Sommerferielesning 1

Første del av ferien tilbrakte vi på et feriehus på Nordsjælland og været var vel som det pleier å være på disse kanter. Så det ble jo en del lesning. Både inne og ute. Denne gangen hadde jeg i hovedsak nordisk litteratur i kofferten.

Siden vi skulle til Danmark for gudveithvilkengang passet det jo fint å ta med noe av den danske forfatteren Tove Ditlevsen. Barndommens gade kom ut første gang i 1943 og skildrer et miljø ganske annerledes den opprinnelige fisker- nå ferielandsbyen vi befant oss i, nemlig Vesterbro i København. Forfatteren har selvfølgelig lagt inn mye av seg selv i fortellinga, hun vokste selv opp i Hedbygade 30 a.

Her et fotografi av Hedbygade. (For en gangs skyld har jeg tatt bildet sjæl og ikke bare stjålet fra nettet. )

Og her inngangsdøra. Familien bodde på to rom i 4. sal over gården, og selvfølgelig var døra låst og dessverre hadde jeg ikke sosialt mot til å ringe på for å spørre om jeg kunne komme inn i bakgården for å fotografere.

Det er ikke første gangen jeg leser Barndommens gade men dette er jo av de bøker som godt kan leses om igjen. Hovedpersonen er Ester, som bor sammen med foreldre og en eldre bror. I denne boka er det broren som blir forfatteren. Han skriver om dette miljøet på en måte Ester ikke liker, kan dette være et oppgjør med noen av datidas proletærforfattere? (Dette innrømmer jeg at jeg tok litt av lufta!) Barndommens gade er ingen arbeiderroman eller en politisk romen, men slik jeg ser det en oppvekstroman om ei ung jentes utvikling og modning. Ester er en engstelig jentunge og moren er ganske fjern – akkurat som Ditlvsens egen mor skal ha vært. Ester sliter med å finne sin plass, både i sitt eget miljø og også når hun siden forlater hjemmet.

Gaten og deres innbyggere skildres på godt og ondt. Noen av Esters venninner går det riktig dårlig med. Som mange unge jenter fra arbeiderklassen tar Ester seg huspost og siden møter hun hmm... kjærlighetens utfordringer.

I det siste kapitlet kommer hun – etter en vond opplevelse - tilbake til gaten hvor hun finner trøst og endelig skjønner hva gaten betyr for henne. Dette kapitlet er en nydelig skildring av et arbeidermiljø som alle veit er borte i dag. Ikke minst på Vesterbro. Kanskje vi kan avslutte med denne kjente og kjære sangen, her et opptak fra 1972, kanskje med noe mer ”slumromantikk” enn i Ditlevsens skildringer fra det samme miljøet.

Etter at jeg hadde lest denne boka gikk jeg løs på forfatterens debutroman; ”Man gjorde et barn fortræd”. Denne handler om ei ung jente som er blitt utsatt og som gjenoppdager og til slutt konfronterer overgriperen. Absolutt en hederlig debut men kanskje ikke hennes beste.

Feriehuset hadde et – om enn noe beskjedent –
hyttebibliotek og her fant jeg Ansikterne fra 1968. Denne er altså skrevet av den nå mer ERFARNE forfatteren Tove Ditlevsen og bygger på hennes egne opplevelser på psykiatrisk sykehus. Selv om livet på lukket avdeling er tøft nok er det også mye barsk humor og håper ikke jeg røper for mye nå – men hovedpersonen kommer seg styrket gjennom det hele, både på den ene og den andre måten. Også hovedpersonen i denne boka er preget av det samme miljøet som de i de to forrige.

Etter at vi hadde vært en uke på den Nordsjællandske landsbygda, tilbrakte vi et par dager i København. Denne gangen leide vi sykler – og jeg kan absolutt anbefale å sykle i Køben, det er (som kjent) få bakker og svært tilrettelagt for sykling. Bare vær litt forsiktig, de danske syklister er svært hurtige og kommer i horder!

