Ungdommens (?) kritikerpris

Ikke for å skryte men i løpet av de to siste måneder har jeg lest samtlige av de nominerte bøkene til Ungdommens kritikerpris.

ER DETTE EGENTLIG NOEN GOD IDÉ?

Men asså; ER dette bøker å tilby dagens 16 og 17 – åringer? Kunne ikke franskmennene ha dette konseptet for seg sjæl? Er det i det hele tatt overførbart for norske forhold? Tenker nok at kidsa skal få kjørt seg nå ja, hæ hæ hæ!

BLIR LITTERATUROPPLEVELSEN ØDELAGT?

For en tid tilbake leste jeg en artikkel av Levi Henriksen i Aftenposten hvor han i sin typiske småkoselige stil forteller om da norskundervisninga greide å ødelegge Tarjei Vesaas for ham da han ble tvunget til å lese Det store spelet på ungdomsskolen. Selv i voksen alder har han ikke lest noe av denne forfatteren. ( Egentlig tror jeg at dette er en forfatter Henriksen ville like hvis han tok sjansen men det er jo hans problem.) Og hvem har vel ikke blitt utsatt for det samme i sine fordums norsktimer, det var jo ikke før jeg som voksen leste boka på nytt at jeg så storheten i Johan Boiers Den siste viking. (Derimot likte jeg veldig godt Kiellands Gift, og det kan vel være fordi hovedpersonene her var på min egen alder, og det derfor var – trass i tidsforskjellen – lettere å identifisere meg både med ”lille Marius” og vennen Adam. )

Kan man, ved å presse ungdommen til å lese bøker de med all sannsynlighet ikke ville ha valgt sjæl, gi dem ( i noen tilfeller enda mer?) aversjon mot lesning? Det er i det hele tatt ikke vanskelig å finne motargumenter for denne prisen.

FEIL BØKER? BURDE DET HA VÆRT NOEN HELT ANDRE?

I en artikkel i Klassekampen i 2009 går Arne Svingen og Steffen Sørum hardt ut mot denne prisen. Det burde ha vært valgt andre bøker, ungdommene burde ha bestemt selv og Steffen Sørum hadde fortrukket at ungdomsbøker fra hans eget forlag Cappelen Damm hadde vært blant de nominerte. Dessuten foretrekker ungdommen mest krim.

Kort etter kom det et svar fra en norsklærer. Hun mente at elevene måtte ”lese litteratur som gir dem noe å strekke seg etter” og synes det ”blir litt merkelig at vi ikke skal veilede de fremover mot voksenlitteraturen”.

OG HVORDAN HAR DE STAKKARS ELEVENE DET, DA?

I en reportasje i Aftenposten fra 2006 om juryklassen VK1 Elektro på Nesodden videregående synes elevene at det er

• for mange små detaljer forfatteren henger seg opp i og som gjør boka lang og kjedelig.
• Slitsomt med alle hoppene i tid.
• ”Jeg er ganske lei bøker nå, har ikke så lyst til å lese mer på en stund. ”
• Altfor mye tenking.
• En sånn poetbok, der en må lese alle setningene fem ganger, og ennå så skjønner man dem ikke
• Men - bedre enn vanlig norsk

Elevene i 1 C almenfag på Fagerborg sa samme år at

• Jeg skjønte den ikke i det hele tatt
• Men det er et spennende prosjekt å være med på
• ”Armand V var skikkelig kjedelig. Hovedpersonen går jo bare opp og ned Kirkeveien.
• det er bare masse unødvendige ting som blir sagt”
• Noen har ikke en gang lest 8 bøker i løpet av et helt liv
• ”Vi føler nok mer entusiasme om vi kan relatere oss til boken, forklarer Christopher”

Men en elev sier at hun er

• ”takknemlig for at vi unge får si noe om litteratur. Vi kjenner dem ikke godt, og kan si noe om dem uten å føle ærefrykt!”
• De tror at de - i motsetning til bokanmeldere som sikkert må ta hensyn, kan gi en ærligere tilbakemelding fordi de er uavhengige.
• I tillegg vil de tolke ut fra sin egen hverdag, og dermed lese bøkene på en annen måte enn det de voksne gjør.
• ” Maria gleder seg aller mest til å diskutere litteratur med likesinnede, mens Henrik trekker frem interessen for film. Flere i vår aldersgruppe ser film i stedet for å lese, og da snakker vi mer om film. Nå blir det samme med bøker, og det er vi ikke vant til. ”

- OG NORSKLÆREREN?

