Til fjells

I boka Tonje Glimmerdal av Maria Parr er det som kjent mange referanser til klassikeren Heidi av Johanna Spyri og antakelig er det derfor Samlaget nå gir ut Halldis Moren Vesaas oversettelse på nytt – noe tilrettelagt dagens nynorsknormer. (Nyutgivelsen er som seg hør og bør ”blurbet” av den tidligere omtalte litterære person. ) For å blåse litt liv i min serie Erdetnåvirkelignødvendigågiutdenneklassikerenpånyttkandenforfaenikkefåhvileifred har jeg sett litt ( med vekt på litt) på

1. Halldis Moren Vesaas (nå reviderte) oversettelsen og to til.
2. Den andre er Wenche Norberg Schuls oversettelse hos N.W.Damm & Sønn (noen år før Damm ble slått sammen med Cappelen ha ha de skulle bare ha visst) og det er den jeg husker fra min barndom. Så derfor er det denne utgaven jeg har lest på nytt igjen nå, av – sikkert helt forståelige - nostalgiske årsaker. ( Ååå som jeg elsket den boka!) Det eksemplaret jeg sitter med - velvillig utlånt fra Barnebokinstituttet - er fra 1953. Altså det året jeg ble født.
3. Ellers ser det ut som at det er Trond Winjes oversettelse som ruler i dag. (Aschehoug og Bokklubben)

(Forøvrig er jo Heidi oversatt til norsk et utall ganger før. I følge instituttets katalog ser det ut som at boka er oversatt første gang i 1882 av Emma og Augusta Hagerup. Ikke dårlig siden originalen kom ut året før, i1881. Kan jo også ta med at forlaget Ansgar har fått kloa i dette verket, ikke så underlig kanskje siden boka har en del religiøse overtoner. (Her er oversetteren Ingrid Lang. Normalt er ikke Ansgars utgivelser de beste men for alt jeg veit kan fr. Langs Heidi-oversettelser være glimrende!) Konstaterer også at Gyldendal har innlemmet boka i serien Gyldendals klassiske barnebøker, med Anton Esperøs oversettelse. Men nå får det være nok oppramsing. Jeg kan da ikke sitte her hele dagen.)

Her har vi omslaget fra min barndoms Heidi. I bakgrunnen de sveitsiske alper, og Heidi selv i en påfallende moderne rød kjole med armen kledelig lagt rundt halsen på en geitebukk. Vi ser også landsbyen med kirken og alt tilhørende.

Og her har en liten biblioteklåner følt seg fristet til å forskjønne Vincent O. Cohens illustrasjoner med litt fargelegging. Vi ser Tanten og Heidi på vei oppover fjellstien i det første kapittelet.

Det er sikkert ikke enkelt å oversette fra tysk til flytende norsk, og jeg konstaterer at Winje, Moren Vesaas og Norberg Schuls har valgt litt ulike løsninger, og delt opp setningene litt forskjellig.

Winje kaller bestefaren Onkel Heia, min barndoms Heidi heter han farfar, og Moren Vesaas kaller den gamle grinebiteren som ... ja selv dere som ikke har lest boka kan jo tenke dere hvor dypt akkurat DET stikker ... for bestefar. Hos Moren Vesaas er den lille landsbyen Maienfeld idyllisk, hos Winje hyggelig og i min barndoms utgave er Mayenfel (her stavet med y) koselig. La oss sjekke om denne landsbyen finnes i virkeligheten, selv om ikke dette har NOEN betyding for boka. Å jo da, og innbyggerne har forstått å gjøre det maksimale ut av sitt ”litterære” bysbarn. Men Heidi skulle lengre oppover fjellet og både Norberg Schuls og Winje er opptatt av krydderdufter mens det i Vesaas oversettelse er ”tettvaksne lauvholt som står og angar”. (Kanskje hun har vært opptatt av å legge oversettelsen opp til norske forhold og i den norske fjellheimen er det vel ikke akkurat krydderurter som dominerer).

