeg aner ærlig talt ikke. Men for de som synes det er vanskelig å forstå hva spisevegring virkelig er tror jeg at jeg kan anbefale denne. I hvert fall virket den troverdig på meg. Dessuten er den særdeles godt skrevet.