Jakten på en konge

Forfatterens prosjekt er å komme under huden på en ukjent konge. Og ”gjøre ham mer levende i våre øyne”. Den kongen som altså var mellom den mer berømte kong Sverre og han som forårsaket dette populære skiløpet. (Litt færre drikkestasjoner under premieren. Og gudene veit hva slags pulver og glidemiddel de brukte. (Nei, nå snakker jeg om skismøring!) )

Nærmere bestemt Håkon Sverreson. Det er lite man veit om ham, men Ewo gjør så godt han for å bli kjent med ham. Vi – leseren – er altså vitne til hvordan forfatteren strever for å forstå denne personen, og han jobber hardt for å få med seg unge lesere til å leve seg inn i de problemer den unge kongen har, for eksempel at det ikke er så greit som ung mann rundt 20 å måtte overta som konge etter sin far. Forfatteren tar ingen sjanser på at kidsa av i dag vil finne dette interessant uten at han leier dem med seg gjennom historien med et sprelsk språk og anakronistiske virkemidler. Og kanskje han har rett. I hvert fall er det et bevisst valg han har tatt og jeg er i hvert fall med på moroa!

Forfatteren gjør også bruk av en fiktiv tidsmaskin, og intervjuer vår mann og noen fiktive eksperter blant annet på giftmord, med flere. Han intervjuer også virkelige fagpersoner. Det kommer alltid klart fram hva som er fiksjon, hva som er fakta, hva vi veit helt sikkert, og hva han antar. Og han legger også fram forskjellige teorier. Og han har en solid bibliografi. Med andre ord : solid arbeid!
Etterordet ”Hei Håkon. Noen siste ord til deg” er rørende lesning.

Så kan man jo i det vide og det breie diskutere om det virkelig er nødvendig å

• La hovedpersonen ha en fiktiv blogg (!)
• la ham ta med seg en powerpoint
• la ham – etter at powerpointpresentasjonen skar seg – sitte å spise skolebrød og drikker cola mens han samtaler med sin biograf. (Altså Ewo). (Etter å ha fuska i powerpointfaget selv – likte akkurat denne! Powepoint er no dritt! )
• La kongen ha en videodagbok
• Fiktive TV-reportasjer, blant annet fra barnehagen (!) til lille Håkon fem år

Noen ganger tipper det over med påfunn ala ”en minstepensjonist med rullator kunne ha levert det kjappere” men kjedelig er det ikke! Kanskje han skulle tatt seg tid til å gå gjennom manuset en gang til før han kastet seg over neste marg&bein - bok? Men – Jon Ewo kan skrive - han har en tydelig stemme og en sprelsk skrivestil. Og dette er gøy!

Så noen spørsmål:
1) Kan boka brukes i forbindelse med oppgaver?
Kanskje ikke helt enkelt. Og det var vel kanskje heller ikke hensikten med boka. Dessuten vil nok enkelte lærere ergre seg grønne når han lar ”tre trøtte biskoper hyle innpå svart kaffe” noen århundrer før kaffen kommer til Europa.

2) Og så var det spørsmålet jeg stiller meg om og om igjen – sikkert til kjedsommelighet.
Er dette rette boka for unge mennesker som allerede ER interessert i historie? Eller vil DE foretrekke mer saklig stoff?

3) Vil ungdom som er helt uinteressert i historie og middelalder ( er sikker noen) bli mer interessert etter å ha lest denne boka? Jeg har ingen svar men synes at Jon Ewos prosjekt er et godt forsøk.

Jeg har før blogget om denne ikke helt uproblematiske sjangeren HER

Så til slutt litt om format og layout. Ouslands illustrasjoner kler teksten for å bruke en klisjé. Noen bilder er morsomme og noen har både ro og ømhet for den lille Håkon. Faktisk veldig gode. En bra variant av det klassiske Birkebeinermaleriet finner man også. Formatet er derimot uhåndterlig. (Stor, tung og kvadratisk). Ikke T-banebok. Også litt for stor som sengelektyre. Siden sidene er så brede og teksten satt opp med to spalter – den KAN bli litt overveldende mye tekst. Og disse faktarutene med brun tekst på gulbeige strie : teksten er ikke så helt lett å lese.

PS: Ikke dårlig : tre bloggposter på en og samme dag. Men nuh skal jeg ut i et fine vårværet!