"Jeg er ikke klar for å dø. Og mitt spørsmål til deg er: Hvordan kan du være klar?"

Boka heter Tilstrekkelig vakkert og er Synne Sun Løes første bok siden 2002. Vi møter to jenter, Johanna og Jenny, begge 17 år. De har aldri møtt hverandre men - brevveksler (!) fordi dette er den samtaleformen de foretrekker. Johanna på barnslig bamsebrevpapir og Jenny med gammeldags skrivemaskin (nytt "!"). Ikke for på noen måte å røpe noe om den gripende - og litt fiffige - slutten men hadde de mailet hadde ikke den (slutten) vært mulig.

Johanna er døende, hun har innsett og avfunnet seg med at det ikke er noe håp, hun har en datter på 2 år og bor sammen med faren som det tegnes et fint og stillferdig portrett av. Hun er ganske "alminnelig" og har hatt vaskejobb på et pleiehjem.

"Venninnene mine skal bli leger, psykologer, sivilingeniører og advokater. Mens jeg, jeg skal aldri bli noe annet enn en vaskedame. Det er det jeg sier når folk spør (fordi de glemmer at jeg skal dø og at jeg faktisk aldri kommer til å bli noe annet enn jord!) "Vaskedame" sier jeg, for jeg liker det ordet. Det er rent og uskyldig og gammeldags. Og deilig ambisjonsløst. Det er en viktig jobb å vaske, tenker jeg. Hadde ikke jeg gjort det, hadde andre gjort det. De gamle, syke menneskene som bor der, kan jo ikke sitte å råtne i sin egen skitt. Det går bare ikke." S 20

Jenny er destruktiv og ønsker ikke noe annet enn å begå selvmord. Hun har massevis med talenter. Hun bor alene med sin mor som ikke blir direkte fordelaktig framstilt av datteren.

Det er lite sannsynlig at disse så forskjellige jentene hadde hatt så mye med hverandre å gjøre, hvis ikke Jenny hadde tatt kontakt etter en avisartikkel hun leser om Johanna. Det ganske originale med denne brevromanen er at alle brevene fra Johanna til Jenny er samlet i en ( den første) bolk (en) i boka mens alle Jennys brev er samlet i den andre. Dette fungerer glimrende! De er også nummerert så de som VIL lese dem i den rekkefølgen de ble skrevet har muligheter til det. Kontrastene mellom de to jentene kommer klart fram, vi blir godt kjent med begge to, den stillferdige Johanna og den intense og tøffe Jenny. Boka er trass denne bloggpostens overskrift ikke moraliserende og faller heller ikke i den sentimentale gørra.

Selv om bokas tema er tungt nok - død og selvmord - blir leseren ikke ... hmmmm ... tynget. Boka viser derimot at - for å si det litt banalt - døden er en del av livet - og omvendt.

"Jeg forstår deg, Jenny. Nå forstår jeg deg.
Jeg tror det.
Lengselen etter å sveve.
Lengselen etter å slippe taket
når det du holder deg fast i ikke lengre er sterkt nok til å bære deg videre" S 72

Dessuten er det mer enn oppløftende å lese en så velskrevet bok med et så særdeles godt språk!

Jentene er 17 år. Det er mange 17 - åringer i ungdomslitteraturen. Og det ER noe spesielt med den alderen. Ikke helt voksne ennå men definitivt ikke fjortiser lengre. Fremdeles sjarmerende naive. Kompromissløse, heftige og begeistrede. Plutselig rant meg en sang av Wenche Myhre meg i hu, nemlig "En syttenåring har drømmer" . Akkurat denne fant jeg ikke på YouTube. Sangen har også en tysk tittel ; "Mit 17 hat man noch Träume " Heller ikke denne fant jeg med Die Wenche men derimot med Peggy March så da kan vi jo spille den, selv om den nok er vel sukkersøt etter Jennys smak. Vi kan jo ta med Neil Youngs It's better to burn out then it is to fade også, hva!

PS: CappelenDaaaaaaam!! Skjerp dere. På side 117 står det feil navn. Det skal ikke være Jenny, det skal være Johanne!