Arbeidets poesi

Endelig har jeg fått somla meg til å lese Ut og stjæle hester av ... ja dere veit jo hvem. Årsaken til at jeg gjorde et tredje forsøk på å komme i gang med denne boka var at jeg leste en positiv anmeldelse i Aftenposten av Fortellerkunst av Henrik H. Langeland. For å få utbytte av Langelands bok skjønte jeg at det kunne være en fordel å ha lest Ut å stjæle hester siden Langeland bruker flere eksempler fra denne i SIN bok. (Nei, det er ikke noe gæernt med Pettersons bok – tvert i mot – så de to første mislykkede forsøkene kan rett og slett skyldes vår venn ”litteraturdjevelen”. Eller et anfall av dårlig humør. ) (Nå var det vel ikke det smarteste sjakktrekket å lese om skrivekunst basert på eksempler fra en bok jeg levde meg slik inn i, det kunne jo minne litt om gymnastida da vi skulle analysere i hjel alt vi leste, men det var altså ikke poenget akkurat nå. )

Tilbake til Ut å stjæle hester. Denne boka er det jo skrevet side opp og side ned om før, så det trenger jo ikke jeg å gjøre. Jeg skal derimot legge vekt på noen av Pettersons beskrivelser av kroppsarbeid i boka. Jeg har selv aldri vært av de mest hendige, og kan lett føle meg litt underlegen de som er bedre rustet udi det praktiske enn meg. Kanskje det er derfor jeg la spesielt merke til de fine skildringene av noe så trivielt som praktisk arbeid.

Først en skildring av hvordan den unge Trond i 1948 sammen med sin far og bønder fra bygda hjelper en storbonde med å hesje. Det er en fryd å lese og ganske imponerende at en slik syssel kan beskrives med slik intensitet.

”Og så fylte vi på den første tråden, noen med høygaffel og balanse og stor presisjon, og andre med hendene, som faren min og jeg som ikke hadde den samme øvelsen. Men det gikk bra det også, og de nakne armene våre ble sakte grønne på innsidene, og tråden ble full, og vi spente opp en ny og la den også full, og så enda en, til vi var fem stappfulle tråder i høyden, og det øverste litt tynnere laget av gras hang ned som et skråtak på hver side, så når regnet kom, ville det bare renne av, og hesja kunne stå der i måneder, og høyet var like fint rett under de ytterste stråene”

”Hesja så ut som den hadde stått der bestandig, på tvers av landskapet og opplyst av sola med den lange skyggen bak, og den fulgte hver kupering i enga og var til slutt bare en form, en urform, sjøl om det ikke var det ordet jeg tenkte på da, og det ga meg en stor glede bare å se på den.”s 66

Siden konstaterer den eldre Trond at slik er det ikke lengre og alle veit jo hvordan det er i dag, i dag er det traktoregg som preger kulturlandskapet og arbeidsfellesskapet er borte. Derfor kan det være på sin plass med et par bilder, disse er - helt i tittelens ånd - sjælt fra internett.
Først noen gode gammeldagse hesjer fagmessig utført

og her traktoregg som sprer seg utover landskapet

Det tredje bildet har jeg i all beskjedenhet tatt selv, et par hester - klare til å stjæles.

Noen bare har det i seg og bruker redskapene med ”balanse og stor presisjon”. På side 147 er det en fin passasje hvor den eldre Trond med hjelp av naboen Lars, som altså ... eller forresten glem det - ingen spoilere herigården nei! ... hugger ned et gjenstridig tre som står i veien på tomta.

”Det er fint å se Lars jobbe. Han er ikke rask, men han er systematisk og beveger seg mer elegant inntil bjørkestammen med den tunge saga i nevene enn han gjør ute på veien sammen med Poker. (Hunden hans, min anm.) Hans mønster smitter over på mitt mønster, og det er som det pleier å være for meg; bevegelsen først og så forståelsen, for etter hvert blir det klart at måten han bøyer seg på og flytter seg på og noen få ganger vrir seg og lener seg på, ligger logisk opp mot den mjuke balanselinja mellom kroppens tyngde og draget fra sagkjedet når det griper i stammen, og alt det for å gi saga den letteste veien til målet med minst mulig fare for den menneskelige kroppen”

... etc etc for nå gidder jeg ikke å drive med avskrift lengre selv om setningen er ca dobbelt så lang, men les heller boka sjæl. Siden tar Lars seg en røyk etter at halve jobben er gjort, og vår venn Trond husker hvor godt det var å røyke sammen etter en fysisk arbeidsøkt. Boka går litt sånn fram og tilbake mellom nåtid, og to – tre fortider, men nå forlater vi Pettersons bok og tar et par andre eksempler på arbeidets gleder og utfordringer fritt etter hukommelsen.

