En bussjåfør, en bussjåfør...

Bokbussen i Bergen er truet med nedleggelse. En gang i en stadig fjernere fortid (NB: HØY mimrefaktor i denne bloggposten!) hadde vi bokbuss i Oslo også. Den ble oppretta i 70 – åra og nedlagt i 1989. (Med forbehold om at jeg kan huske litt feil, men det er i tilfelle ikke mye om å gjøre.) Deichman ble rammet av den store sparekniven og flere filialer falt jo også i samme slengen.

Det var to bokbusser på Deichman som hadde faste stopp noen timer hvert sted etter behov. Det var en bibliotekar og en sjåfør i hver buss. Å jobbe på bokbussen ga virkelig muligheten til å føle på byens puls. Forskjellene mellom øst og vest var klare. I et nøtteskal kan man si at det var humoren som skilte. Du kunne godt spøke med lånerne i de østlige bydelene, mens de i Oslo vest var litt mer stramme og formelle. (Og noen var så reaksjonære at du bare måtte lukke igjen øra.)

Favorittholdeplassene var Dælenga og Kampen. Her var det mange koselige folk. Jeg husker for eksempel Andersen som med rusten stemme ba oss finne fram noen spennende bøker mens han var på Polet. Jeg glemmer heller ikke de tre gamle gubbene som sto på bussen og diskuterte om de var for gamle for kjærligheten. (Noen mente ikke!)

Og så var det de gamle damene som fortrolig tok oss i armen og ba oss om å finne noen gode bøker til dem. De hadde 7 års folkeskole og knapt nok det, men vi fant bøker de likte hver gang. De var kanskje ikke så ”eksperimentelle”, men likevel gode fortellinger. Vi holdt formidlingsfanen høyt på bokbussen. Da jeg begynte der var det bare å lese seg opp på gode voksenbøker.

En gang vi hadde glemt kaffevannet til matpausen ( o skjebne) kom en av lånerne med full kaffekanne. På Kampen kom en gang en kar for å vise oss de nye samboerne sine, nemlig helt nyfødte kattunger! Det kunne aldri ha skjedd på vestkanten. Der holdt de korta tett innpå brøstet for å si det slik. Unnskyld; jeg mener jo brystet.

Jeg glemmer heller aldri den gamle dama på over 80 som ba oss om å finne bøker i for eksempel Vita-serien for at hun skulle ha ”noe å bryne seg på”. Dette var på Gaustad. Lurer for resten på om noen av disse lånerne som lever fremedeles.

På Skillebekk var det action! Da kom alle damene med blå hatter stormende inn i bussen. De sloss om bøkene. Og en gang bokbussen var trua med nedleggelse (det skjedde fra tid til annen den gangen også) gikk de til Rådhuset og sa fra! Jeg husker at det var en pølsekiosk like ved den holdeplassen, med byens beste pølser, og dama i kiosken var riktig hyggelig. Da måtte jeg alltid kjøpe meg en pølse med rå løk, for å styrke meg til hordene kom. Men nå er kiosken revet. Det var visst mattilsynet som hadde innsigelser.

På Nebbejordet var det også liv og røre. Der sto alle unga og hoppa i minst en halv time før vi kom og stormet inn i bussen. Vi må heller ikke glemme sjåførene. Et par av dem elsket de bråkete unga. Noen av dem var også flinke til å trøste de gamle damene og blei høyt elska av lånerne. Vi fikk i det hele tatt et nært forhold til lånerne våre.

Her et bilde av en skikkelig stilig bokbuss som jeg tok da jeg var på denne konferansen på Hamar i fjor vår. Dette er noe annet enn de nedslitte bussene jeg jobbet på i 80 - åra!

Det som var fint med bokbussen var at samlinga var oversiktelig, vi sørga for å ha det ”hotteste” i hylla. Bokbussen gjorde at bøkene var tilgjengelige der folk bodde eller jobbet. Da bokbussen ble nedlagt var det også flere av filialene som gikk med i samme slengen. Da blei det ikke like enkelt for alle – for eksempel unga - å komme seg til biblioteket. Jeg har også lurt litt på hva mange av de eldre lånerne hadde gjort uten bokbussen. Hadde de tatt turen til nærmeste filial eller hadde de funnet seg noe annet å holde på med? Lese dårlige ukebladromaner for eksempel?

Egentlig burde noen skrive ned alle minner fra bokbussen, enten den i Oslo eller andre steder. En bydel som mister bokbussen blir en fattigere bydel og en by uten bokbuss mister en del av sjela si.


PS: Aporopos pølser, kanskje vi skal muntre oss litt opp med denne glade sangen med Leif Juster