Graveyard Paradise

Neil Gaiman kommer i år ut med sin andre bok for ungdom på norsk. Boka heter Kirkegårdsboken og her møter vi Nobody Owens, populært kalt Bod blant venner. Han unnslipper så vidt å bli knivstukket på brutalt vis slik som resten av familien, og vokser opp som eneste menneske blant gjenferder (!) på en kirkegård. Forfatteren har selvfølgelig ikke latt anledningen gå fra seg for å utnytte de litterære muligheter et slikt sted gir. I etterordet skriver forfatteren at han har latt seg inspirere av Highgate Cemetery West, og det er virkelig en ”innholdsrik” ( for å bruke eiendomsmeglerspråket) kirkegård han beskriver. Det samme kan man si om stedets ”populasjon”, en burlesk gjeng fra flere historiske epoker.

Her et fotografi av Circle of Lebanon, virkelig staselige greier!

Og for dem som ikke visste det, også Karl Marx hviler på denne Highgate cemetry! (Nei, han er ikke med i boka!) Kan muligens komme til nytte på en eller annen qviz!

Forfatteren skriver i etterordet at han står i stor gjeld til Jungelboka av Kipling. Nå har ikke jeg denne klassikeren så veldig innbords for å si det slik, men det er ikke vanskelig å se at det er mange paralleller. Mens Mowgli som kjent vokste opp blant ulver dreier det seg altså i denne boka om gjenferder.

Denne fortellingens Baloo er Silas, som faktisk er en ... vampyr, hvis jeg da ikke har misforstått helt. Med i fortellingen er også en varulv, men i denne boka får ikke denne mixen av overnaturlige vesener den samme ufrivillige komiske effekten som Twilight. Boka har også humor, og selv om vår venn tidlig mister foreldrene og overlates til - for å si det mildt - noe uvanlige fosterforeldre, et elskelig ektepar fra victoriatida, og han ellers har lite kontakt med levende mennesker er boka usentimental, om dog med en viss tristesse.

”--- Og det finnes mange situasjoner hvor du kan ha andre, levende mennesker rundt deg, som på teater eller kino.”
”Hva er det? Er det sånn fotball? Jeg likte å se på at de spilte fotball på skolen”
”Fotball. Hm. Det er vanligvis litt tidlig på dagen for meg, ” sa Silas, ”men frøken Lupescu kunne ta deg med for å se en fotballkamp neste gang hun er her”.
”Det vil jeg gjerne,” sa Bod. (s 193. Oversatt av Stian Omland.)

Kan kanskje ta med at bokas store spenningsmoment er mannen Jack, heller ikke han helt av vår verden, og dennes utrettelig kamp for å drepe Bod. Jeg røper vel ikke for mye hvis jeg avslører at vår venn til slutt forlater kirkegården og går ut i verden. Kanskje det kommer – som i den opprinnelige Jungelboka – ut nok et bind.

Boka har fått både Newbery-medaljen og Carnegie- medaljen i henholdsvis 2009 og 2010. Independent on Sunday mener at boka ”fortjener å bli en barnebokklassiker”. Hmmm, time will show som det heter, men uansett en leseverdig bok! Det skulle forresten ikke forundra meg om boka blir filmet (gidder ikke å sjekke). Vi får inderlig håpe at filmen klarer å ivareta den fine, litt vemodige stemninga.

Til slutt foreslår jeg at vi avslutter med litt musikk, og denne gangen har jeg virkelig gravd dypt i mitt (u)musikalske surrehue, her en riktig godbit fra fortida, om ikke helt tilbake til den victorianske tidsalder. Nemlig Graveyard Paradise av kultgruppe 1-2-6. Enjoy!

PS : Gaiman; hva har du egentlig imot "den berømte forfatteren Victor Hugo"?