Lettlest meg her og lettlest meg der

Først to bøker i spenningssjangeren.
Gamer av Tor Arve Røssland handler om ungdommer på videregående som begynner å spille et nytt dataspill sammen. Og akkurat det kan jo kanskje fenge ungdom, siden dette er en verden de kjenner og er fortrolige med. Inn på arenaen kommer en ny ukjent og noe eldre mann som foreslår å starte et så kalt guild. Dessuten utsettes hovedpersonen for virusangrep og hacking.

Det skjer også ting i den virkelige verden, flere i gjengen blir brutalt slått ned. Det hele oppklares til slutt og akkurat den oppklaringa kom jo veldig raskt da! Kanskje fordi lettlestsjangeren med de krav som stilles til bokas begrensede sideantall gjør det vanskelig å bygge ut noen skikkelig intrige?

Det jeg reagerer mest på med denne boka er setningene.

”Har en PC til nærmere tjue tusen.
Men jeg betalte bare ni tusen for delene.
Jeg likte å sette den sammen.
Kommer nok til å drive med data.
En eller annen gang i fremtiden." s 9.

Som man ser er flere av setningene ufullstendige. Jeg er ikke så sikker på at det er lettere å lese

”Kommer nok til å drive med data.
En eller annen gang i fremtiden.”

enn ”Jeg kommer nok til å drive med data, en eller annen gang i fremtiden”?
I hvert fall synes jeg at disse oppkutta setningene ble litt slitsomme i lengden.

En annen bok i den samme serien, ”Skumring”, er Psyko av Widar Aspeli. Mens Røsslands bok er på 137 sider, er Psyko på 59. Altså under halvparten så lang. Oppsettet er ganske likt, men setningene er mer fullstendige.

Som i Røsslands bok er også denne boka skrevet i første person. Hovedpersonen er sykelig opptatt av Pia, og har i det hele tatt et usundt forhold til det motsatte kjønn. Pia på sin side tar hevn. Handlingen er ikke helt enkel å forstå. Kanskje har intensjonen om å skrive så kort som mulig gått på bekostning av begripeligheten. Det blir ganske mye som overlates til leseren.

Det er som dere skjønner ganske dystre saker som skildres. Bortsett fra at omslaget er mer påkostet, minner begge bøkene meg om Siriusserien fra 70 – åra. (Bortsett fra at disse var mer lesepedagogisk lagt opp enn jeg - med mine ringe pedagogiske kunnskaper - tror at Røsslands og Aspelis er.) Disse handlet også gjerne om de triste sider ved ungdomstida, om skulking, kriminalitet og annen elendighet. Kravet til lettlesthet har også lett for å gå utover personskildringene, som kan bli ganske flate. Har det egentlig kommet ut noen lettleste ungdomsbøker som er bedre enn Kriss Kross av Jon Ewo fra midt på 90 - tallet? Denne boka hadde også en god del humor, noe som er sjeldent i den lettleste ungdomsboka.

Både Røsslands og Aspelis bok har fått støtte fra Leser søker bok. Det samme har Bebe av Bente Bratland, også fra samme forlag. Her er handlinga enkel og ikke til å misforstå. Jegpersonen er ei ung jente, forelsket i samme gutt som venninna, med i handlinga er også en litt tykkfallen men på alle måter trivelig gutt (og her glimter det også til med litt personskildring) og en eldre klok dame som får jegpersonen til å gjøre noe med situasjonen i stedet for bare å syte.
Boka har en

• Helt grei handling
• En helt grei moral
• Kort sagt; en helt grei lettlestbok.

Eli Sætre Follerås er som alle andre barne- og ungdomsbibliotekarer desperat etter gode lettlestbøker, og skrev en bloggpost hvor hun utfordrer forlagene. Vel verdt å lese. En årsak til denne mangelen på gode lettlestbøker KAN kanskje være at det er vanskelig å skrive gode bøker på oppdrag som attpå til skal passe inn i en lettlest-formel. I det hele tatt er kunsten å skrive gode bøker en vanskelig ... hmmm kunst.