Å løpe er bare å flytte den ene foten foran den andre

i et visst tempo. Det er ikke vanskelig i det hele tatt. Egentlig er det bare å ta på seg joggesko og noe høvelig tøy og gå ut og sette i gang. Men så enkelt er det jo bare ikke. Hadde det ikke vært for Grete Waitz så veit jeg neimen ikke hvordan det hadde vært med løping i mitt tilfelle. Hvis jeg ikke hadde funnet det enkle og lettfattelige treningsprogrammet av Grete Waitz i Kvinner og Klær i 1989, hadde jeg kanskje aldri fått oppleve gleden ved løping. ( Og hadde vel fremdeles ikke vært i stand til å gå opp en trapp uten å få åndenød.)

Men ER det ikke litt pinlig at kvinner må ha et eget løp for å tørre å løpe i offentlighet? Første gang jeg løp Grete Waitsløpet fikk jeg en invitasjon til et annet løp som het "Jentemila" under mottoet "kvinner tør og vil og kan løpe en mil". Herregud! Hvorfor er det verre for kvinner å løpe enn for menn, liksom?

Årsakene er flere:

• Det er ikke SÅ lenge siden kvinner fikk adgang til Holmenkollstafetten. Faktisk i 1975 etter en lang kamp. Før Grete brøt barrieren fantes det ikke løp over 3000 m for kvinner. Så idrettshistorisk sett har ikke forholdene ligget til rette.
  

• Dessverre er det slik, at mens menn er flinkere til å kaste seg ut i nye ting - enten de nå behersker det eller ikke - er kvinner mer forsiktige og har mer prestasjonsangst. Og fremdeles er kvinneandelen lavere i de lengre mosjonsløpene men det kommer seg. Sakte men sikkert.

• For å få rabatter på løpesko på Løpslabbet har jeg i flere år vært medlem av en løpsorganisasjon. Der oppdaget jeg mye kjønnsfascistisk grums!

Jeg glemmer aldri det første Grete Waitzløpet jeg deltok i. Selveste Grete Waitz var tilstede og ønsket oss lykke til. Jeg! Som alltid hadde vært klassens dårligste i gym! Deltok i et løp! Og da ferden endte på Bislet stadion, gjennom Maratonporten, hvor akkurat statuen av Grete Waitz tronet over oss og klumpen i halsen ... ja dere kan jo tenke dere sjæl.
Her min første løpsmedalje, erhvervet i 1990. Den er prydet med et noe skjematisk portrett av løpedronningen!

På Grete Waitzløpet var det ingen tidtaging. Det var jo ikke alle som løp en gang, noen bare gikk som om det var en skarve turmarsj det dreide seg om og det ER jo også gjort et visst poeng av at ikke alle deltakerne var like edru og noen deltok bare for å få et påskudd for å få seg en fest og en Oslotur, men jeg regner jo med at det var flere med meg som etter hvert fikk litt mer ambisjoner og begynte å delta i andre løp. Med tidtaging og alt tilhørende.

Grete Waitz er født samme år som meg men for å si det litt forsiktig har hun drevet det noe lengre innen løpefaget. Jeg kunne ha skrevet litt om alle de gangene Grete Waitz vant New York maraton ( 9 i antall, første gang i 1978) og hvordan hun sprengte grensene for kvinnelangdistanseløp og blandt annet fikk maraton for kvinner som egen øvelse i VM og OL etc etc men det kan dere lese om andre steder om dagen.

Framfor alt vil jeg takke deg Grete for at du fikk så mange av oss vanlige kvinner til å begynne å løpe!

Litt sang og musikk bør vi vel også som vanlig ha med og egentlig finner jeg ikke på noen bedre låt en den gode gamle Spencer Davis-sangen Keep on running!