Livet, døden o. l.

Arne Berggren hadde sin storhetstid i på 1990-tallet. Han debuterte med ”Frøken brenner” i 1991. En ganske heftig sak fra skolemiljø. Underlig nok fikk han ikke debutantprisen for den boka ( stygge rykter påsto at lærerne i utvalget ikke likte den, men NB: dette er bare rykter! Glem det! Glem det!) I stedet var det Grete Haagenrud som fikk prisen for Sofie og Katrine ( En av de få gode barnebøker fra krigens dager basert på egne opplevelser. Selveste litteraturprisen gikk til Kysset som fikk snøen til å smelte av Tor Fretheim så heller ikke den avgjørelsen er det så mye å si på. ) Tilbake til Berggren: den aller beste boka er kanskje Stillemannen fra 1993. Seinere kom Kornetten som var første bok om Aldo Monrad, en riktig morsom bok fra korpslivet, så kom noen artige oppfølgere, men så blei vi liksom aldri kvitt fyren.

Daudinger som er første bok i serien Ute av tiden handler om spøkelser og allerede nå bør jeg vel si at denne bloggposten kan inneholde spoilere. Hovedpersonen er Steffen, 13 år, farens noe spesielle yrke er spøkelsesutdriver, moren er død. Med i handlinga er også en kriminalgåte; ei jente som forsvant på mystisk vis for noen år siden.

På grunn av farens noe spesielle yrke, som innebærer en del reising, har Steffen ingen venner - før altså... så ***SPOILER*** oppdager Steffen at også han kan se gjenferd og til slutt ***SPOILER*** havner han på den andre siden. (Er dette en ny trend i barnelitteraturen; den sømløse overgange mellom de levende og åndeverdenen? ) Ikke uvanlig for sjangeren handler det også om å hjelpe skinndøde over til den endelige hvile.

Dette er den første boka i en serie, i følge forlaget blir det også TV-serie (på NRK) til neste år.

Er dette skummelt? Hvem som skulle bli skremt av denne boka ( hvis nå det er hensikten og det pleier det jo å være i spøkelseslitteraturen) er jeg neimen ikke sikker på. Boka blir til tider i overkant forklarende og spøkelsesverdenen blir for alminneliggjort. Bokas sterkeste side er humoren. Dialogen mellom Steffen og hans nyvunne venn i åndeverdenen; en jevnaldrende gutt, er ganske morsom. Dette kan jo bli litt artig i TV-serien.

I et intervju i søndagens Aftenposten med tittelen ”Vil lage trøbbel for kirken med ny barnebok” sier forfatteren at boka er

"en liten hilsen til statskirken. I det ene øyeblikket feirer de allhelgensdag, men i virkeligheten tror de ikke på helgener eller at sjelen går videre etter døden. Jeg vil trøble det litt til for dem. Jeg vil gi dem mer motstand, og sette spørsmålstegn ved den lutherske liturgien.”

Så gjenstår det bare å se hvor mange norske fjortiser som vil melde overgang til den katolske kirke.

Det kan kanskje være naturlig å sammenlikne med årets bok av Hilde Hagerup, som jeg blogget om for en tid siden. Den var heller ikke direkte skummel, men som litteratur hever den seg noen hakk over Berggrens. Slik er det jo alltid. Alle bøker kan ikke være like gode. Det hadde da også tatt seg ut. Tenk bare på hvor vanskelig det da hadde vært å dele ut Nobelprisen eller en skarve Bragepris for den delen. Men der kom jeg jo helt ut på viddene igjen. Eller på skoddemyra for igjen å prøve å ro meg tilbake til spøkelsenes verden.

Den beste norske barneboka om gjenferder noensinne tror jeg forresten må være Bill og ei til av Sissel S Bjugn som dessverre døde tidligere i år. Den kom ut i 1985 og apropos den tidligere omtalte prisen (denne altså) kan man i hvert fall snakke om forbigåelse!

PS:
Kagge: Det derre nettstedet (www.dauinger.no ) som står bak på omslaget er ikke operativt! Men blir det kanskje i 2012. Den som lever får se.

PS 2: Hvis man går inn på www.dauinger.no kommer man faktisk hit! Og som ikke det er nok: dette firmaet har ”i mange år hatt Den norske kirke som kunde.” Skal ikke gjøre noe stort nummer av dette, men kanskje litt – med trykk på litt – morsomt.

PS 3: Da vil jeg heller anbefale den katolske kirkes helgenregister. Virkelig imponerende greier! I dag for eksempel feires disse helgenene. Intet mindre enn 19 i antall. Med utførlige biografier. Bare å velge og vrake!


PS 4: til slutt kan det jo passe å avslutte med en youtubevideo hvor min gode kollega og undertegnede slår et slag for spøkelseslitteraturen. OBS OBS: egner seg ikke for sarte sjeler!