Så har jeg fankernmeg vært på Deichman igjen

Først travet jeg avgårde til vår lokale filial for å hente den boka jeg med slik brask og bram nettopp fortalte at jeg hadde bestilt. Samtidig benyttet jeg anledningen til å levere tilbake noen bøker. På veien tenkte jeg litt over det faktum at man fremdeles kan bevege seg fysisk til et fysisk bibliotek og låne fysiske bøker. Været var fint, det var litt kuldegrader og litt frost. Da jeg kom fram møtte jeg noen stakkars barnehagebarn som satt UTENFOR inngangsdøra og spiste matpakka si. Her må det da være noe gæernt tenkte jeg, er det virkelig INGEN spiseplasser for unga inne i biblioteket, men kanskje det dreide seg om en misforståelse. Uansett ikke mitt bord.

Vel inne på biblioteket skulle jeg nå gjøre følgende:

• Levere bøker
• Hente en bok
• OG låne den ut til meg selv.

ALT dette på Røas nye fine automatiske lånemaskin. Som jeg nettopp har fortalt hadde jeg allerede fått opplæring i bruken så dette var liksom ildprøven. SKULLE jeg greie dette uten å forstyrre personalet. Herregud ER’E så vanskelig, da!!!

Her en tappert smilende biblioteklåner klar til dyst.


Innleveringa gikk uten problemer. Bøkene i en bunke, uten å tenke på hvilken vei.


Trykk på kvittering: Ja, takk, jeg foretrekker kvittering på mail. Dette gikk jo glimrende.... men hvor skulle jeg GJØRE av bøkene ETTERPÅ? Æsj, da MÅTTE jeg jo spørre personalet likevel, da! Og jeg som ville ”klare selv” for å si det med småungene. Legge dem på hylla sier du? Jammen ... og ja, DER ja! Én hylle for barnebøker og én for voksen. Kanskje ikke helt uventa, men jeg hadde selvfølgelig INGEN problemer med å sortere riktig!

Så skulle jeg finne den boka jeg hadde reservert. Her kom jeg litt til kort IGJEN og måtte nok en gang spørre personalet. Om jeg hadde husker referansenummeret? Nei, da, det hadde jeg selvfølgelig IKKE tenkt på. (I mitt stille sinn slår jeg meg oppgitt på panna). Men – no problem: jeg bare taster status -knappen- og trekker lånekortet.

Her en MEGET instruktivt veiledning. Selv de største idioter må da få til dette!

Her gjelder det å holde tunga rett i munn og ha klart for seg forskjellen på høyre og venstre! (For sikkerhets skyld har personalet laget en egen instruks - strekkoden ned til venstre - i tilfelle noen må det inn med teskje.)

AHA! Her har vi referansenummeret! For sikkerhets skyld printer jeg ut kvitteringen ( sorry miljøet) og går målbevisst til riktig bok.


Og her ser vi den reserverte boka med det magiske nummeret, klar til å hentes.

Så skal jeg låne ut boka til meg selv – selvfølgelig HELT problemfritt. DETTE behersker jeg! Og det med glans!

Mine damer og herrer : neste gang kan jeg HELT uten problemer greie å låne, levere OG hente bøker UTEN å være i kontakt med NOEN av personalet!!!

Etterpå tar jeg banen ned til byen med mål for Hoveddeichman for å låne Store forventninger av Charles Dickens. Dette fordi jeg er drit lei av ikke å få noen poenger for alle de Charles Dickens-bøkene jeg HAR lest på de derre leselistene dere veit, siden det alltid er alle andre bøker av Charles Dickens som står der, altså blant annet Store forventninger. Dessuten skal man heller ikke se bort fra dette er en god bok. (Nei, dette var ikke spesielt tidseffektivt. Jeg kunne ha bestilt alle bøkene på forhånd til en og samme henteavdeling.)

Vel framme finner jeg til min store glede et eksemplar av Store forventninger på hylla i utlånet. Til og med den ønskede utgaven med forord av Henning Hagerup. Nestemann derimot som kommer for å låne den samme boka må da stille seg opp i veiledningskøen, (riktig nok oppdaget jeg at Deichman ENDELIG har fått til det kølappsystemet som ble etterlyst i de alle 22 åra jeg jobbet der, FOR en forbedring! ) bibliotekaren må ned i 1 magasin for å finne en bok de fleste alfabetkyndige strengt talt hadde greid å finne sjæl. (Så fremt vedkommende finner fram til D-en, en bedrift i seg selv i de svære og uoversiktige lokalene på Hovedutlånet.) Deichman til Bjørvika NÅ!

Nå kunne jeg altså ha klart å gjennomføre et helt bibliotekbesøk UTEN kontakt med NOEN av personalet! Men nei da, Hovedbiblioteket har ennå ikke begynt med automatisk utlånssystem. Den hyggelige (UPS: ENDA en forbedring på gamle Deichman! ) mannen i utlånsskranken kunne fortelle at dette hadde blitt forsinket siden biblioteket måtte holde stenge en periode grunnet ødeleggelser den 22/7. Vi kom litt naturlig i prat – blant annet om fordelene med det nye automatiske systemet i tilfelle noen tror jeg mener noe annet, nei da, det er ikke det - og den unge mann ( som var omtrent på samme alder med meg da jeg begynte min karriere på Deichman – nei da - jeg nevnte det IKKE for ham herregudda ett sted får grensa gå) kunne smilende berolige meg med at vi får lov til å snakke med dem også etter automatiseringa.

Hvis jeg ikke hadde stukket innom Barneavdelinga og snakket med kjente, eller hvis ikke vakta hadde kjent meg igjen og slått av en prat så hadde denne korte gemyttlige samtalen vært det hyggeligste ved dagens bibliotekbesøk. Det skal liksom så lite til. Og så kom jeg jo til å tenke på alle gamlingene og unga etc etc på Tveita, Bokbussen, Barneavdelinga og alle andre steder jeg har vært på Deichman og siden på NLB. For noen av dem var denne personlige kontakten faktisk ganske viktig. ( Dette burde jeg kanskje komme tilbake til i en annen bloggpost en dag. )

Og kanskje DET er noe å bruke den tida som frigjøres ved det automatiske utlånet på. Altså å gå rundt og sørge for at publikum trives.

Og helt til slutt kan vi jo slippe til Nina Simone med Have we lost the human touch. (Bare overse det litt banale lysbildeprogrammet!)

(Nei, jeg blogger IKKE om hver gang jeg er på biblioteket. Bare nesten.)