Før vi visste ordet av det hadde vi havnet på Assistent kirkegård (nei, jeg mente det jo ikke sånn, da!) som er kjent for flere berømtheter, deriblant Søren Kirkegaard, H.C. Andersens og ikke minst, Dan Turells grav.

Her H. C. Andersens påfallende - i forhold til den store dikter som her hviler - beskjedne grav.

Og her Dan Turells grav. Den var prydet med en halvfull rødvinflaske og to små flasker med brennevin(?) Dessuten flere penner som var stukket ned i graven i tillegg til litt annet stæsj! (Om dette er utslag av en typisk dansk gravskikk gidder jeg ikke spekulere i!)

Så kan vi kanskje til slutt avslutte med Dan Turells vakre, her tonesatte, dikt Genom byen for sidste gang, lest av forfatteren selv.

Festen er slutt

bare minner igjen. Også denne gangen ble skriveleiren særdeles vellykka, kanskje det finnes en egen skriveleirgud? Neppe.

Årsaken må nok heller søkes i litteraturens kraft i samarbeid med det beste i et hvert menneske. De som har mistet troen på menneskeheten, dagens ungdom etc etc vil ha godt av å være tilstede på skriveleiren.

Forfatterne Linda og Hanne innfridde over all forventning og hadde all den varme, humor og engasjement som kreves. I år har vi hatt the best ledsagerteam forever. Og de 13 ungdommene som deltok var en herlig cocktail mix. Bless them all!

Så - takk til

• Hanne
• Linda
• Brita
• Eivind
• Pia
• Rina
• Emma
• Elisabeth
• Evelyn
• Mehnaz
• Daniel
• Kristin
• Elisabeth
• Aina
• Bernt
• Marianne
• Ida
• Ida Marie
• Christer
• Stina
• Mirnesa
• Hanne
• Kasper
• og ikke minst Ingvild.

Dessuten

• Nils Jacob,
• Petter Næss,
• Torgrim Mellum Stene og
• kanskje først og fremst Marit Hallen

som alle ga av seg selv og ble overveldende sjarmert og imponert av disse fantastiske ungdommene.

Ellers vil jeg nok en gang anbefale forsamlingen å følge med på skriveleirbloggen som på ingen måte er avsluttet!

Tvert imot!

Litt stille på denne bloggen for tida

Og i neste uke skjer det i hvert fall ingen ting. Da er jeg nemlig her for å avvikle en viss skriveleir! I stedet anbefaler jeg forsamlingen å følge med på Skriveleirbloggen vår - under forutsetning at vi får tid til å oppdatere den med det ambisiøse programmet vi som vanlig har.

Arbeidets poesi

Endelig har jeg fått somla meg til å lese Ut og stjæle hester av ... ja dere veit jo hvem. Årsaken til at jeg gjorde et tredje forsøk på å komme i gang med denne boka var at jeg leste en positiv anmeldelse i Aftenposten av Fortellerkunst av Henrik H. Langeland. For å få utbytte av Langelands bok skjønte jeg at det kunne være en fordel å ha lest Ut å stjæle hester siden Langeland bruker flere eksempler fra denne i SIN bok. (Nei, det er ikke noe gæernt med Pettersons bok – tvert i mot – så de to første mislykkede forsøkene kan rett og slett skyldes vår venn ”litteraturdjevelen”. Eller et anfall av dårlig humør. ) (Nå var det vel ikke det smarteste sjakktrekket å lese om skrivekunst basert på eksempler fra en bok jeg levde meg slik inn i, det kunne jo minne litt om gymnastida da vi skulle analysere i hjel alt vi leste, men det var altså ikke poenget akkurat nå. )

Tilbake til Ut å stjæle hester. Denne boka er det jo skrevet side opp og side ned om før, så det trenger jo ikke jeg å gjøre. Jeg skal derimot legge vekt på noen av Pettersons beskrivelser av kroppsarbeid i boka. Jeg har selv aldri vært av de mest hendige, og kan lett føle meg litt underlegen de som er bedre rustet udi det praktiske enn meg. Kanskje det er derfor jeg la spesielt merke til de fine skildringene av noe så trivielt som praktisk arbeid.

