Å kjøre sportsbil i Paris

Jammen er ikke den svært så produktive Bjørn Ingvaldsen ute med sin bok nr 100 eller der omkring. Sangen om Lucy er noe mer neddempet enn seriebøkene av samme forfatter. Omslaget viser en dame med langt flagrende hår i en rød sportsbil og i bakgrunnen Eiffeltårnet og da har vel de fleste gjettet hvilken sang det henvises til. Vi tåler vel å høre den en gang til, gjør vi ikke?

Fortellingen er lagt i munnen på en 11 år gammel jente, hvis mor er alvorlig syk. Hun har også en multifunksjonshemmet storesøster, som heter... nettopp Lucy. Mors drøm har alltid vært å kjøre i en åpen sportsbil gjennom Paris, og mye av handlinga i boka dreier seg om den svært så handlekraftige 11-åringens bestrebelser på å oppfylle morens ønske. (TROR dere hun klarer det eller! )

Språket er svært så enkelt, kanskje på grensa til det flate noen ganger, men likevel en effektivt og godt fortalt historie om sorg og død. (Neppe nødvendig å legge ut noen ***SPOILERVARSEL***, den voksne leseren skjønner nok tegninga ganske raskt.)
Å skrive troverdig for barn om dødssyke foreldre uten at det tipper over i det melodramatiske er neppe enkelt. Jeg likte godt at forfatteren vinklet på hovedpersonenes bestrebelser på å skaffe til veie den sportsbilen. Boka har også en del humor. Og trass i det enkle språket ; sårhet!

Jeg vil så gjerne ha gjort noe for deg, sa mamma. – Noe fint.
- Hva da?
- Gitt deg et godt liv, en skikkelig familie, trygghet. En solid arv. Det eneste jeg kan love deg at du kommer til å arve, er Lucy. Som om du ikke har måttet ta ansvar nok gjennom livet. S 125

Jeg har jo ikke alltid vært like mye med på Ingvaldsens ablegøyer, men denne lille familien fikk jeg all sympati for.

Den samme forfatteren har - nær sagt selvfølgelig - startet en ny serie igjen, denne gangen Fredes venner. Frede flytter og begynner på ny skole med en dum rektor som han går i klinsj med fra dag 1, og så får han en litt spesiell venninne. Personskildringene er helt greie, og fortellerstilen er trivelig, men den noe intrikate krimintrigen kjøper jeg ikke helt. Blant annet dreier det seg om et par som vil starte iskremkjede og er ute etter en hemmelig oppskrift som de bruker ulovlige midler for å få tak i. For å ha noe å leve for i mellomtida lever de av å selge brukte (stjålne) mobiltelefoner og dataspill.

PS: Det stemmer forresten ikke at Sangen om Lucy er bok nr 100 av denne forfatteren. I følge Gyldendals web-side er det bare bok nr 30. Den første boka av forfatteren het Stolpesko og kom ut i 1998, så da kan dere jo selv regne ut hvor mange bøker i året denne forfatteren skriver i snitt! Men sammenliknet med for eksempel denne forfatteren er det jo ingenting å snakke om!