Det alle kan være enige om at dette prosjektet setter store krav til norsklæreren. Han/ hun burde være mer enn normalt entusiastisk. Finnes det slike lærere? Selvfølgelig gjør det det:

”Jeg leser “Jimmen” akkurat nå. Den er en av de nominerte til Ungdommens kritikerpris, og jeg er lærer i en av klassene som sitter i juryen. Hvordan vil ungdommen ta imot denne diktsamlinga? Det gleder jeg meg til å finne ut. De er ute i praksis nå, men vi skal jobbe med den de to neste ukene. Tynn bok, men den kan gi litt hodebry, er jeg redd.”

(Som dere kan se klarte jeg ikke å dy meg for å kommentere jeg også. NRK; nå kan dere fjerne de dumme spamkommentarene. )

OG KONKLUSJONEN BLIR?

Før jeg gir meg til å tippe hvilken av årets nominerte som vinner prisen bør jeg kanskje komme med en slags konklusjon?

• Hva mener for eksempel jeg om denne prisen?
• Er opplegget helt ”Over Ævne” for å sitere tittelen på nok et verk vi ble ”tvangsfora” med på gymnaset i en fjern fortid?
• Risikerer vi å kaste ut babyen med badevannet? (Med det mener jeg som alle sikkert skjønner å gi elevene varige aversjoner mot alt som har med litteratur å gjøre!)
• Eller kan deltakelse rett og slett gi litt selvfølelse. Tenk at noen er opptatt av hva jeg, en ganske vanlig ungdom på videregående skole mener om denne boka?
• Tenk at noen stoler meg! / Dette får du til gutten/ jenta min/mi .
• ”Jeg føler jeg har fått veldig mye utbytte av prosjektet både når det gjelder lesehastighet, leseglede, jeg har fått lese flotte bøker, en flott Oslo-tur, et flott møte med forfatterne.” sier en elev fra 08/09-juryen ( sitert fra Les! egen nettside.)
• Og - er de ikke litt kult da? Jeg mener å plukke ut 8 bøker uten tilrettelegging meg her og tilrettelegging meg der og uten å ta hensyn til målgruppa.

Her et bilde av elever ned Mære Landbruksskole i Nordtrønderlag, framtidige bønder og agronomer og hva veit jeg, fordypet over det ypperste av norsk litteratur i dag. Ikke no’ terping på de ”fire store” herigården nei!

En ting er i hvert fall sikkert: dette opplegget står og faller med norsklæraren!
Lenge leve alle engasjerte norsklærere som formidler litteratur til den oppvoksende slekt. (Og måtte de uengasjerte i standen finne seg noe annet å gjøre!)

OG VINNEREN BLIR???

Min vane tro må jeg jo prøve å tippe hvilken bok som vinner:

Her har vi altså lista over årets nominerte

• Ingvild H. Risøi: Historien om Fru Berg.
• Tomas Espedal: Imot naturen.
• Øyvind Rimbereid: Jimmen.
• Marit Eikemo: Samtale ventar.
• Merethe Lindstrøm: Dager i stillhetens historie.
• Ragnar Hovland: Stille natt.
• Anders Bortne: Ismannen.
• Stig Sæterbakken: Gjennom natten.

Kristoffer ... unnskyld Christopher – dette er tross alt en vestkantskole - sier at ”Vi føler nok mer entusiasme om vi kan relatere oss til boken”. Og kanskje er den unge mann inne på noe her. Det er flere ( påfallende mange?) samlivsromaner, med handling fra middelklassen og om middelaldrende – og aldrende – blant bøkene på lista.

Og hvis det gjelder å finne bøker som gir muligheter for identifikasjon er mitt hete tips Historien om Fru Berg av Ingvild H. Risøi. Kanskje også Ismannen av Anders Bortne som muligens kan være lettere å komme inn i for utrente lesere. Dessuten kan jo kanskje en slik ekstremsportslig prestasjon som ismannen bedriver imponere gutta på idrettsklassen på Persbråten. Og tipper mange vil kjenne seg i igjen hos den stakkars 12-årige jegpersonen som er havnet midt i foreldrekrigen. Ser heller ikke bort fra at Samtale ventar av Marit Eikemo kan fenge ( spesielt jenter ?) selv om hovedpersonen er godt over 30. Har ikke denne noe av chic litt- litteraturens ingredienser? Dessuten er denne - sammen med Hovlands men den KAN kanskje oppfattes litt sær?- de eneste morsomme.

Men alle veit jo hvor uforutsigelig ungdommen kan være. En rask oppsummering blant elevene på Mære landbruksskole ”avslører imidlertid at både Anders Bortnes «Ismannen» og Stig Sæterbakkens «Gjennom natten» har overrasket de unge leserne positivt.”

Dette blir skikkelig spennende folkens! Prisen skal deles ut første torsdag i mars, samtidig som Kritikerprisen. Følg med følg med...