I Väinö Linnas første bok i serien om husmannen Jussi og hans familie er det et kapittel hvor et helt arbeidslag ( småbrukere) hjelper til med å tekke et tak. Med er en litt munnrapp småfrekk kar som med humor på listig vis inspirerer de andre til å gjøre sitt ytterste.

Jeg vil også anbefale et kapittel i Arild Nyquists vakre selvbiografiske bok Barndom. Far og sønn ( den unge Arild) skal anlegge kjøkkenhage, men de praktiske evnene strekker ikke helt til. Så ankommer en kamerat som forklarer, fulgt med praktisk handling, hvordan dette skal gjøres. Fortellerstemmen er kameratens, mens far og sønn blir redusert til to stumme beundrere. Herlig lesning!

Alt dette minner meg på en fantastisk scene i filmen Witness (1985) med Harrison Ford i hovedrollen.

Som de som har sett filmen (som jeg forøvrig anbefaler) husker så havner Fords rollefigur av alle steder i et Amish-samfunn og han hjelper til med å reise en låve. (Tar jeg ikke helt feil er Ford utdannet snekker.) Her en litt lengre versjon, dubbet til tysk. Det ser ut som at reising av låver er en populær syssel i Amish-land, så her er en så vidt jeg skjønner autentisk film, hvor kan vi også ” Enjoy the music of the hammers and the spectacle of a community in action”.

Fra snekring til maling. Først kan vi jo se første delen av filmen Tom Sawyer (fra 1938) med den klassiske scenen hvor Tom som straff må male et stort tregjerde og lurer kameratene sine til å male for ham. (Et stykke ut i filmen).


Svarthvittfantaster bør vel også få sitt, her en innspilling fra 1930.

Tilbake til mine egne praktiske uferdigheter. Da jeg ble stående overfor en praktisk utfordring i min ungdom ble ofte min yngre mer praktisk begavede søster tilkalt for å bistå. (Sikkert ganske typisk i enhver familie!) Så jeg kan godt kjenne meg igjen i ungdomsboka Klar, ferdig, kjør! av Laila Stien fra 1998 (Gyldendal Tiden). Her er en mesterlig scene hvor hovedpersonen skal hjelpe sin far med en crossroadsykkel. Gutten er som undertegnede ganske fomlete og skiller seg også fra resten av familien fordi han liker i å lese bøker. Det er noen år siden jeg leste boka så med alle forbehold om en viss forglemmelse var det en fin nerve i denne skildringa. Gutten er litt spent og faren er litt sånn mildt oppgitt over sønnens upraktiskhet. Heldigvis går det bedre enn de begge trodde. Det er en stund siden det kom noe av denne forfatteren nå og det er egentlig litt synd. Kanskje hun kom litt i skyggen av andre forfattere som fikk mer plass.

Kanskje vi kan avslutte der vi begynte, med ljåen, et godt gammelt redskap. Dette diktet er skrevet av en kjent gartner ved navn Olav H. Hauge.

Ljåen
Eg er so gamal
at eg held meg til ljå.
Stilt syng han i graset,
og tankane kan gå.
Det gjer ikkje vondt heller,
segjer graset,
å falla for ljå.

(Dropar i austavind Oslo : Noregs boklag, 1966)

Eller nei for resten, la oss heller la Stig Claesson få siste ordet:

"Den (den svenske landsbygden) har jag aldrig tyckt var vacker. Vad som var vackert var fliten, fattigdomen och respekten för helg. Arbetet var vackert. Arbetet var friheten och friheten är vacker". (Sitatet tatt fra Stig. Niklas Rådström, Bonnier, 2011. s 80)