Hvor var jeg da Oddvar Brå brakk staven?

Har ærlig talt ikke peiling. Det var i 1982 og da hatet og foraktet jeg alt som hadde med idrett å gjøre!
Men da jeg begynte med idrett selv (ha ha begynte med idrett da gitt! ) ok da, begynte å løpe (les jogge) for noe sånt som 20 år siden - dette som en dyd av nødvendighet, siden jeg knapt orket å gå opp en trapp på den tida – begynte jeg plutselig å interessere meg for sport igjen. Og etter å ha sett Ullvang og Dæhli peise på i sporet blei jeg jo bare ekstra inspirert på joggeturen.

Som jeg nettopp har vært inne på, toppidrett er virkelig noe fordømt idioti, kan jo bare nevne massehysteriet rundt Northug (garantert riktig stava denne gangen) som eksempel. ( Folk får se å få seg et liv). Så hvorfor sitte timevis foran TV-en under OL? Hvorfor engasjerer jeg meg i hoppsport? Hvorfor ser jeg på damehåndball? Tid for selvransaking!

Konkurranseinstinktet
Jeg innrømmer at jeg har et mer enn velutviklet konkurranseinstinkt. Jeg går helt bananas når jeg deltar i quiz og på auksjon er jeg et råskinn! Da gir jeg meg ikke før tingen er min. Herregud, en gang måtte jeg ut med 800 for en brodert lusekofte som jeg i konkurranserus hadde bydd og bydd på og som ingen av de utakknemlige beistene i familien ville gå med! (Noe jeg strengt tatt burde ha visst!)

Nostalgi
Regner med at nostalgien også spiller en rolle. Jeg tilhører en generasjon som hørte skihopp og skøyteløp på radio. Jeg glemmer aldri da Fred Anton Maier vant VM på skøyter i ... i .. i 1968 var det jo ja! (Ingen problemer med å bli dement i våre dager, takket være wikipedia!)

Dramatikken og sannhetens øyeblikk
Jeg glemmer heller aldri – ja aldri og aldri- det er jo ikke lett å vite hvor senil jeg kommer til å bli – men foreløpig husker jeg godt finalen mellom Italia og Brasil under VM i fotball i 1994. Det ble uavgjort (0-0) og heller ikke golden goal ga resultater; selve kampen var treig, drit kjedelig men så fulgte altså den uhyre dramatiske straffekonkurransen, verdt en ventetid på over to timer! ”Hele verden” så på da Roberto Baggio brente den straffen! Kan vel i samme slengen ta med Odd Einar Romørens seier under VM i Skiflyging i Planicia. I første omgang hoppet han 237 meter, så ble han slått av Thomas Morgenstern (hvis jeg ikke husker helt feil) som hoppet 238 meter. Til slutt sitter Romøren på bommen i den andre omgangen, hvordan SKAL dette gå og resten er historie! SKAL jeg gidde å rippe opp i det fatale baneskiftet til skøyteløperen Sven Kramer på 10.000-meteren i dette OL? Eller Geir Karlstads fall i OL i Calgary i 1988!

Det ytterste av yteevne.
Noe annet jeg seint vil glemme var da Bjørn Dæhli slo svenske Niklas Jonsson under Vinter-OL i Nagano i 1998. (Jeg heiet på Jonsson så jeg satt oppe til kl 4 om natta.) Det var ikke noe vakkert syn da Dæhli gikk over mål og så ut som han var døden nær, men en fascinerende demonstrasjon av viljestyrke! (Dagen etter var jeg så inspirert at jeg tok meg en lengre joggetur og pådro meg idrettskade. ) Tror også jeg må ta med Kjersti Grini fantastiske prestasjon da hun helt over evne mer eller mindre på egen hånd vant bronsefinalen under EM i 1994. Dette kan jo inspirere noen og enhver; hvis du vil nok så kan du! (Fælt så moraliserende dette hørtes ut, da! Regner med at jeg mista noen lesere der!)

De gode historiene og arketypene ;

• Askeladden-historiene; for eksempel da den gangen 17 år gamle Tommy Ingebrigtsen helt uventa vant VM i Thunder bay i 1995, en periode det butta ganske mye i norsk hoppsport. Vi skal heller ikke glemme da Janne Holmén overraskende vant EM i Maraton i München i 2002. (Det var forresten det samme ulykksalige løpet hvor Karl Johan Rasmussen lå så godt an til å vinne medalje hvis ikke hele det norske støtteapparatet hadde psyket ham ut! )
• David mot Goliat-historene : for eksempel da Norge slo England (som fremdeles var store den gangen) i fotball på Ullevaal 9 september 1981.
• For ikke snakke om alle historiene om revansjens triumf; antihelten som reiser seg mot alle odds; som for eksempel da Lars Bystøl overraskende vant OL i Torino i 2006, siden gikk det jo ikke så bra med ham, men det er en annen historie.
• Og heltehistoriene; som da maratonløperen Vanderlei de Lima fikk sabotert løpet sitt under sommerlekene i Aten i 2004 og muligens mistet 1 plassen, og den heroiske måten han tok det på, og i dette OL den rørende historien om kulekjøreren Alexandre Bilodeau og hans sterkt CP-rammede bror. (Hørte jeg noen mumla sosialpornografi? Pokker heller, hva er gæernt med litt feel good i hverdagen! Det kan være tøft nok som det er der ute!)
• Men vi elsker også les enfants terribles, det er vel ikke til å unngå å ta med Matti Nykänen. (Får vel spandere en link på denne legendariske hopperen også!)

Sann idrettsglede
Her vil jeg først trekke fram den engelske skihopperen Eddie Edwards, også kalt Eddie the Eagle som brakte inn litt hardt tiltrengt humor i toppidretten. En sann folkehelt! Vi skal heller ikke glemme kenyaneren Philip Boit som kom sist på 10 kilometer langrenn i OL i Nagano i 1998. (Det skal du ha Dæhli, det var fint av deg insistere på å utsette medaljeseremonien til Boit kom i mål!) Dessverre ble Philip Boit nektet å konkurrere i år. Skikkelig fisete av FIS! (Kunne bare ikke dy mer for den litt flaue morsomheten! ) Ett eksempel fra breddeidretten; en gang Deichman stilte lag i Holmenkollstafetten var det en ung mann som deltok for første gang i et mosjonsløp (han løp en etappe i underkant av 1 km) og på festen etterpå fortalte han alle som gadd å høre på hvor stolt han var av seg selv! Ganske rørende!

Jeg en patriot?
Så ER det jo ikke til å unngå å nevne patriotismen, når det er kvinnehåndball MÅ jeg jo innrømme at jeg heier på ”våre” jenter, og akkurat det er jo temmelig pinlig, men man må jo liksom heie på NOEN. Ellers vil jeg si til mitt forsvar si at jeg slettes ikke heier bare på nordmenn!

All den tida jeg har brukt på dette OL kunne jeg ha brukt på mye annet. Lest flere bøker for eksempel. På en annen side: jeg har ikke gjort en katt fortred! Bare spør katta til naboen!

Til slutt, bare så det er sagt: jeg har ingen problemer med å forstå dem som hater OL! Takk til HPL (bare overse den litt sleivete kommentar på dette blogginnlegget) som tipset meg om denne bloggen!

EDIT! Litt seinere! Hvis noen skulle lure! Nei, dette er fremdeles en litteraturblogg! På tide å snevre inn det utvidete kulturbegrepet igjen!