Sider

mandag, juni 15, 2009

Og så litt tidsreiser igjen

Hvis noen allerede nå vil snakke om trender i årets barne- og ungdomslitteratur er tidsreiser et mulig forslag. Her er enda en barne- og ungdomsbok hvor forfatteren blander fakta og fiksjon, antakelig med de fromme forhåpninger å lure litt kunnskapsstoff inn hos unga.

Steinar Høiback har store ambisjoner med ”Gutenbergs hemmelighet”, en i følge forlaget ”kjempespennende historie som handler om skrift, symboler og fantasi” .
Boka er en ”reise gjennom skriftens historie” og handlinga går i korthet ut på følgende: Med hjelp av en gammel bok trykket av selveste Gutenberg som blir gitt som gave på fødselsdagen til hovedpersonen Sophus av dennes onkel Ludvig foretar vår helt flere tidsreiser. Sophus må tyde en rekke symboler, med hjelp av ”veiledere”; høyprofilerte personer fra historien som Homer, Stefanus, Vergil, Aleksander den store, Voltaire, Shakespeare, Snorre, Holberg og Wergeland. Målet er å finne en skatt, nemlig en svært så innholdsrik skriftsamling eid av Ptolemaios I. Denne kongen har igjen innflytelse på Gutenberg som ble født ca 1700 år senere (med forbehold at jeg har vært heldig med hoderegningen) – via drømmer. (Høres intrikat ut, ja!) Forfatteren selv sier at boka er ”en mellomting mellom Da Vinci-koden og Sofies verden”. (Om det blir den samme kommersielle suksessen nasjonalt eller internasjonalt gjenstår å se. )

Boka formidler svært mye historisk faktastoff, om skriftspråket, korsfarere, religionshistorie etc og kan nok by på visse utfordringene for mindre historisk interesserte unge leserne. Som metode for å fenge leseren og lose ham/ henne gjennom alt dette fagstoffet har forfatteren valgt spenningssjangeren. HVOR spennende boka er kan nok diskuteres, men Tom Egeland mener i hvert fall at boka er "Mystisk! Magisk! Og veldig spennende!" for å sitere blurben på omslaget.

Som ofte i denne typen litteratur er hovedpersonen litt motvillig og uinteressert, muligens et knep for at i utgangspunktet uinteresserte lesere skal kunne identifisere seg med hovedpersonen. Det kan derfor være naturlig å sammenlikne Sophus med den unge mannlige hovedpersonen i Helene Uris bok Anna på fredag (Gyldendal 1995) som handler om skpråkhistorie. Også i Uris bok møter vi flere personer fra fortida, men her skildret med atskillig mer humor. Akkurat det finner vi ikke så mye av i Høibacks bok.

Jeg er enig med den ellers svært så positive anmelderen i Tønsberg Blad i at man ”kunne nok ha ønsket seg en mer utdypende personskildring og bakgrunnsfargelegging av og rundt de mange sentrale personligheten som dukker opp”. Alle disse historiske personlighetene blir i det hele tatt temmelig hverdagslige.
I én episode i boka møter hovedpersonen endelig igjen sin mor som er død fordi hun ofret seg for ”saken”, ganske sterke saker egentlig, men fortalt på en måte som i hvert fall ikke griper denne leseren.

Jeg har – som jeg har vært inne på før - problemer med denne blandingen av kunnskapsstoff og skjønnlitteratur og har ennå ikke funnet noen bøker som har overbevist meg.

Da tror jeg heller at jeg vil slå et slag for historiske røverromaner som for eksempel De tre musketerer eller Ben Hur, sikkert stappfulle av feilaktige historiske fakta, men fengende og som kan gi noen ”knagger” å bygge videre på.

Ad labelen Hybridlitteratur : mulig at det kalles noe annet men er ikke sikker på hva!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar