What have they done to the rain

Vi befinner oss i en ikke altfor fjern framtid hvor en mystisk sykdom har rammet nesten alt liv og vegetasjon. En far og hans to døtre, Nanna ( 12) og Fride (6) har holdt seg skjult i en bunker under sommerhuset i 5 (!) år. Dette for å unngå smitte og for å beskytte seg mot desperate medmennesker. Moren som var lege ble igjen i byen for å hjelpe de syke og siden har familien ikke hørt fra henne. I begynnelsen av boka er jentene blitt desperate etter å komme ut av bunkersen mens faren, som har prøvd å undervise jentene og å gi dem en så normal tilværelse som mulig, er blitt alvorlig syk. Ekstra dramatisk blir det når jentene oppdager hvor lite mat de har igjen.

Snart sender faren jentene av gårde til deres gamle hjem, angivelig for å finne livsviktige medisiner. Nanna må altså – hun som knapt har rodd en båt i hele sitt liv – komme seg over et vann og siden– etter å ha vært under jorda i 5 år – gå gjennom en død by med gud veit hvilke farer som lurer og finne leiligheten som ble forlatt for mer enn 5 år siden, da hun bare var 7 år gammel – og attpå til med en 6-åring på slep. Og hvor skal de i mellomtida få mat i fra? Så er det da også en usedvanlig handlekraftig jentunge vi har med å gjøre, kanskje på grensa til det troverdige vil noen si.

Boka heter Høsten og den er skrevet av Jan Henrik Nielsen som er debutant. Det er mer enn fristende å sammenlikne med Veien av Cormac McCarthy, som er en sterk post-apokalyptisk roman. I Høsten er alle grusomhetene unnagjort før handlinga i boka tar til. Muligens fordi forfatteren har tatt hensyn til målgruppa. Eller fordi han vil skrive en annen historie.

”Alle ble syke. Det var mange som gjorde stygge ting. Mange flyktet fra byen, men de hadde ikke mat, så de måtte dra tilbake igjen. Vi så det på tv. Folk var redde og desperate. Det var sånn i andre land også. Men en dag sluttet de å sende og radioen ble også stille. Etter hvert ble alt stille. s. 128”

Bokas sterke side er omsorgen, samholdet og nærheten mellom de to søstrene. Den yngste har aldri levd et normalt liv og det er rørende å lese om Frides undring og hvordan Nanna på Frides spørsmål prøver å forklare hvordan det var å ha venner og hvordan barn lekte sammen før katastrofen. Og hvordan det var å leve som familie i en leilighet uten å måtte gjemme seg. Kort sagt å leve et normalt liv.

Boka fikk meg til å tenke på En mor til sommeren av Patricia Maclachlan; (Hvor ble for resten den forfatteren av?) Moren i denne boka er død for flere år siden, og storesøster forteller til sin lillebror som ikke husker henne hvordan det var å ha en mamma. For oss som har levd en stund kan "Høsten" dessuten minne om den norske barnebokklassikeren Veien til Agra, som også handler om to søsken på en farefull ferd med en vanskelig oppgave. Også i den boka må den eldste beskytte den yngste.

Dessuten er boka spennende. Leseren deler virkelig jentenes redselen for hva som kan dukke opp av farer. Hva (for ikke å si hvem) skjuler seg bak neste sving? Jeg kan vel røpe at alt ender godt til slutt, noen kan kanskje si på grensa til det realistiske og vel så det, men skitt au. Dette er jo tross alt en barnebok. Boka er lett å lese og bør fenge mange.

Personlig er jeg dessuten mer enn begeistret for at forfatteren har latt oss slippe alle disse ekle mutasjonene og all annen faenskap typisk for sjangeren.


Så litt musikk. Av en eller annen grunn kom jeg til å tenke på denne sangen, her med Marianne Faithful som gir en fin, litt barnslig tolking av sangen, litt i bokas ånd kan man si. Joan Baez er vel heller ikke til å unngå. Ikke dårlig dette heller.

En annen sang som Nannas omsorg for lillesøsteren uunngåelig gir assosiasjoner til er jo denne sangen. Opprinnelig var sangen skrevet for the Hollies men jeg tror vi heller velger Neil Diamond i dag.

PS; jeg er skikkelig fornøyd med å ha lært meg et nytt ord: post-apokalyptisk! Takk til Der JB som lærte meg forskjellen på dystopier og post-apokalypier.

PS 2: Denne boka lånte jeg på Røa på Deichman siden jeg hadde vært hjemme noen dager og ble akutt nysgjerrig etter at den samme JB hadde tipset meg om den. Samtidig tok jeg med meg noen andre bøker også. På Røa har de siden sist begynt med automatisk utlån. HELT fantastisk. Du legger bøkene i en bunke – likegyldig hvilken side opp. Du drar ditt fine røde Deichmankort, med illustrasjon av Lars Fiske, taster koden (som jeg heldigvis kom på sekundet før personalet måtte opprette en ny), trykker på en knapp (hvis jeg ikke husker feil) og så kan du VELGE om du vil ha kvittering eller på mail!!! Bra for publikum og fint for personalet som da kan bruke tida si på morsommere ting. Ikke alt med slike futuristiske greier som er av det onde gitt. For ikke å si dystopisk.

PS3 : Jeg lånte også noen bøker om festtaler, siden jeg må holde herrens tale på julebordet. Sant nok foregår det mye fælt i den dystopiske- eller post-apokalyptiske tida men der er det i hvert fall ingen som må holde herrenes tale!

PS4: Dette er bare den andre debutanten i år som gjør seg fortjent til labelen "Mulig debutantpris 2011" på denne bloggen. Da er det selvfølgelig denne prisen jeg sikter til.