Først en skildring av hvordan den unge Trond i 1948 sammen med sin far og bønder fra bygda hjelper en storbonde med å hesje. Det er en fryd å lese og ganske imponerende at en slik syssel kan beskrives med slik intensitet.

”Og så fylte vi på den første tråden, noen med høygaffel og balanse og stor presisjon, og andre med hendene, som faren min og jeg som ikke hadde den samme øvelsen. Men det gikk bra det også, og de nakne armene våre ble sakte grønne på innsidene, og tråden ble full, og vi spente opp en ny og la den også full, og så enda en, til vi var fem stappfulle tråder i høyden, og det øverste litt tynnere laget av gras hang ned som et skråtak på hver side, så når regnet kom, ville det bare renne av, og hesja kunne stå der i måneder, og høyet var like fint rett under de ytterste stråene”

”Hesja så ut som den hadde stått der bestandig, på tvers av landskapet og opplyst av sola med den lange skyggen bak, og den fulgte hver kupering i enga og var til slutt bare en form, en urform, sjøl om det ikke var det ordet jeg tenkte på da, og det ga meg en stor glede bare å se på den.”s 66

Siden konstaterer den eldre Trond at slik er det ikke lengre og alle veit jo hvordan det er i dag, i dag er det traktoregg som preger kulturlandskapet og arbeidsfellesskapet er borte. Derfor kan det være på sin plass med et par bilder, disse er - helt i tittelens ånd - sjælt fra internett.
Først noen gode gammeldagse hesjer fagmessig utført

og her traktoregg som sprer seg utover landskapet

Det tredje bildet har jeg i all beskjedenhet tatt selv, et par hester - klare til å stjæles.

Noen bare har det i seg og bruker redskapene med ”balanse og stor presisjon”. På side 147 er det en fin passasje hvor den eldre Trond med hjelp av naboen Lars, som altså ... eller forresten glem det - ingen spoilere herigården nei! ... hugger ned et gjenstridig tre som står i veien på tomta.

”Det er fint å se Lars jobbe. Han er ikke rask, men han er systematisk og beveger seg mer elegant inntil bjørkestammen med den tunge saga i nevene enn han gjør ute på veien sammen med Poker. (Hunden hans, min anm.) Hans mønster smitter over på mitt mønster, og det er som det pleier å være for meg; bevegelsen først og så forståelsen, for etter hvert blir det klart at måten han bøyer seg på og flytter seg på og noen få ganger vrir seg og lener seg på, ligger logisk opp mot den mjuke balanselinja mellom kroppens tyngde og draget fra sagkjedet når det griper i stammen, og alt det for å gi saga den letteste veien til målet med minst mulig fare for den menneskelige kroppen”

... etc etc for nå gidder jeg ikke å drive med avskrift lengre selv om setningen er ca dobbelt så lang, men les heller boka sjæl. Siden tar Lars seg en røyk etter at halve jobben er gjort, og vår venn Trond husker hvor godt det var å røyke sammen etter en fysisk arbeidsøkt. Boka går litt sånn fram og tilbake mellom nåtid, og to – tre fortider, men nå forlater vi Pettersons bok og tar et par andre eksempler på arbeidets gleder og utfordringer fritt etter hukommelsen.

I Väinö Linnas første bok i serien om husmannen Jussi og hans familie er det et kapittel hvor et helt arbeidslag ( småbrukere) hjelper til med å tekke et tak. Med er en litt munnrapp småfrekk kar som med humor på listig vis inspirerer de andre til å gjøre sitt ytterste.

Jeg vil også anbefale et kapittel i Arild Nyquists vakre selvbiografiske bok Barndom. Far og sønn ( den unge Arild) skal anlegge kjøkkenhage, men de praktiske evnene strekker ikke helt til. Så ankommer en kamerat som forklarer, fulgt med praktisk handling, hvordan dette skal gjøres. Fortellerstemmen er kameratens, mens far og sønn blir redusert til to stumme beundrere. Herlig lesning!

