Man brinner bara en gång, sen får man nöja sej med återsken

I serien ”nå har også jeg lest en bok som alle andre har lest for lengst” har vi kommet til Där vi en gång gått; En roman om en stad och om vår vilja att bli högre än gräset av Kjell Westö. Boka er på 502 tettskrevne sider, og alle som har fulgt med på denne bloggen veit vel hva JEG synes om for lange bøker, men akkurat i denne boka fant jeg knapt ett unødvendig ord eller setning. Faktisk så ”skummet” jeg ikke en eneste gang da jeg leste denne boka. Dette er en av de beste romanene jeg kan huske å ha lest på lenge.

Handlinga er fra Helsingfors fra begynnelsen av 1900 – tallet til like før andre verdenskrig. Vi følger i hovedsak personer fra middel- og overklasse men også noen fra arbeiderklassen fra de er ganske unge til middelaldrende. Boka har noen fantastiske personskildringer, alle er skildret både med sine sterke og svake sider og forfatteren har tydelig stor sympati for dem alle. Selv den verste drittsekk blir skildret med forsonende trekk.
Av det rike persongalleriet velger jeg fire:

• Den sterke, begavede og vakre (joa det høres ut som en klisjé) Lucie Liljehjelm, fra the aller upper class, med flere elskere, sjokkerer men blir også sett opp til ikke minst av sine medsøstre. Det er jo egentlig utrolig at denne personen – som ikke gjør et skapte grand men bare lever på formuen og lever et ekstravagant liv kan vekke slik interesse hos leseren. (Det vil si meg).
• Allu Kajander – som representerer arbeiderklassen - til hans store sorg er halvsøsteren tuberkulosesyk, han er svært engasjert i arbeiderfotball, og er selv et stort fotballtalent. (Var det like store stigma mellom arbeideridretten og den borgerlige i Norge som i Finland på denne tida?).
• Den følsomme Eccu Widing, fotografen. Et stort talent på området, forfatteren gir utførlige beskrivelser av hvordan Eccu utvikler seg som fotograf men siden går det ... nei jeg røper ingenting.
• Til slutt journalisten Ivar Grandell, sosialdemokrat, har også sine svake sider, men et stort engasjement. Det KUNNE være grunn til å tro at akkurat han har eksistert i virkeligheten, men etter litt googling fant jeg ut at dette ikke var tilfelle. Ivar Grandell har et forhold til en avdanket skuespillerinne og akkurat dette er en litt fin kjærlighetshistorie.

Den historiske bakgrunnen er dramatisk, vi leser blant annet om den voksende fascismen - fascistene var sterke og farlige i Finland på denne tida - og motsetningene mellom de røde og borgerskapet er enorme. Forfatter gir også en utførlig beskrivelse av borgerkrigen mellom de hvite og de røde i 1918 og her går det brutalt for seg, ikke minst i skildringa av de hvite ( borgerskapets) hevnaksjoner. Flere av personene i boka deltok i massakrene – i svært ung alder – noe de ble preget av resten av livet. Som forfatteren selv skriver i etterordet:

”Det är skäl att betona att skildringen av grymheterna vinteren och våren 1918 bygger på långvarig läsning, men är fiktiv. Jag har försök välja mina personers namn så att jag inte långt i efterhand prickar någon för gågna illgärningar. I fall någon av mina läsare känner sig illa berörd ber jag om ursäkt, men påhittade personer måste heta något och alla kan inte heta Zbyszko eller Neeswårta”.

Ikke for å rippe opp i Knausgårddebatten igjen – er drit lei hele den pokkers debatten nå – men konstaterer bare at det er ulike oppfatninger av hvilke hensyn til andre personer man tar når det skrives skjønnlitterært.

Vi får også lese om jazzens utvikling i Helsingfors, og om idretten, blant annet de olympiske sommerleker i Berlin i 1936 hvor Jesse Owens til Hitlers store ergrelse motbeviser raseteoriene. Og altså også om fotografi, forfatteren har imponerende kunnskaper om fotografering på den tida. Forfatteren bruker noen grep som gir leseren illusjoner av at alt kunne ha skjedd i virkeligheten, flere historiske personer er også med men alle hovedpersonene i boka er oppdiktet. Hvis jeg spør Deichman ser det ut som at det til nå er oversatt tre romaner til norsk, alle med handling fra Helsingfors.

Jeg har forresten selv vært i denne byen ved et par anledninger, en fascinerende by, den er også preget av russiske innflytelse, sist jeg var der var i oktober på ”forretningsreise” og besøkte dette biblioteket men da var det surt at jeg holdt jeg på å fryse i hjel.

Dette er forresten første ”Voksenbok lest 2010” og nå kommer alle jo vårens barne- og ungdomsbøker strømmende på så det kan vel ta en stund til neste gang jeg får tid til å lese en voksenbok igjen. Ja livet er et slit! Og da KAN det jo passe å avslutte med en av de siste setningene i boka. Joa, forfatteren hadde nok litt andre ting i tankene enn fritidslesning av barne- og ungdomsbøker nå, men en glimrende avslutning på denne bloggposten;

”Och överallt lyser det i fönstren, och i något av de otaliga husen kanskje någon just då säger till någon annan; vad kostsamt det är att år efter år streta på i världen, och samtidig är det den enda lyckan."

Det er forresten en ting jeg lurer på og det er hvorfor en av de mest sentrale gatene i Helsinki er oppkalt etter Mannerheim, men han hadde visst også andre meritter enn å bekjempe fattige kommunister.