Første del av ferien tilbrakte vi på et feriehus på Nordsjælland og været var vel som det pleier å være på disse kanter. Så det ble jo en del lesning. Både inne og ute. Denne gangen hadde jeg i hovedsak nordisk litteratur i kofferten.
Siden vi skulle til Danmark for gudveithvilkengang passet det jo fint å ta med noe av den danske forfatteren Tove Ditlevsen. Barndommens gade kom ut første gang i 1943 og skildrer et miljø ganske annerledes den opprinnelige fisker- nå ferielandsbyen vi befant oss i, nemlig Vesterbro i København. Forfatteren har selvfølgelig lagt inn mye av seg selv i fortellinga, hun vokste selv opp i Hedbygade 30 a.
Her et fotografi av Hedbygade. (For en gangs skyld har jeg tatt bildet sjæl og ikke bare stjålet fra nettet. )
Og her inngangsdøra. Familien bodde på to rom i 4. sal over gården, og selvfølgelig var døra låst og dessverre hadde jeg ikke sosialt mot til å ringe på for å spørre om jeg kunne komme inn i bakgården for å fotografere.
Det er ikke første gangen jeg leser Barndommens gade men dette er jo av de bøker som godt kan leses om igjen. Hovedpersonen er Ester, som bor sammen med foreldre og en eldre bror. I denne boka er det broren som blir forfatteren. Han skriver om dette miljøet på en måte Ester ikke liker, kan dette være et oppgjør med noen av datidas proletærforfattere? (Dette innrømmer jeg at jeg tok litt av lufta!) Barndommens gade er ingen arbeiderroman eller en politisk romen, men slik jeg ser det en oppvekstroman om ei ung jentes utvikling og modning. Ester er en engstelig jentunge og moren er ganske fjern – akkurat som Ditlvsens egen mor skal ha vært. Ester sliter med å finne sin plass, både i sitt eget miljø og også når hun siden forlater hjemmet.
Gaten og deres innbyggere skildres på godt og ondt. Noen av Esters venninner går det riktig dårlig med. Som mange unge jenter fra arbeiderklassen tar Ester seg huspost og siden møter hun hmm... kjærlighetens utfordringer.
I det siste kapitlet kommer hun – etter en vond opplevelse - tilbake til gaten hvor hun finner trøst og endelig skjønner hva gaten betyr for henne. Dette kapitlet er en nydelig skildring av et arbeidermiljø som alle veit er borte i dag. Ikke minst på Vesterbro. Kanskje vi kan avslutte med denne kjente og kjære sangen, her et opptak fra 1972, kanskje med noe mer ”slumromantikk” enn i Ditlevsens skildringer fra det samme miljøet.
Etter at jeg hadde lest denne boka gikk jeg løs på forfatterens debutroman; ”Man gjorde et barn fortræd”. Denne handler om ei ung jente som er blitt utsatt og som gjenoppdager og til slutt konfronterer overgriperen. Absolutt en hederlig debut men kanskje ikke hennes beste.
Feriehuset hadde et – om enn noe beskjedent –
hyttebibliotek og her fant jeg Ansikterne fra 1968. Denne er altså skrevet av den nå mer ERFARNE forfatteren Tove Ditlevsen og bygger på hennes egne opplevelser på psykiatrisk sykehus. Selv om livet på lukket avdeling er tøft nok er det også mye barsk humor og håper ikke jeg røper for mye nå – men hovedpersonen kommer seg styrket gjennom det hele, både på den ene og den andre måten. Også hovedpersonen i denne boka er preget av det samme miljøet som de i de to forrige.
Etter at vi hadde vært en uke på den Nordsjællandske landsbygda, tilbrakte vi et par dager i København. Denne gangen leide vi sykler – og jeg kan absolutt anbefale å sykle i Køben, det er (som kjent) få bakker og svært tilrettelagt for sykling. Bare vær litt forsiktig, de danske syklister er svært hurtige og kommer i horder!
Før vi visste ordet av det hadde vi havnet på Assistent kirkegård (nei, jeg mente det jo ikke sånn, da!) som er kjent for flere berømtheter, deriblant Søren Kirkegaard, H.C. Andersens og ikke minst, Dan Turells grav.
Her H. C. Andersens påfallende - i forhold til den store dikter som her hviler - beskjedne grav.
Og her Dan Turells grav. Den var prydet med en halvfull rødvinflaske og to små flasker med brennevin(?) Dessuten flere penner som var stukket ned i graven i tillegg til litt annet stæsj! (Om dette er utslag av en typisk dansk gravskikk gidder jeg ikke spekulere i!)
Så kan vi kanskje til slutt avslutte med Dan Turells vakre, her tonesatte, dikt Genom byen for sidste gang, lest av forfatteren selv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar