”Jeg begynner å bli gammel; jeg kjenner ikke meg selv. Det har alltid tiltrukket meg, dette bildet av alderdommen : den gamle mannen og den unge jenten.”I et bibliotek, mens en nyttårsfest er på gang i samme leilighet, sitter en mann i slutten av 40 åra med en noe yngre jente (bør kanskje legge til : over den seksuelle lavalderen) på fanget, som han altså har sex med. Hovedtemaet i denne boka er samliv og forhold med vekt på relativt store aldersforskjeller; derav tittelen Imot naturen. På bokas omslag ser vi et par med karnevalsmasker. Disse maskene forekommer også i boka. For å demonstrere det skambelagte?
Siden skriver forfatteren om det famøse forholdet mellom Abelard og Héloïse. Abelard var en teolog, filosof, musiker og poet (!) som levde på 1000-tallet, men i dag er han mest kjent for sitt forhold til den atskillig yngre Héloïse. Denne historien – som får en særdeles trist endelikt - er skrevet med intensitet og patos.
Her et samtidig portrett av det kjente kjæresteparet
og her det overdådige gravstedet i Cimetière du Père Lachaise i Paris hvor de endelig og i all evighet hviler sammen. Sånn kan det gå! (Note to myself : neste gang jeg er i Paris...)Boka hopper litt fram og tilbake i tid, vi følger jeg-personen helt tilbake til 16-årsalderen da han får jobb i industrien, og har en jevnaldrende kjæreste. Vi blir også med jegpersonen til Guatemala på den tida Daniel Ortega hadde makten. Dette fordi kona som er skuespiller hadde teateroppdrag der. (Her er det altså for en gangs skylden mannen som må innordne seg konas karriereplaner.)
Siden hovedpersonen/ jegpersonen (uups!) kaller seg Tomas kan man jo begynne å lure. Er dette nok en selvbiografisk roman? Et sted i boka referer da også Espedal litt morsomt til Knausgårds kamp.
”Hvordan våger han, det er jo helt utrolig, han er ikke riktig klok, sa hun.Regner med at dette er ment noe ironisk. Dette intervjuet i Natt og dag viser at mye tyder på at også Espedal bruker av sitt eget liv. (Vil ettertida snakke om den litterære perioden vi nå er inne i som den selvbiografiske perioden? )
Så leste vi videre.
Helt til jeg la boken min ned og så på henne; leste du det? spurte jeg. Hvordan våger han, det er jo helt utrolig, han ødelegger seg selv, sa jeg. ”
Ellers ble jeg for min del vel så fascinert av at Espedal fremdeles bruker gammeldags skrivemaskin. Dette sier han mye interessant om i det samme intervjuet:
”Folk som sitter foran en data går inn på Facebook når de er trøtte, og mister konsentrasjonen. Jeg sitter der i to timer, og ingenting skjer. Hvis jeg skulle sjekket andre ting, engasjert meg i alt mulig, ville jeg mistet stillheten som skal til for at det kommer noe nytt. Skrivemaskinen gjør ikke bøkene mine mer autentiske, men bedre. Det vet jeg. Jeg har skrevet én bok på data, Hotell Norge (1995), den ble tjukk og forholdsvis dårlig. Jeg skriver sidene mine tre–fire ganger. De fleste bøker som blir utgitt nå, er skrevet én gang. Det kan jeg se. Pc-en lurer deg, du retter og tar vekk, i stedet for å skrive på nytt igjen. Det er en kvalitetssikring av mitt eget arbeid. Jeg røyker jo når jeg skriver, og drikker noen ganger også. Det er en arbeidsform jeg har funnet som funker jævlig bra.”Og - har jeg ikke gjort meg noen liknende tanker sjæl?
Det som grep MEG mest ved boka er når hovedpersonen – i dobbel forstand – går ned i kjelleren på grunn kjærlighetssorg. ”Notatbøkene” ( siste del av boka) er en særdeles selvutleverende tekst.
Som vel de fleste har fått med seg fikk Espedal Brageprisen for denne boka.
Her et fotografi fra brageprisutdelinga hvor Espedal gir kulturministeren en klem - eller er det omvendt. For å være litt morsom; ingen oppsiktevekkende stor aldersforskjell mellom partene på dette bildet. (For en sosietetsfotograf går ikke verden tapt i meg!)Om jeg likte boka? I den grad det er av interesse er dette av de bøker jeg-kan-se-er-gode-men-kanskje- det-ikke- er -flere-bøker-av-denne-forfatteren-jeg-prioriterer-å-lese-først.
Til slutt over til bokas sjanser til å hevde seg i Ungdommens kritikerpris. Eller for resten ... jeg tror heller jeg kommer tilbake til akkurat det i seinere blogpost. Ellers kommer jeg bare til å begynne å gjenta meg sjæl.
Og når det gjelder testen ”Deichman bedre enn sitt rykte?” tror jeg at jeg avslutter denne nå. Alle bøkene jeg reserverte har jeg nå mottatt. Alle i god tid innen den tida jeg ble lovt! Lenge leve Deichman! Ellers – med all risiko for å bli sett på som bakstreversk - gruer jeg meg til den dagen kommer at man kan sitte hjemme hos seg selv ved si egen maskin å få E-bøker rett inn uten å ta seg turen til biblioteket. Men etter hva jeg skjønner vil dette fremdeles ta sin tid. Jeg gjør som strutsen og stikker huet i sanda!
Og angående store aldersforskjeller i kjærligheten : det er jo nesten ikke til å unngå å få assosiasjoner til denne vakre sangen, imidlertid med en mer uskyldig vinkling - og mindre skambelagt - enn i Espedals bok! (Skjønt noen vil kanskje kalle dette ”gubbefantasier”.) For puritanister: her originaltektsen.
PS: Apropos Ungdommens kritikerpris: jeg har også lest Jimmen av Øyvind Rimbereid men synes ærlig talt at denne boka fortjener en egen blogpost!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar