Climb every mountain

Det finnes to typer syklister. Oss og de andre. Og nå skal vi snakke om det andre. De som lager hælvete og faenskap i marka og som får alle til å puste lettet ut når Birken går av stapelen slik at vi atter kan søke skogens ro ko ko! De som leker Tour de France i gata mens vi andre sitter og skjelver på sykkelsetene, og som .... eller vent nå litt! Nå kom jeg visst litt skeivt ut igjen! La oss begynne på nytt;

Etter å ha tilbrakt UTALLIGE ferier på feriehus i Danmark i ALT slags vær har vi sett mye Tour de France. De danske er helt ville med touren, noen plotter inn hele ferien sin etter denne begivenheten og sitter klistra til TV-en. (Siden har jo TV2 importert sporten til Norge.) En grunn til at så mange – til og med de verste idrettshatere - liker denne sporten kan kanskje være de vakre bildene fra den franske landsbygda. For ikke å snakke om den avsluttende etappen i Paris! Og - de spektakulære klatretappen!

Sykkelrytteren av nederlenderen Tim Krabbé handler som det burde framgå av tittelen om sykkelsport. Rammen ( for å holde meg til sykkelterminologien ha ha den var jeg skikkelig heldig med! ) rundt er et landeveisritt han deltok i 1977. Løpet hadde flere hårde bjergetapper for å si det med de danske og leseren får virkelig en forståelse for hva slags blodslit og ikke minst viljestyrke dette dreier seg om.

Her et bilde av forfatteren etter nok en forhåpentlig vellykket sykkeltur! Og her en film av en litt eldre utgave av forfatteren på en treningstur i Bolivia.

Det KAN være naturlig å sammenlikne landeveisritt med 5 – mila for eksempel. Også det en utholdenhetsidrettidrett som krever en viss modning blant utøverne. Krabbé sier at gjennomsnittsalderen for vinnerne av Touren er 29 år. Boka forteller også noe om ekstrem viljestyrke og om forskjellen på å vinne og bli nr. 2. Og om hvor mye 10 cm kan bety.

”Den som jubler for den som beseirer ham, fornekter dette og forkleiner ham hermed. Det å tåle å tape er en foraktelig utflukt, en fornærmelse av sportsånden. Den som tåler å tape, bør utelukkes fra å drive sport.”

Eller for å si det med Kuppern : Sølv er nederlag.

Tim Krabbé innrømmer at han er livredd i de bratte nedoverbakkene ( og det ser jo virkelig skummelt ut når gutta suser nedover!) og akkurat det er vel det eneste Krabbé og undertegnede har til felles. Det er forresten Telthusbakken som er min absolutte grense. Jeg har syklet den ned en gang og aldri mer! Tourgutta derimot hadde sust nedover på et par sekunder!

Én profilert forfatter som digger Touren er jo som (muligens) kjent Ingvar Ambjørnsen og her har vi en 6 år gammel filmsnutt av ham sammen med den norske sykkellegenden Dag Otto Lauritzen.

Nær sagt selvfølgelig handler ”Sykkelrytteren” også om noe mer enn selve sykkelsporten, nemlig om livet i sin alminnelighet kan man vel kanskje si. Derimot kommer boka ikke inn på doping. Kanskje like bra. Regner med at det kommer til å bli nok mas om doping og steroider og alt til faget henhørende når touren braker løs igjen til sommeren. Det er for resten en ting jeg aldri har fått svar på. Disse rytterne sitter jo i TIMEVIS på setet. Hva fankern gjør de når de skal på do? Anyone???!

Burde kanskje si noe om hvorvidt jeg likte denne boka og det gjorde jeg. Hadde jeg likt den hvis jeg hadde vært under middels idrettsinteressert? Godt spørsmål.

La oss avslutt med litt musikk og hvilken sang egner seg ved bedre enn denne, her med Shirley Bassey. (Det var jammen ikke enkelt å velge fra YouTubes rikholdige utvalg av tolkninger men det meste er vel bedre enn dette!)

PS: Denne boka ga jeg i gave til sønnen min. Det er ikke alltid sønner leser bøker de har får av sine mødre (bombe!) men denne må han ha lest siden han har gjort markeringer i margen. Og nå kom jeg over til et nytt tema. Nemlig å markere i margen. Det samme har jeg selv gjort i bøker som har betydd noe for meg. Dette sier noe om bokeieren og – etter hvert som tida går – noe om hva man var opptatt av i ulike perioder i livet. Slik kan altså en bok bli et interessant dokument over leseren.

PS 2 : ikke for å skryte men jeg var faktisk med på prøve-løpet før SykkelVM i Oslo 1993. Da kunne bermen få lov til å prøve seg i den for anledningen bilfrie løypa. Jeg deltok sammen med en 9 – åring og begge var enige om at det var en fin tur. Medaljer fikk vi også! Hvem som vant selve løpet? Den den gangen ukjente 22 år gamle Lance Armstrong og her kan vi se avslutningen i Oslos gater under ikke helt ideelle meteorologiske forhold!

PS 3: I forbindelse med det tidligere omtalte VM-et stilte den kjente sykkelentusiasten Einar Bowitz og gründer av det nå dessverre nedlagte sykkelverkstedet Den Rustne Eike ut ”historiske” sykler. Sikker unødvendig å si: han har fremdeles ikke fått utstillingslokaler til syklene.