Og nå har også jeg lest en bok

som alle andre her i landet har lest for lengst. Og da er det Jeg forbanner tidens elv av Per Petterson jeg snakker om. Om det var på grunn av den litt svulstige tittelen eller om det var fordi jeg har vegret meg for å lese en bok ”alle andre” leser, noe som sikkert kan oppfattes litt snobbete, og det kan det jo være grunn til, men i hvert fall så har jeg lest boka nå. Dette er ikke første boka av forfatteren jeg leser og neppe heller den siste. Men av en eller annen grunn hadde jeg litt ... nei jeg mener store... problemer med Ut å stjæle hester. Jeg kom rett og slett ikke i gang med den boka, jeg måtte gi opp to ganger. Gudene veit hvorfor, kanskje jeg får skylde på litteraturdjevelen. En liten djevel som bare kødder det til noen ganger. Regner med at det er flere enn meg som har møtt denne lille rakkeren. Men Jeg forbanner tidens elv ble jeg fenget av med en gang! Jeg hadde gitt billigutgaven til ”gubben” til bursdagen, selv om jeg var ganske sikker at HAN ikke ville lese den, og siden jeg skulle en tur oppi dalen forrige helg tok jeg den med. Og leste mesteparten av boka på styrten på Fjord 1.

Siden boka er blitt priset både her og der og omtalt drøssevis av ganger før kan jo jeg konsentrere meg om de mindre vesentlige sidene ved boka. Folkens! NB! Denne bloggposten kommer til å få HØY mimrefaktor. Dermed er dere advart!

Hovedpersonen heter Arvid Jansen, han er 37 år når boka starter, året er 1989, og han ser tilbake til tidligere episoder i sitt liv.

”I begynnelsen av syttitallet gikk jeg på en skole ved Dælenenga i Oslo, på hjørnet av Dælenenggata og Gøteborggata”

men i motsetning til Per Petterson selv slutta Arvid etter to år. Jeg er ikke helt sikker på når Petterson gikk der, det var nok før min tid, men jeg har altså også gått på bibliotekskolen da skolen holdt til på Dælenga. Arvid likte seg ikke på bibliotekskolen og det gjorde ærlig talt ikke jeg heller. Lurer for resten på om Petterson fikk taket på Gerd Wangs emneordregister? Og jeg husker også sjokoladelukta fra Freia sjokoladefabrikk (nå nedlagt) når vinden blåste i retning Dælenenggata. En annen lukt som ikke blir nevnt i boka er maltlukta fra Ringnes Bryggeri (også nedlagt). Etter hvert så flytta jo bibliotekarutdanninga til høgskolesenteret i tidligere Frydenlund bryggeri på andre sida av elva, så sånn sett kan man jo si at i hvert fall bryggeritilknytningen blei uforanderlig, selv om begge de tradisjonsrike bryggeriene er borte nå.

Arvid Jansen bor på Carl Berners Plass (eller Carl Planers Bærs som unga sa (og forhåpentlig fremdeles sier) , et heller trafikkert trafikkryss ikke langt unna Dælenga. Og det er litt flott at denne bydelen endelig får litt oppmerksomhet i litteraturen, kan faktisk ikke huske noen annen roman fra Oslo med slik vekt på dette strøket. Jeg har også et litt annet forhold til Dælenga enn fra bibliotekskoletida, midt i 80 – åra jobbet jeg på bokbussen på Deichman, og gubbene og kjerringene på Dælenga var de triveligste lånerne vi hadde. Har sikkert fått enerom i himmelen alle som en, i hvert fall han som gikk hjem og ordna med en termos med kaffe til oss da han overhørte at vi hadde glemt kaffen. Glemmer heller ikke de gamle gubbene som sto inne i bussen og filosoferte over kjærligheten i full offentlighet. Det opplevde vi aldri på Smestad, Vinderen eller andre holdeplasser på vestkanten.

