Fra Hovseter til Sunnmøre

Det er litt smått med oppdateringer på denne bloggen for tida og det kan det godt hende at det fortsetter å være en stund framover.

Siden sist har jeg lest nok en vampyrbok, Mørketid av Åshild Moldskred. Forfatteren ( debutant) skal ha kred for å ha prøvd seg på en litt ny vri, vampyrer (eller bloddrikkere som de kaller seg) i en kjent bydel i Oslo, nærmere bestemt mitt nærmiljø Hovseter, og da blir man jo litt ekstra interessert. Stedet blir beskrevet med ”høye og triste sosialblokker fra midten av 70- åra” og fylliker med fett hår sitter på benkene med bæreposer med øl. Pussig at jeg aldri har lagt merke til noen av disse når jeg er på de kanter. Runa, 15 år, bor sammen med sin mor, som ikke er verdens beste akkurat - kanskje ikke så merkelig med den oppveksten hun har hatt - i Hovseterveien 96.

Her et fotografi av Hovseterveien 96, en "høy og trist sosialblokk fra midten av 70- åra", også kalt Kollektivet, en vårkveld i april. Samtidig som jeg tok dette bildet, tok jeg også et bilde av
Hovseter skole, hvor jeg regner med at Runa går. Så denne boka bør Hovseter skole skaffe seg til sitt (forhåpentlig) utmerkede skolebibliotek! Ellers fant jeg ingen fylliker med fett hår på denne utflukten heller, derimot noen sporty ungdommer som spilte ball på plassen utenfor skolen.

Tilbake til boka. Åpningsscenen der Runa sammen med bestemora tapper blodet fra et stakkars offer med en sprøyte – med døden til følge for offeret– er sterk nok men blir hengende litt i løse lufta i forhold til det som kommer. Handlinga kunne ha vært bedre gjennomarbeida, og en del språkblomster burde ha vært luka ut, i det hele tatt kunne manuset ha stått seg på å gå noen runder til og blitt stramma litt inn. Bokas sterkeste side er vennskapet mellom Runa og den litt pysete Åge, som Runa har følt en egen omsorg for fra barneskolen av. Åges sjokk og fortvilelse når Runas hemmelighet blir avslørt er også ganske godt skildra.

Mer språklig sikker er jo Codys arv; første bok i serien Rottekrigen av Einar A Lund. Den handler om kampen mellom svartrottene ( de gode) og brunrottene ( de slemme). I sentrum den unge rotta Cody hvis far var en helt blant svartrottene. Han vokser opp sammen med sin mor på Vinderen av alle steder, men de fleste av arten, deriblant Codys lærermester Slafs, røff men god på bunnen, holder til på en fylling på Grønland. Boka er på 412 sider og kunne med fordel ha vært korta en del ned. Det blir til tider ganske så omstendelig, forfatteren trekker store veksler på unge leseres tålmodighet. Kanskje han rett og slett blir litt for forelsket i sitt eget univers og har glemt kunsten å ”kille noen darlingser”. Burde vel også ta med det særdeles tradisjonelle kjønnsrollemønsteret. Hannene er de som beskytter og sloss mens kvinner ... unnskyld hunner ( og barn) er de som altså blir beskyttet. Får for ordens skyld nevne at jeg bare har lest ca halvparten av boka før jeg ga opp, så for alt jeg veit kan det jo dukke opp en hel hær av rotteamazoner i løpet av fortellinga.

Bør kanskje legge til at svartrotta er utryddet i dag.
Her et bilde av ei svartrotte slik de så ut da de var still going strong!

Då likte eg betre Mitt bankande hjarte av Alf Kjetil Walgermo. Handlinga i denne boka er frå bygda, eg gissar det kan vere Sjøholt på Sunnmøre som forfattaren sjølv kjem frå. Akslevollsvatnet vart nemnd i boka og litt googling gjev og nokre assosiasjonar på at vi kan vere på desse kantar. Som eg har vore inne på nokre gonger fører det ofte traurige saker som finn stad på bygdene no for tida, i kvert fall dersom ein skal tru mange nynorske ungdomsbøker, men i denne boka er hovudpersonen ei heilt normal snart 14 år gamal jente, Amanda, som har heilt normale foreldre.

Ho er forelska i David, ein heilt normal gut, og dette er ei ganske fin og forsiktig kjærleikshistorie. Eg tok meg faktisk i lure på om det ikkje snart burde komme noko meir, og det gjer det. På omslaget er det ei teikning av eit hjarte, altså ikkje det ”ikoniske” hjartet men det fysiologiske. Det syner seg at Amanda har ei alvorleg hjartesjukdom og det einaste som kan redde ho er organdonasjon. Boka skildrar sjukdomen, om det å vente i uvisse, korleis vil det bli å få eit hjarte som har tilhørt nokon annan og sjølvsagt korleis foreldra og venene reagerer. Boka er gripande utan at det blir noko (melo)drama. Forfattaren er flink til å leve seg inn i kjenslene til ei ung jente.

Litt artig er det og at forfattaren refererer til biletboka ”Til Panama, til Panama! : forteljinga om då den vesle tigeren og den vesle bjørnen reiste til Panama” av Janosch frå 1979 (Samlaget) , som handlar om den vesle bjørnen og den vesle tigeren som drar med ein flåte til Panama for det er ”landet dei drøymer om”. Og dei er ikkje redde for nokon ting. Som dei to drøymer og David og Amanda om å bygge seg ein flåte.

Og då kan eg jo til slutt nytte høvet til å gjere folk merksame på desse bøkene om vesle bjørnen og den vesle tigeren og heile resten av Janosch fantastiske univers. Sidan bøkene er på nynorsk vart dei berre ståande i biletbokkassane i fleire år men så kom bøkene som teiknefilm på TV og då vart det fart i sakene! Då skulle alle ha dei! Her har dykk ein filmsnutt, diverre ikkje på nynorsk denne gongen. Til slutt kan vi jo høyre på My heart can't take it no more med Supremes, sjølv om denne songen (som venta) handlar om litt andre ting enn hjartesjukdomar og transplantasjonar.