Og vi kaster og vi kaster og det blir så fint og flott!

Og nå snakker jeg om utluking av uaktuell litteratur i bibliotekene, populært kalt kassering. Eller bokpleie. Plutselig fikk denne noe trivielle men nødvendige del av bibliotekarenes oppgaver offentlig oppmerksomhet i Morgenbladet. Noe som ikke gikk helt upåakta hen på bibliotekarpostlista. Også Tord Høvik som underviser på HiO, avdeling for journalistikk, bibliotek- og informasjonsfag eller på godt norsk Bibliotekhøgskolen har sine kommentarer på bloggen Plinius, blant annet her. Nå er jo ikke kassering noe helt nytt fenomen. Men i ”gamle dager” ble bøkene stille og rolig revet i stykker på bakrommet.

Da jeg gikk på bibliotekskolen i 70 – åra lærte jeg at kasseringer var noe som måtte foregå i ytterste hemmelighet, vi kunne IKKE selge bøkene eller gi dem bort, og de måtte nærmest pulveriseres i sine enkelte bestandsdeler slik at folk ikke skulle falle for fristelsen til å plukke dem opp på søppeldynga og i verste fall levere dem tilbake til biblioteket. Eller gi uheldige signaler til de bevilgende myndigheter! Andre tider nå gitt, enkelte legger like godt ut hele moroa på webben! (Eia var jeg der!) Og det var altså dette som fikk Morgenbladet til å gå av skaftet. Her et intervju der Jannicke Røgler gjør en glimrende jobb for å forklare kasseringens velsignelser.

EGNE KASSERINGSOPPLEVELSER
Jeg sier det med en gang: jeg har svart belte i kassering. Jeg regner med å ha kassert bøker i et antall på 5 sifre og det må da være noen ti-tusener. Takk til Grethe Dahl, den siste bokbestandsinspektør på Deichman som lærte meg å kassere under motto bedre å kassere for lite enn for mye.

Jeg skal IKKE komme inn på den omstendelige rutinen med etterpå å nappe ut i kortkatalogen før EDBfiseringas tidsalder. Tenk på det du, neste gang du irriterer deg over å måtte trykke på ja-knappen for hver gang man scanner en kassert bok (Hvis da Bibliofilbibliotekene fremdeles må gjøre dette, det var i hvert fall nødvendig for 6 år siden, da jeg jobba på Deichman).

Min mest irriterende opplevelse var da jeg kasserte en samlebiografi om 70 kjente kvinner med emneanalytter (katalogkort) for hver bidige biograferte kvinne. (Husker ikke tittelen på boka.) Jeg burde vel ha spart katalogkortene som et minne.

EKSEMPLER PÅ BØKER SOM BØR KASSERES

• Fagbøker gått ut på dato.
• Skjønnlitteratur gått ut på dato. (Ung i dag-bøkene, Treff-bøkene, mesteparten av 70 og 80 – åras barne- og ungdomslitteratur etc etc).
• Overflødige eksemplarer.
• Alle bibliotek trenger heller ikke å ha alle bøker av alle forfattere.
• Bøker som det i og for seg ikke er noe gæernt men som bare står på hylla år ut og inn.
• Stygge og slitte bøker.
• Og så var det den derre lufta på hylla, da!

LOPPEMARKEDER
Jeg husker første gangen vi hadde loppemarked på Deichman, det måtte ha vært i begynnelsen av 90 – åra. Dette ble annonsert med brask og bram, og begivenheten fant sted i Foredragsalen. Riktig morsomt var det. Da var det fremdeles litt kontroversielt for noen, men i dag er et jo blitt helt greit å ha en loppehylle i publikumsavdelinga. Heldigvis.

Men hva med omløpshastigheten i loppehylla? Det er jo litt trist å finne igjen de samme bøkene uke etter uke. Det begrenser seg vel litt hvor ivrige folk er til å betale for bøker de ikke gidder å låne gratis! Og gamle stortingsmeldinger o. l. kunne kanskje gå rett i søpla?

BØKER MED DÅRLIG OMLØPSHASTIGHET
Så over til de utdaterte bøkene som ”ingen” låner og som bare er ”hyllevarmere”. Plutselig fikk jeg en akutt omsorg for de stakkars lånerne som synes det er moro med gamle databøker fra 80 – åra som Jannicke referer til. Og som LIKER de litt sære utgåtte utdaterte slitte bøkene som ikke lånes oftere en hvert 20. År og knapt nok det. Enten det nå er journalister i Morgenbladet eller andre. Her en bloggpost om barnebøker vi absolutt ikke bør ha ”ute blant folk” men som noen likevel vil lese.

• Jo da, man KAN søke opp bøker på webben.
• Ja da, bøkene ER tilgjengelige i magasiner eller via fjernlån for spesielt interesserte.

Men noen foretrekker den fysiske kontakten. Og å gå rundt i hyllene blant gamle bøker. Hvordan skal vi møte disse lånernes behov?

• Henvise til loppehylla?
• Eller nærmeste antikvariat?
• Prøve å overbevise om at vi (bibliotekarene) veit best hva lånerne bør låne?

Parolen må bli: biblioteker som har magasiner må åpne dem for publikum! (Så vidt jeg veit er det flere bibliotek som gjør det allerede i dag). Hvis man frykter rot i hyllene (noe det absolutt er grunn til) kan jo sette ut traller og oppfordre folk til å legge bøkene der.

PS: På min gamle arbeidsplass er det fire etasjer med bøker under hovedutlånet. Et eldorado for all bibliofile. I dag et lukket paradis.

PS 2 : Jeg innrømmer det gjerne : noen ganger klør det i fingra når jeg ser kassable bøker i bibliotekhyllene. Men klarer å beherske meg.