Og så har man lest noen barnebøker igjen! (Skal det ingen ende ta?)

Først har jeg pløyd (og delvis skumma) meg gjennom Historien om Despereux med undertittel ”historien om en mus, en prinsesse, litt suppe og en trådsnelle” av Kate DiCamillo. En aldeles fortryllende bok.... nei bare kødda : en pratsom, omstendelig og affektert sak om en mus som straffes fordi han kommer i for nær berøring med et menneske, altså prinsessen, og dermed puttes i et fangehull. Av andre medvirkende er brutale rotter, fengselsvoktere og tjenestejenter. Av en eller annen grunn har mange av personene franske navn, selv om originalspråket er engelsk. (Fint skal det være sa kjerringa hun snøt seg i damaskduken). Det virker som forfatteren er engstelig for at leseren ikke skal få med seg budskapet i boka, og etter hvert blir det temmelig enerverende med forfatterens stadige henvendelser og forklaringer for sin ”kjære leser”. Nok en bok av den nostalgiske gammelmodige typen. Les heller Stuart Mus av Elwin Brooks White. Det er kanskje lettere sagt enn gjort forresten, siden boka ikke har blitt trykket opp igjen siden 1948. (Finnes en utgave på lyd fra NRK/ Lydbokforlaget i 2003) .

Så har jeg lest Onkel Arne; Moderne fiskerier av Bjørn Arild Ersland og Annlaug Auestad. Boka er en fin mix av landkrabben Ersland personlige opplevelser på svogerens fiskebåt blandet med fagstoff. Og med spenstig layout og illustrasjoner. At det går an å lage noe så morsomt om et i utgangspunktet tørt tema som ”moderne fiskerier” er ganske imponerende! Omnipax er i ferd med å bli fagbokforlaget de luxe! Boka er som jeg har vært inne på før nominert til Bragepris. Og da har jeg i hvert fall lest EN av de nominerte barne- og ungdomsbøkene.

Derimot ble jeg ikke fullt så imponert over ”Sjøsigøyneren” fra samme forlag. Hovedpersonen en gutt hvis far er misjonær i Sørkinahavet. Mor er streng og overbeskyttende og far er veik. Personskildringene blir litt livløse og boka blir aldri særlig spennende trass i en tsunami. Illustrasjonene er bemerkelsesverdig stive og amatøraktige. På en tegning er det faktisk ikke mulig å se hva som er fram og bak på personen.

PS: Og apropos Brageprisen; i mellomtida har jeg oppdaget at det i tillegg til den nominerte er kommet ut intet mindre enn TRE biografier om Henrik Wergeland for barn og ungdom i år, fra henholdsvis Gyldendal, Aschehoug og CappelenDamm. Så da skulle man tro at behovet for biografier om HW er dekket for en god stund framover. I hvert fall til neste jubileum. På NLB har vi lest inn Gyldendals, og hvis noen nå begynner å lure på hvorfor jeg valgte den og ikke de to andre så får de bare fortsette med å lure. (Men hvis nasjonaldikteren blir en hit blant unga er det ingenting i veien for at vi produserer resten også. )