En bok jeg ikke riktig veit hva jeg skal synes om

Hilde Hagerup prøver seg på en for henne ny sjanger i år, og det skal hun ha all ære for. Kanskje hun ble litt lei av de litt triste sosialrealistiske bøkene hun pleier å skrive. Boka heter Spøkelsene på Frostøy med undertittel Bak dødsfjellet og er første bok i en planlagt serie på 3.

Selv om det står i blurben – skrevet av den kjente ”bokinspiratoren” Liv Gade (HÆ! BOK-inspirator! Hva giiiiir dere meg, fiiiiint skal det være sa kjerringa hun snøt seg i blondegardinen men nå datt jeg vel nedi gammaloggrettenhølet igjen) – ”Velskrevet krim for barn. Det er en lykke at dette skal bli en serie!” men KRIM er det nå i hvert fall ikke!

Vi møter blant annet

• Jens er nederst på rangstigen hva popularitet angår, blir utsatt for mobbing, han bor sammen med sin
• mor som det altså viser seg er blitt et spøkelse ( SPOILER-varsel unødvendig siden dette også står i forlagsreklamen), så møter han
• Wilma, ei jente som også viser seg hmmm hmmm hmmm ... og sammen med henne møter han etter hvert en hel
• haug med andre spøkelser og gjenferder. Deriblant
• bestemora, litt av ei dame, skikkelig fæl, en slags sjef over dem alle, men nå bør jeg nok legge ut en SPOILERVARSEL: Jens møter også sin
• far, som forsvant da Jens var liten og som også er blitt spøkelse.

Noe av intrigen går ut på at for å overleve er spøkelsene avhengig av å skremme barn, slik at de kan lage et slags fludium av ”skremselet” og derfor er flere barn fanget på ”Den Andre Øya”. Og Jens er tenkt å hjelpe til med å gjennomføre disse stygge planene.

Er boka skummel? Ja i hvert fall innimellom. (Jeg er altså ikke av de mest lettskremte, det skulle kanskje bare mangle, så mye barne- og ungdomslitteratur som jeg har lest) men jeg tror kanskje at skrekkeffekten forsvinner noe siden det vrimler av spøkelser gjennom mesteparten av boka.

Boka har en del humor (av det groteske slaget) og beskrivelsen av spøkelsenes kosthold frir i hvert fall til ungas skrekkblandete fryd over alskens ekkelheter:

• Musehalesuppe
• Edderkoppspy
• Salte slangeskinn
• Kremet fluelort

Akkurat dette er kanskje litt velbrukte virkemidler for oss voksne, men vi kan vel unne de unge leserne dette.

Boka er – ikke uventet av forfatteren – godt skrevet og med en viss poesi i språkføringa. Den kan minne en del om Kirkegårdsboka av Neil Gaiman men holder ikke helt det samme nivået. Skulle kanskje bare mangle da Hagerup er nybegynner i denne fantastiske sjangeren, mens Gaiman er mer dreven.

I følge forlaget er boka beregnet for barn fra 9 år og da er det jeg begynner å lure, men:

• er jeg for tantete, nå ?
• begynner jeg å bli farlig gammel og grå?

Mens moren kjemper hardt for å friste tilværelse som spøkelse og samtidig være en god mor forblir faren i spøkelsenes verden. Og dette er svært sårt, så trist at jeg lurer på om dette ikke blir mer enn en ni-åring kan takle.

"- Pappa sa jeg.
- Ja?
- Hvor lenge blir du?

Mamma så på fingene sine. Wilma så bort.

- Jeg er her nå, sa pappa.

Det var ikke det svaret jeg ønsket meg.

Jeg hadde ønsket meg en vanlig pappa. En pappa å spille fotball med. En pappa å dra på fisketur med. Ikke en pappa som skulle tilbake å kjempe mot grusomme spøkelser.

Men man kan ikke alltid velge på øverste hylle. Noen ganger må man ta det man får, selv om det bare er noen få timer med en kopp kakao på en glassveranda før soloppgang. (s 291)"

Noe av det samme temaet finner man i boka Den flyvende hollender, som jeg tidligere omtalte i blogginlegget om Gro Sibekos bok Blodmånenatta, så kanskje man kan snakke om en ny trend i norsk barnelitteratur?

Det Jens sitter igjen med i slutten av boka er altså en pappa som ikke er død og derfor ikke gjør det mulig å bearbeide noen sorg, en mor som ikke er i stand til å ta seg av ham, en grotesk bestemor og én venn. Som er spøkelse. Og til slutt denne Andreas Vik, en litt pussig fåmælt type som tilbyr seg å ta seg av ham gjennom sommeren som er en vanskelig periode for moren.

Triste greier.

Til slutt kan jeg jo si at Jens kommer styrket ut av disse fæle opplevelsene og får et overtak over sine tidligere plageånder.

Jeg lurer litt på hvordan resten av serien utvikler seg.

Til slutt litt musikk. Egentlig er det vel bare tittelen på låta som passer inn men siden jeg ennå ikke har spilt noe av Rickie Lee Jones på denne bloggen kan jeg jo benytte anledningen til å gjøre noe med denne forsømmelsen.

PS: nei, det er i og for seg ikke NOE gæernt i å inspirere folk til å lese bøker. Etter et raskt søk på google ser det ut som vi bare har 1 bokinspirator i dette landet. Et særdeles eksklusivt yrke med andre ord.