Boka burde appellere til både de som elsker vinter og vintersport og faktisk også til de litt mer lunkne. Boka er skrevet med humor og et skjevt blikk. Jeg har faktisk en mistanke om at forfatteren selv ikke er den ivrigste i skiløypa og bakken. Gjør ingen ting! Kanskje akkurat denne litt undrende avstanden til norske vintertradisjoner er grunnen til at boka har blitt så vellykket. Boka kan i så måte minne litt om tegneserien Basen av Bjørn Ousland som det dessverre bare er spor igjen av på Skiforeningens webside. (Hvorfor Skiforeningen???).
Boka er en herlig mix av nåtid og tradisjon. Vadmel, lusekofter og mer moderne utstyr. (Dog med mest vekt på Tradisjonen med stor T). Oj! Holdt på å glemme nikkersen! Her finner du det meste som hører med, kvikklunsj, skismøring (omdøpt til slix, befriende at forfatteren har unngått merkevarer), termos, appelsiner, skiskrape (den gamle typen som er umulig å få tak på lengre, MED kork), etc.
Og kanskje akkurat fordi forfatteren står litt på sidelinja finner vi ingen ting av de vanlige motsetningene mellom de ulike vinteraktiviteter, her lever de side ved side i full harmoni.
”Det ruses i kraftige motorer og lukten av eksos og motorolje er intens. Spenningen er til å ta å føle på”.Ikke en gang rally på vidda er kontroversielt! Et annet eksempel jeg kunne ha nevnt er ”den snuskete snøskutergjengen” som diskuterer dagens sportsbegivenheter heftig. Mens de spiser flesk og duppe.
Hvert bilde går raust over et helt oppslag, tekstene med en herlig snert og fin blanding av naivisme og humor! Samtidig er den norske vinter- stemninga ivaretatt. Får vel ta med at vi finner både katter, harer, hunder og til og med elefanter (!) i menneskeskikkelse. Som bajasen Oddvar Brakkstaven som ”hopper ut fra et hyttetak så det blafrer i vadmelsbukene”. Elefantsnabelen er med på å forhindre at det blir ”krampenorsk”. (Nei da, bare slå av den youtubevideoen du!).
Mangler det ikke noe?
Ingenting å sette fingeren på?
Jo:
Den Norske Nistepakka, da, Bjørn Rune! Med mellomleggspapiret som blåser av gårde på høyfjellet?
Kanskje noen vil savne Solo og solbærtoddy også?
Og i stedet for ”kjekssjokolade” burde det kanskje ha stått Kvikklunsj.
Isfiskeren burde kanskje blitt forunt ei lommelerke? (Kalt å sitte en hel dag på isen). Hører liksom med. (Men pipa er i hvert fall på plass).
Den eneste idretten jeg savner er aking.
Nei, glem det forresten:
”Litt lengre borti hogget feller to tøffe tømmerhuggere trær så flisene fyker. Her skal den styrtrike rattkjelkekongen Hjalmar Yatzi bygge sitt omstridte hyttepalass”Genialt! Akinga ER med! (Nei det er ikke slik man driver moderne tømmerhogst, men anakronismene er noe av sjarmen med denne boka!)
Et annet eksempel på anakronisme er jo den KVINNELIGE hopperen med gammelt utstyr. Og med 60 – talls hoppestil! Den gode gamle hoppsportstemninga blir i hvert fall vekket til live! (Begynner for resten ikke wordcupsesongen snart? Hadde passa fint å sitte å sløve foran TV-en i dag etter sesongens lutefiskpartaj. Og litt for mange akevitter.)
Kanskje BURDE det ha vært med en Kandahar-binding på illustrasjonen av isfiskeren? Siden den ble nevnt i teksten og det er så mange detaljer ellers? (Her kunne jeg vært frista til å komme med en kommentar til de nymotens idiotiske NNN- bindingene!)
Og kanskje BURDE det ha vært noen vafler eller markaboller på tallerkenene på illustrasjonen av Beksømstua. Men likevel : stemninga fra markastuene etter en lang skitur er ivaretatt!
Er det for resten mulig at ”den ene skia glipper og den andre kladder”? Pirk! Pirk! Dette er altså ingen lærebok om norsk vintersport.
Mitt favorittbilde?
Tja: kanskje det på tittelbladet. Av skiløperen som står foran alle skiltene på pålen og skal velge seg en løype. Eller det av skipolitiet som tar hånd om en hensynsløs fartsdemon på monoski i kuleløypa. Som ”ilegges en klekkelig bot på stedet”. Eller det av fuglekikker Karstein Kolibri som sitter på utedoen og får øye på en uhyre sjelden fugl? Nei jeg tror det må være det av den ensomme skiløperen som sliter seg hjemover i skumringen.
Boka burde ha et bredt publikum. Ikke bare barnehagene som for ørtenoghundretusende gang kommer til biblioteket for å låne vinterbøker.
Dette er også gaven til han eller henne som har alt!
Og ellers en trøstebok for alle som savner de gode gamle snøvinterne.
For resten : etter å ha blitt påvirket av optimismen i boka : jeg er overbevist om at det blir muligheter for noen skiturer denne sesongen også!
PS: Hva interfolierte bøker er for noe? Man tar rett og slett boka fra hverandre, legger inn gjennomsiktige ark (folieark) med blindeskrift og binder inn hele sulamitten på nytt. Slik at blinde (for eksempel foreldre) skal kunne lese for seende (barn). Ikke alle bøker egner seg like godt til dette formålet, boka bør blant annet ha en tekst som forteller ganske mye om bildene.
PS 2. Ad sangen jeg snører min sekk, jeg spenner mine ski: jeg fant ingen ting på Youtube men her kan du finne en (rimelig utradisjonel) lydsnutt.
PS 3 : Fant teksten på websida Barnekoordinatoren. ”Et greit sted for barn”. Om ALLE sanger av Margrethe Munthe er ”greie for barn” i dag kan man vel diskutere. Denne sangdikteren fikk en uforståelig revival i 90-åra. Vi burde vel snart være kvitt henne nå. (Bortsett fra på nettstedet Barnekoordinatoren.)
PS 4 : Når unga begynner å synge ”Jeg spjærer min sekk, jeg brenner mine ski” er det i hvert fall på tide å finne andre sanger til sangtimen.
Og aller siste PS:
Hurra for at bokmessa er tilbake igjen. Gørrtrivelig å gå rundt å se på den norske forlagsfloraen. Selvom Gyldendal, Piratforlaget og andre storinger (ikke uventa) tok svært stor plass. Hvis du irriterer deg over dette kan du bare finne standen til Magikon og roe deg ned med noen av billedbøkene. Du vil garantert bli på bedre humør!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar