De som er med:
- Vi tar barna først; Aaron, 12 år, nyinnflyttet i Libercasa i Liberville, grei gutt som siden viser seg å ha spesielle evner; han har velutviklede sensitive egenskaper og utmerker seg dessuten med helt spesielle dataspillferdigheter,
- Gina, vakker, arrogant, men tar til slutt skeia i annen hånd og samarbeider med Aaron, men nå foregriper jeg kanskje litt,
- Georg, sleip,
- William, fri og opprørsk,
- Tvillingene Ai og Ia, skarpe, nysgjerrige, og sammen med Aaron oppdager de mye fælt,
- Arons far, jobber i Liberville, hvorfor får han ikke komme hjem?
- Mamma, filmskuespiller, temmelig naiv og overfladisk,
- Libermal, nå gammel og særdeles gretten mann, engasjerer Aaron til å hjelpe seg, grunnlegger av hele Libercorp - selskapet sammen med
- Strøm, vaktmester og dyrepasser, Zen-buddist, ikke lenger fornøyd med utviklinga av selskapet,
- Fredrik Mann, styreformann og økonomidirektør, slem,
- Jonathan Mann, Georgs far, også slem,
- Dolores, daglig leder, fæl,
- Soldater,
- Diverse dyr
- Etc
Det kapitalistiske systemet hvor markedskreftene rår får også sitt pass påskrevet og det er det jo ikke vanskelig å bifalle. Om det dermed er riktig å kalle boka en politisk roman slik barnebokkritikk.no gjør er jeg derimot ikke så sikker på.
Jeg vil vel heller si at det er en etisk roman :
- hva ER egentlig godhet?
- Kan mennesket være bare godt,
- Har mennesket frie valg?
- Hva er gode egenskaper hos mennesket, og hvilke er dårlige?
- Hva er viktigst
- Etc
Begge bøkene er blitt nominert til prestisjefylte priser, Mellis ble nominert til Kriktikerprisen hvis jeg ikke tar helt feil, og Knudsens er som kjent Brageprisnominert.
Boka er velskrevet og har en del spenningstopper og (heldigvis) humor. Men jeg MÅ komme med min vanlige innvending; dette blir jo temmelig drøye saker da! 505 sider ER fryktelig langt! Til tider blir det litt mye gjentakelser. Det kan virke som forfatteren har vært redd for at budskapet ikke skal komme klart nok fram for unge lesere. En fin ting er at jentene inntar helterollene, det er de som er de mest tekniske og mest uunnværlige.
Så litt om slutten ****SPOILER****: når unga ( hvis da dette er en barnebok og det vil jeg hevde at det er selv om forlaget påstår noe annet) har slept seg gjennom over 500 sider og det endelig ser ut til å ****SPOILER**** løse seg for våre helter synes jeg at den kuvendinga som gjøres på de siste sidene var unødvendig. Ja ja, skrevet er skrevet og trykt er trykt. Så for å gjøre et litt billig poeng på forfatterens fortid som punker: Ingen vei tilbake!
PS: Barnebokkritikk.no antyder at det etter hvert skal komme flere bind. Jeg har satt mine argusøyne på og saumfart boka men finner ingen ting om at dette skal være starten på en serie. Ei heller på websida.
SISTE SISTE: Synne har gjort meg oppmerksom på at Aaron er nærmere 15. (S. 18) Så hvor jeg har det fra at han er 12 veit jeg jammenmeg ikke.
2 kommentarer:
Aaron framstår ganske barnslig i begynnelsen. Bare det at Mamma blir skrevet med stor forbokstav gjør at jeg tenker på en 5-6-åring... og så er han plutselig altfor lang og hengslete, lengre enn mora. Hm?
Tenk - jeg klarte å laste opp sida di:)
Glimrende! Men den siste beskrivelsen kan jo tyde på at han er i tenårene. Fatter ikke hvorfor jeg trodde at han var 12 år.
Legg inn en kommentar