Alt dette minner meg på en fantastisk scene i filmen Witness (1985) med Harrison Ford i hovedrollen.

Som de som har sett filmen (som jeg forøvrig anbefaler) husker så havner Fords rollefigur av alle steder i et Amish-samfunn og han hjelper til med å reise en låve. (Tar jeg ikke helt feil er Ford utdannet snekker.) Her en litt lengre versjon, dubbet til tysk. Det ser ut som at reising av låver er en populær syssel i Amish-land, så her er en så vidt jeg skjønner autentisk film, hvor kan vi også ” Enjoy the music of the hammers and the spectacle of a community in action”.

Fra snekring til maling. Først kan vi jo se første delen av filmen Tom Sawyer (fra 1938) med den klassiske scenen hvor Tom som straff må male et stort tregjerde og lurer kameratene sine til å male for ham. (Et stykke ut i filmen).


Svarthvittfantaster bør vel også få sitt, her en innspilling fra 1930.

Tilbake til mine egne praktiske uferdigheter. Da jeg ble stående overfor en praktisk utfordring i min ungdom ble ofte min yngre mer praktisk begavede søster tilkalt for å bistå. (Sikkert ganske typisk i enhver familie!) Så jeg kan godt kjenne meg igjen i ungdomsboka Klar, ferdig, kjør! av Laila Stien fra 1998 (Gyldendal Tiden). Her er en mesterlig scene hvor hovedpersonen skal hjelpe sin far med en crossroadsykkel. Gutten er som undertegnede ganske fomlete og skiller seg også fra resten av familien fordi han liker i å lese bøker. Det er noen år siden jeg leste boka så med alle forbehold om en viss forglemmelse var det en fin nerve i denne skildringa. Gutten er litt spent og faren er litt sånn mildt oppgitt over sønnens upraktiskhet. Heldigvis går det bedre enn de begge trodde. Det er en stund siden det kom noe av denne forfatteren nå og det er egentlig litt synd. Kanskje hun kom litt i skyggen av andre forfattere som fikk mer plass.

Kanskje vi kan avslutte der vi begynte, med ljåen, et godt gammelt redskap. Dette diktet er skrevet av en kjent gartner ved navn Olav H. Hauge.

Ljåen
Eg er so gamal
at eg held meg til ljå.
Stilt syng han i graset,
og tankane kan gå.
Det gjer ikkje vondt heller,
segjer graset,
å falla for ljå.

(Dropar i austavind Oslo : Noregs boklag, 1966)

Eller nei for resten, la oss heller la Stig Claesson få siste ordet:

"Den (den svenske landsbygden) har jag aldrig tyckt var vacker. Vad som var vackert var fliten, fattigdomen och respekten för helg. Arbetet var vackert. Arbetet var friheten och friheten är vacker". (Sitatet tatt fra Stig. Niklas Rådström, Bonnier, 2011. s 80)

Albert er bra, sann!

Albert Åberg. Gode gamle Albert. For det må man kunne si om en som så dagens lys første gang i 1972. Han har gledet generasjoner med sitt lune sinn. Og bøkene sier mye klokt om å være barn på en humoristisk måte - uten voksen pekefinger. I Albert og soldatpappaen viser forfatteren at hun heller ikke går av veien for å skrive om tyngre temaer.

Og nå har hun, en svensk forfatter, latt sin barnebokhelt sende 100.000 kr til gjenoppbygging av Utøya! Dette er bare ikke til å fatte!

”Albert Åberg stöttar alla Norges unga som kämpar för ett mänskligare samhälle och skickar idag 100.000 kr till gjenoppbyggeingen av Utøya, hilser Gunilla Bergström fra Sverige”

Dette viser barn og unge og alle oss andre at det tross alt finnes mye godhet i verden.

Takk Gunilla! Tusen takk!