Det hender at jeg diskuterer litteratur

med venner og bekjente også i den virkelig verden. (Neppe noen stor bombe!) Her om dagen fortalte en venninne meg hvor mye Mea Culpa av Anne Holt hadde betydd for henne. Herregud sa jeg, den boka var jo såååå dårlig. (Som kanskje noen husker ble boka nulla av kulturrådet og akkurat det ble det et helsikes leven av. Det kan sikkert diskuteres om boka var SÅ dårlig for som alle veit er det mye som passerer innkjøpsordningas ganske vide nåløye). Da ble min venninne temmelig irritert og det skjønner jeg jo ærlig talt! Noen ganger KAN man holde kjeft. I den situasjonen hun var i da hun leste den var det en viktig bok for henne.

Her utdrag fra en mail min tidligere kjære kollega Silje sendte meg i vinter (Hei, Silje!)

” Kjenner jeg er litt lei av å hele bare tida vurdere hvor "bra" noe er. Noen bøker kan være interessante uten å være så innmari bra, og ikke minst motsatt!” .

Og det er i sannhet sanne ord. (Øhhhhmmmm... )

Villskudd av Gudmund Vindland var en svært viktig bok da den kom ut (første gang i 1979). Boka vakte stor oppsikt og ble lest av ”alle”. ”Alle” snakket om den og den fikk stor betydning for mange. Selvfølgelig ikke minst for alle landets homofile. Boka er på ingen måte noe litterært mesterverk. Den ble første gang gitt ut på et lite ”amatørforlag”; Forfatterforlaget og hadde sikkert stått seg på litt hardere konsulentmotstand... eller ... stopp en halv! ER det så sikkert? KANSKJE noe av sjarmen og det umiddelbare da hadde forsvunnet? Siden har det jo som kjent ikke gått så bra med forfatteren men ingen kan ta fra ham at det var HAN som skrev ”den store norske homoboka” gjennom tidene.

For en god stund siden leste jeg en bok av Ingar Knudsten som heter Ensomheten er en sang. (Gyldendal 2008). Boka hadde irriterende ”skjønnhetsfeil” men det han skrev om sine egne opplevelser som tuberkulosepasient i femtiåra (?) var gripende. Jeg har nettopp blogget om Det sorte gull av Olav Såtvedt. Heller ikke den verken banebrytende eller av oppsiktsvekkende litterær kvalitet men et hederlig forsøk på å formidle viktig historisk stoff for ungdommen.

Så over til et par svenske forfattere. Björn Ranelid er en svært engasjert forfatter som skriver ”med hjertet” og kanskje kommer dette noe i veien for det reint litterære. Kanskje han kunne hatt godt å ”bli holdt litt i øra” av konsulenten. Men – bøkene er engasjerte og interessante – og det er lett å la seg rive med – selv om det noen ganger kan tippe litt over. Et eksempel er boka David Puma och drotting Silvia som er en særdeles engasjert skildring av den flerkulturelle bydelen Rinkeby utenfor Stockholm.

Til slutt vil jeg igjen slå et slag for den svenske syndikalisten, muslimen og forfatteren Torbjörn Säfve. Mens to av Ranelids bøker er oversatt til norsk er ingen av Säfves oversatt. Min favoritt er muligens Gorilla. Veldig ( altfor) mye av forfatteren selv er lagt inn i personen men likevel svært interessant (i hvert fall for oss gamle raddiser) om en bokser som har eksistert "i virkeligheten" , og om det amerikanske samfunnet i 1920-40 –åra, om de svartes kår og om indianere. Men litterært sett ingen ”höjdare”. Han kommer aldri til å få Nordisk råds litteraturpris for å si det slik.

Jeg kunne sikkert ha tatt med haugevis av flere bøker men dette holder kanskje.

Til slutt en takk til Silje som minnet meg om noe som jeg egentlig visste men burde ha vært mer oppmerksom på, noe jeg da også er blitt!