Men nå tror jeg heller at jeg overlater til forskerne å gå inn på oversettelser og adaptasjoner og dess like men kan bare nevne at det stakkars 5 år gamle barnet som altså blir fulgt av sin tante til sin nye tilværelse er kledd med alt hun har av klær i sommervarmen. Hos Winje har hun ”to – om ikke tre – ” kjoler utenpå hverandre og deretter et stort rødt bomullstørkle surret flere ganger rundt seg. På føttene har hun tunge jernbeslåtte fjellstøvler. Moren Vesaas synes det holder med tunge fjellstøvler om de ikke også skal være jernbeslåtte. Derimot er hun i denne oversettelsen forsynt med et stort rødt strikkesjal. Også hos Norberg Sculs er støvlene både tykke og jernbeslåtte men her har bomullstørklet hun har rundt sine to-tre kjoler blitt rutete uten at fargen er oppgitt. (Oversetteren kan da ikke ha trodd at det tyske ordet ”rot” – hvordan det nå er bøyd i originalen – betyr rutete? ) Kan kanskje legge til at Damm og sønns utgave fra 1953 også inneholder del 2 i serien; ”Heidi får bruk for det hun har lært”, en litt kortere bok.



La oss også se litt på denne filmen fra 1937 med den den gangen avsindig populære barneskuespilleren Shirley Temple i hovedrollen. Handlinga er fra Schweitz, sikkert ganske eksotisk for amerikanerne den gangen og muligens fremdeles for alt jeg veit og det har Hollywood gjort det maksimale ut av. Kanskje ikke så underlig at filmselskapet har følt seg fristet til å legge inn litt jodling i filmversjonen. Heidi blir stanget i baken av en staut geitebukk, og vi kan vel heller ikke unngå å legge merke til den store kniven som bestefaren kvesser- altså mens han fremdeles er en bisk herremann som ikke ser særlig lyst på denne unge inntrengeren i tilværelsen. Boka har ikke så mye ytre handling så den stakkars manusforfatteren har nok følt seg mer enn fristet til å legge inn litt ekstra action! Ser ellers ut som at mesteparten av filmen er lagt ut på youtube.

Tilbake til boka. HAR enda en nyutgivelse berettigelse? Hva KAN denne klassikeren gi barn av i dag?

• Boka har varme og den – må man vel kunne si - svært så bråmodne 5-åringen ( 6-åring i filmen) er en livlig og godhjertet jente som sikkert mange (jenter?) kan like å identifisere seg med. (Mens andre vil muligens hate henne på grunn av hennes grensesløse godhet og prektighet.)
• Boka har en særdeles trygg grunntone hvor godheten seirer. Bestefarens utvikling fra en folkesky eksentriker til en respektert og godt likt person - under Heidis påvirkning - som et eksempel.
• Dessuten – slik jeg husker fra min egen barndom – trakk det jo ikke akkurat ned at jentungen hadde naturlige krøller, en gave de fleste av oss bare kunne drømme om.
• Boka formidler stor naturglede og kjærlighet spesielt til fjellet.
• Etter ett år i fjellheimen kommer tanta og henter Heidi igjen, for at hun skal bo hos en (rik) familie i Frankfurt. Skildringa av Heidis hjemlengsel er ganske gripende og vil nok fenge mange. (Kommer hun tilbake til bestefaren igjen? Gjett tre ganger. )
• I oppfølgeren ”Heidi får bruk for det hun har lært” kommer en lam jente, Klara, som Heidi altså bodde hos i byen, på besøk, og blir ved hjelp av bestefaren og antakelig et mirakel mer eller mindre frisk. Slike historier har jo også appell til de mest sentimentale av oss.

Man KAN kanskje innvende at de rike i boka får litt mye rollen som velgjørere overfor de mindre bemidlede, Klaras farmor hjelper for eksempel Geitepeters blinde og syke bestemor, men nå må vi jo huske hvilken tid den er skrevet i.

Det er litt fristende å sammenlikne naturbarnet Heidi med naturbarnet Dickon i Den hemmelige hagen (som er en bedre bok når sant skal sies) av Frances Hodgson Burnett. Den boka kom ut 1909, altså noe seinere.

Og konklusjonen? Tjaaa... Under motto tar du den så tar du den så tåler vi vel en utgivelse til men nå kan det da også være nok for en stund.