EGENTLIG handler boka om et litt skal vi si... komplisert forhold mellom mor og sønn, hvor sønnen ( den nest eldste av fire) føler mer tilknytning eller avhengighet til moren enn omvendt. Moren vet at hun skal dø og tar turen til Fredrikshavn, hvor hun altså kommer fra, for antakeligvis siste gang. Jeg har også ett forhold til akkurat denne byen. De fleste forbinder kanskje Fredrikshavn mest med den derre gågata med alle papirflaggene og kjøttbutikken hva nå den het igjen, og så mange severdigheter har vel byen ikke, men jeg har også vært på Tordenskjolds skanse som bare får 6 treff på google, og flere somre på rad var vi stamgjester på Fladstrand Vandrehjem, nå Danhostell Fredrikshavn, men ser ikke ut som at det har forandret seg noe særlig, en gang tok jeg en joggetur til Flade kirke som altså også romanpersonene besøkte. Både mor og sønn, med ca et døgns mellomrom tar ferga over, det er den nå nedlagte Holger Danske, som

”var en mye bedre sjøbåt enn de flytende kasinoene som trafikkerer den ruta i dag, der mulighetene til å drikke seg sanseløst full er blitt sanseløst mange, og om Holger Danske kanskje rulla en del fra side til sid i dårlig vær, og noen som følge av det måtte kaste opp, betydde ikke det at den var på vei i det store sluket. Jeg har kasta opp sjøl på Holger Danske og tatt det på strak arm” S 13 -14.

Så måtte jeg bare ta meg bryderiet med å skrive av en treffende beskrivelse av mor – sønn - forholdet. Arvid oppdager moren som sitter og ser utover havet ved sommerhuset:

-Hei
Hun snudde seg ikke nå heller, sa bare: – Ikke begynn å snakke med en gang.
-Det er meg, sa jeg.
-Jeg veit hvem det er, sa hun. – Jeg hørte tankene dine skramle langt oppe i veien. Er du blakk?

Og så kommer Arvid med denne malplasserte replikken:

-Mamma. Jeg skal skilles.
Og det er mulig jeg så det da, på ryggen hennes, at hun tok seg sammen og møysommelig flytta vekta fra ett punkt til et annet inne i kroppen et sted, fra der hun var, til der hun tenkte kanskje jeg var.” s 43

Boka er som dere sikkert skjønner ingen munter bok, men noen ganger ER den morsom. For eksempel da sønnen holder tale til morens 50 – årsdag og har forsynt seg for mye av sjampisen. Hvorfor boka har den tittelen den har? Jeg veit det men jeg vi'kke si det! I stedet legger jeg ut en YouTube- video om Mao Tse Tungs berømte svømmetur.

Om boka bare er for oss gamlinger i alderen 50 +? Veit ikke, men man bør kanskje være litt tørr bak øra før man leser den. Boka burde ha noe å si både til sønner og mødre. Plutselig begynte jeg å lure på hvor mange mor – sønn - bøker det finnes i forhold til bøker om mor og døtre men inbiller meg at det er færre.

Jeg veit ikke HVOR mye forfatteren har tatt fra sitt eget liv i boka, men HAN var jo også ”ansatt i en bokhandel ved sentrum nær nasjonalgalleriet” i 1983, og Arvid er like gammel som forfatteren hvis jeg har greid å regne riktig. I dette intervjuet sier han at ... eller for resten det kan dere jo lese sjæl. I den talen han holdt da han fikk Nordisk råds litteraturpris forteller han at akkurat som Arvids mor var det også hans egen mor som introduserte ham for litteraturen. En rørende tale som på mange måter kan minne om den til Selma Lagerlöf da hun fikk Nobelprisen, men kanskje litt mindre ”anspråksløs”.

I går var jeg på Mistral med B. , et rolig sted med høy gjennomsnittsalder men det var faktisk ikke poenget nå. B. var jo av dem som HADDE lest boka for lengst, og hun gjorde meg oppmerksom på det ubestridelige faktum at det er jammen ikke ofte at MØDRE blir framstilt på en positiv måte i litteraturen! Ja, bare tenk på moren til Ask Burlefot for eksempel - med flere! I Jeg forbanner tidens elv er det SØNNEN som fremdeles i voksen alder er den avhengige mens moren er den som distanserer seg - selv om hun aksepterer sønnen tross hans svakheter. Svært ofte i bøker om forhold mellom sønner og mødre er det moren som er den som oppfattes som den plagsomme. Vi snakket også om at vi savnet flere skildringer av tøffe modne sterke autonome og godt voksne kvinner i litteraturen. Så kjære kollega! Takk for denne boka!